Dagens høyrepopulisme bereder grunnen for fascisme

På Facebook kom jeg nylig over en satirisk video fra Broken News. «Reporteren» himlet med øynene over folk som sammenlikner Trump med Hitler. Men jo flere utsagn han parallellkjørte fra de to lederne, jo mer klart ble det at her har Trump lånt holdninger, tendenser og handlinger fra fascismens verste dreiebok.

Satirisk, ja, men mest skremmende og tankevekkende.

Men risikerer ikke Smits bare å skyve leserne fra seg ved å klistre fascismebegrepet til disse lederne?

Nå foreligger en rundt 100 siders pamflett som tar tak i alvoret og spisser budskapet: Deler av Europa, og USA, lever nå midt i en glidende overgang fra høyreradikalisme til fascisme. Den som ikke handler på den bakgrunn, er medskyldig.

Har forfatteren rett?

Rosan Smits er en nederlandsk statsviter og har i mange år forsket på radikalisering og vold i krigsområder. Hun har ledet Conflict Research Unit ved det nederlandske instituttet for internasjonale relasjoner, Clingendael. Siden 2017 har hun vært sjefredaktør i De Correspondent, en medieplattform «for uavhengige stemmer». De gir også ut 4-6 bøker hvert år, og har blant annet Rutger Bregman i stallen.

 

Journalist og aktivist

Smits har et prosjekt. Akkurat som forfatter og historiker Jonas Bals er hun en politisk varsler. Hennes varsel er at dagens høyrepopulisme bereder grunnen for fascisme. Samtidig presiserer hun at moderne fascisme for lengst har lagt bak seg gjenkjennelige trekk, som hakekors eller rare uniformer.

Nå ser vi i stedet MAGA-luer, høyreekstreme memer om befolkningsutskiftning, og ekstreme politikere som Trump, Orbán, Meloni, Farage, le Pen og nederlandske Gert Wilders.

Men risikerer ikke Smits bare å skyve leserne fra seg ved å klistre fascismebegrepet til disse lederne? Fremstår ikke det bare som polariserende og ødeleggende for samfunnsdebatten?

Kanskje. Men Smits foretrekker å rope «ulv, ulv», for å «…mobilisere intellektuelt og politisk mot utviklingstrekkene før det er for sent».

 

Hva er fascisme – egentlig?

Boka er tredelt. Første del er en gjennomgang av definisjoner og avgrensninger av hva fascisme er; fascismens dreiebok, som Smits kaller det. Andre del tar for seg fascismen i dag, slik vi finner den primært i USA og i Nederland. Siste del er forslag til mottiltak via sivilsamfunnet, og ikke minst via pressen.

Konservative og høyreorienterte politikere var medskyldige.

Smits referer til den amerikanske historikeren Timothy Snyder som har sagt at «en fascist trenger bare å være en god historieforteller».

Her vil jeg anføre at det kan jo stemme for enhver politiker, det er mange historiefortellere i det politiske universet. Men så var det dette med hvilken nerve hen ønsker å treffe. Smits skriver: «Drivstoffet i fascismen er altså følelser: sinne, hevn, usikkerhet og stolthet».

Smits støtter seg i stor grad til fascismeforsker Robert Paxton. Paxton er professor emeritus i historie og statsvitenskap ved Columbia University og forfatter av standardverket The Anatomy of Fascism (2004). Paxton skiller mellom fem stadier i den fascistiske strategien:

• Fremvekst: Grunnlaget legges i samfunnet, ofte tilknyttet krise og misnøye.
• Organisering: Et fascistisk parti eller en bevegelse samler seg om en leder.
• Maktervervelse: Bevegelsen får tilgang på politisk makt gjennom valg.
• Maktutøvelse: Den politiske makten vokser til regjeringsmakt; bevegelsen jobber for å sette de kontrollerende myndighetene ut av spill og bryte ned grunnleggende rettigheter.
• Radikalisering eller forfall: Regimet radikaliseres ytterligere eller mister retningen og smuldrer opp.

 

Ytre høyre uthuler demokratiet

Smits påstand er at Paxtons fem stadier viser oss at også ytre-høyre-populisme er en del av den samme strategien for å uthule demokratiet innenfra.

Det ser vi svært godt i både USA og deler av Europa, skriver hun, med hatefulle utfall overfor minoriteter, forakt for domstolene og fiendtlighet overfor journalister Om vi velger å bagatellisere dette kan etablerte eliter utilsiktet hjelpe fremvoksende fascistbevegelser til makten.

Smits skriver: «I USA i dag ser vi hvordan økonomiske eliter – flernasjonale selskaper, tekoligarker, næringslivsledere og mediemagnater – støtter en slik fascistisk bevegelse økonomisk fordi de forventer at det vil være gunstigere for næringsklimaet å ha dem ved makten i stedet for en venstreregjering».

Dette er noe vi kjenner fra europeisk historie, og ikke minst Tyskland, der normaliseringen av nazipartiet til slutt førte Hitler til makten. Konservative og høyreorienterte politikere var medskyldige.

Griffin skiller klart mellom fascisme og populistiske høyreradikale.

Maktfordelingsprinsippet, bærebjelken i det liberale demokratiet, står nå under et massivt press flere steder. Faller det, er det fascistiske regimet et faktum. Både Smits, Bals og andre som nå advarer mot dette, vil naturligvis bli møtt med skepsis. Vi er alle redde for å forsøple det offentlige ordskiftet og ergo ikke bli tatt på alvor.

Smits ber oss, som sagt, om å legge slikt bak oss, og se med et nytt blikk på det som utspiller seg rett foran øynene våre:

«En politikk som handler om hat, fiendskap og dehumanisering. En politikk som frarøver samfunnet evnen til selvstendig tenkning og offentlig debatt. En politikk som bidrar til radikalisering av massene, og som reduserer demokratiet til et flertallstyranni. Det som begynner som en mobilisering av «folkets» emosjonelle drivstoff mot andre grupperinger i samfunnet, kan ende i en hensynsløs drapsmaskin.»

 

Mye fascistisk energi

Ok, her var det mye tungt skyts og mange påstander. Men hva sier andre, etablerte aktører innenfor «fascismefeltet»?

Jeg spurte krigshistorikeren Antony Beevor under et arrangement på Norsk sakprosafestival i Oslo for noen år siden om vi ser noen likhetstrekk fra mellomkrigstidens fascisme til dagens europeiske populister og Trump i USA. Nei, svarte han. Men det var under Trumps første periode. Mye vann har rent ut i havet siden da. Også vår egen fascismeekspert, Bernt Hagtvet, har vært skeptisk til å kalle Trump for fascist, om jeg tolker ham riktig.

Hva da med “the grand old man” innenfor fascismestudier, den britiske historikeren Roger Giffin? Slik jeg tolker ham klassifiserer ikke Trump som fullblods fascist. Men han sier at Trump har fascistiske karaktertrekk. Griffin skiller klart mellom fascisme og populistiske høyreradikale.

Ifølge Paxton er Trumps fascisme solid fundert i det amerikanske samfunnet.

Blant annet går ikke Trump inn for et voldelig kupp, ettpartistat eller en totalitær transformasjon av samfunnet.

Eller gjør han det? «Må ikke du som president respektere USAs grunnlov?», ble han spurt om i 2025?

Trump svarte: «Jeg vet ikke.»

Ok, Trump er ikke Mussolini. Såpass er klart. Men det er mye fascistisk «energi» rundt ham, med hans America first, og tilbakeskuende narrativ. Smits har ingen henvisninger til Griffin i sin pamflett, men bruker andre kjente fascisme-eksperter, som Ruth Ben-Ghiat og Jason Stanley. De underbygger hennes syn om slektskapet mellom fascismen og moderne autoritært styresett, med dets personkultus, propaganda, dem mot oss-tankegang, angrep på statens institusjoner, universiteter og bibliotek, og oppfordring til vold.

 

Det besudlede blod

Hitler var besatt av teorier om rent arisk blod. Og Trump har sagt at immigranter besudler amerikansk blod. Det er ganske grotesk. Og nå har historiker Paxton tatt skrittet fullt ut – i New York times i 2024 kalte han Trump en fascist.

Smits krever en del av oss.

Ifølge Paxton er Trumps fascisme solid fundert i det amerikanske samfunnet. Noe slikt kunne verken Hitler eller Mussolini regne med i starten. USA er jo bygd opp rundt folkemordet på amerikanske urinnvånere, og et historisk fundament av slaveri og lovfestet rasisme. Først avsluttet i 1965. Dette skriver også medieforsker Kjetil Raknes om i boka Hvit makt. USAs rasistiske historie (2024).

 

Må vi være så spyttslikkende?

Smits krever en del av oss. Må vi ikke da også ha på radaren vårt eget mektige høyreparti, Frp? De er selvsagt en mild bris i forhold til radikale europeiske ytrehøyre partier. De går likevel ikke av veien for å forsøke å piske opp krisestemning rundt grensekrenkelsene i sommer i den spanske eksklaven Ceuta.

Hvem trenger fiender med slike venner?

Krav om å bryte Schengen-samarbeide med Spania kom raskt, selv om de vet at det var ingen fare for noe som helst for Norges del. Men litt «dem mot oss» smågrums holder grasrota samlet. Følger vi Smits logikk, må vi ta det på alvor og påtale det. Her var for øvrig danske sosialdemokrater like opportunistiske.

Vi må også ta inn over oss at det trolles kraftig både fra MAGA-miljøet i USA, og fra Russland, for å skape splid i Europa. Særlig mye manipulasjon utenfra spores nå i Frankrike, Tyskland og England.

Smits refererer til det utenrikspolitiske manifestet «The Need for Civilizational Allies in Europe», der den amerikanske administrasjonen hamrer løs på et Europa som «…har blitt et arnested for digital sensur, masseinnvandring og angrep på religionsfriheten».

Hvem trenger fiender med slike venner?

Smits beskriver ellers hvordan Trump i sedvanlig stil kalte journalistene «vemmelige og forferdelige» under NATO-toppmøtet i Haag i 2025. «Den fungerende nederlandske statsministeren, Dick Schoof, satt taus ved siden av ham. Selv da en nederlandsk journalist i etterkant spurte ham om det, nektet han å ta avstand fra Trumps uttalelser.»

Er det moralsk forsvarlig å være så spyttslikkende?

Dette, skriver Smits, er skoleeksempelet på hvordan moderate ledere bidrar til å normalisere fiendtlighet. Og dette må journalister påpeke: Journalistisk nøytralitet – ideen om at du kan beskrive verden uten selv å ta standpunkt til den – er en myte, fastslår hun.

Det får meg til å tenke på hvor panegyriske både Jens Stoltenberg og Espen Barth Eide var i sin lovprising av den nylig avdøde amerikanske folkemord- og Trump-forsvareren, in absurdum, Lindsay Graham.

Er det moralsk forsvarlig å være så spyttslikkende? Ut i fra rent taktiske hensyn?

Ikke om du har lest Smits bok, eller sett innslaget fra Broken News, som jeg nevnte innledningsvis. Overgangen fra det radikale ytre høyre til fascismen synes å være for tett til det. Vi må kjenne lusa på gangen.