Den siste mohikaner er ikke død

Som barn slukte jeg bøker som Den siste mohikaner av James Fenimore Cooper og Hjortefot-bøkene av Edward S. Ellis. Bøkenes underliggende budskap er at den hvite mann vet best. Men historien viser oss at det er tvilsomt. USA feirer nå i 2026 et storslagent 250-års jubileum for den amerikanske uavhengighetserklæringen av 4. juli 1776. De færreste vet at erklæringen underbygget et amerikansk folkemord.

Før uavhengighetserklæringen var allerede en god del indiansk territorium overtatt av de tretten koloniene som holdt til på østsiden av dagens USA. Avtaler ble undertegnet, med Irokesere, Shawnee og Cherokee, men disse ble senere brutt, og mange flyktet vestover.

Under britisk styre, bare noen år før uavhengighetserklæringen, innførte kongen det som ble kjent som proklamasjonslinjen av 1763. Den forbød kolonister å bosette seg vest for fjellkjeden Appalachene. Dette for å unngå konflikt med urfolk.

Villmennene var utenfor den nye sivilisasjonen, den som nå var blitt demokratisk og fri.

Men så kom løsrivelsesprosessen fra britene. Uavhengighetserklæringen var radikal og et viktig demokratidokument, som har inspirert en hel verden. Erklæringen lister opp 27 anklager mot den despotiske britiske kongen. Den siste av anklagene leder til katastrofale følger:

«Han [Kongen] har oppildnet til innenlandske opprør blant oss, og har forsøkt å oppildne innbyggerne ved våre grenser, de nådeløse indianske villmennene, hvis kjente krigsmetode er en altomfattende ødeleggelse av mennesker av alle aldre, alle kjønn og tilstander.» (Min oversettelse).

De amerikanske opprørerne hevder altså at den britiske kongen har konspirert med «de nådeløse indianske villmennene» som bor i grenseområdene til datidens 13 delstater. Dette tankesettet og menneskesynet legitimerte den voldsomme ekspansjonen vestover etter 1776. Urfolk ble fremstilt som en iboende farlig og ond hindring som måtte fjernes. Villmennene var utenfor den nye sivilisasjonen, den som nå var blitt demokratisk og fri.

 

Rettferdig kamp mot «minusvariantene»

I og med amerikansk selvstendighet, og en følelse av historisk misjon, tillot ikke det nye, selvstendige landet «villmennene», eller skal vi si «minusvariantene», i å stoppe ekspansjon vestover. (Hva som eventuelt hadde skjedd med fortsatt britisk styre er umulig å si; men det hadde neppe vært så ille som det ble).

Uavhengighetserklæringen bygger opp under ideen om at USA er en nasjon med et spesielt historisk oppdrag.

Dette toppet seg med The Indian Removal Act (1830), der flere stammer/nasjoner ble tvunget til å forlate jorda si, og å bosette seg vest for Mississippi-elva. Det gikk særlig utover Cherokee-stammen, der flere døde under det som har blitt kjent som Trail of Tears (tåreveien). Enda mer indiansk land ble del av moderniteten.

Senere ble den amerikanske hæren brukt flere ganger for å pasifisere indianske grupperinger som fortsatt våget å opponere. Den internasjonalt mest kjente hendelsen er sannsynligvis massakren av Lakota-indianere, ved Wounded Knee i Sør-Dakota i desember 1890.

 

USAs gudegitte rettigheter

Uavhengighetserklæringen bygger opp under ideen om at USA er en nasjon med et spesielt historisk oppdrag. Nasjonen har nærmest en gudegitt og moralsk rett – og plikt – til å utvide sitt territorium over hele det nordamerikanske kontinentet. Etter at prosjektet var fullført, har ekspansjonen fortsatt på nye måter, med et utall intervensjoner i latinamerikanske land.

Deretter har det blitt «førstemann» til månen. Og nå til mars og til en videre industrialisering av verdensrommet. På bakken har det blitt til Gulf of America og ikke Gulf of Mexico, og det har blitt til at “We need Greenland”.

Det er stor grad av usikkerhet forbundet med tallfesting av urfolk i det som ble USA, før europeerne begynte å bre seg over det veldige landet.

I denne lange prosessen har amerikanske urfolk blitt grundig desimert, både i antall og kulturelt. Og konflikten fortsetter. Protestene i 2016 rundt en oljerørledning gjennom Lakotaenes land i Dakota, ved Standing Rock, kan ses på som en direkte konsekvens av 1776‑logikken: staten prioriterer nasjonal utvikling, ikke urfolks territorielle integritet.

Project 2025, en visjon og «kjøreplan» for Donald Trumps regime, skapt av The Heritage Foundation og mer enn 100 andre konservative organisasjoner, fortsetter på samme vis. Den legger opp til større grad av ressursuttak på indiansk land, og mindre konsultasjoner med indianske myndigheter og råd.

 

Folkemord i går og i dag

Det er vanskelig å leve seg inn i amerikanske sinn fra 250 år tilbake i tid. Og vi vet heller ikke hvordan vi selv ville ha handlet med datidens narrativ hengende over oss. Folk flest følger strømmen, slik nordmenn gjorde med vår egen jødeparagraf og behandlingen av samer. Vi må likevel kunne se på historien med nye briller, ikke minst når runde år feires.

Dagens amerikanske urfolk utfordrer derfor ved sin blotte eksistens den nasjonale fortellingen om USA som et frihetsprosjekt. Men uavhengighetsjubileet maner også oss utenfor USA til refleksjon rundt ulike nasjonale narrativ, verden over. Folkemordet på den amerikanske indianer ble sett på som nødvendig for å sikre fremgang. Det samme kan sies om staten Israels pågående fordrivelse av palestinere. Eller kinesisk undertrykkelse av uigurer. Osv, osv.

Pave Leo ba 2. pinsedag om unnskyldning for at Den katolske kirken ventet i flere hundre år med å fordømme slaveriet.

Det er stor grad av usikkerhet forbundet med tallfesting av urfolk i det som ble USA, før europeerne begynte å bre seg over det veldige landet. Et mye brukt estimat sier at det var mellom 5- 10 millioner. En folketelling fra år 1900, da utryddelsen og den groveste undertrykkingsperioden var over, viser at det da var mellom 250.000 – 300.000 igjen. En total folkekollaps, med andre ord. Siden den gang har folketallet i USA økt jevnt og trutt, og det gjelder også for urfolkene.

Flesteparten av dagens amerikanske indianere lever i store byer. Noen bor i reservater, der de driver kasino, språkopplæring og kulturell minnepolitikk. Og ren overlevelse. Den siste mohikaner lever fortsatt, på tross av 1776. De er cirka 1500 personer på sitt reservat i Wisconsin.

Pave Leo ba 2. pinsedag om unnskyldning for at Den katolske kirken ventet i flere hundre år med å fordømme slaveriet. Mange land har tidligere kommet med unnskyldninger overfor egen urbefolkning, inkludert Norge. Også USA har unnskyldt politikken som ble ført overfor landets urfolk, men uten noen særlig offentlig markering.

Derfor bør det amerikanske senatet og presidenten nå bruke dette unike jubileumsåret til en bredere offentlig unnskyldning for holdningen og praksisen som førte til folkemordet på de amerikanske urfolksnasjonene. Det fortjener dagens gjenværende indianere.