– Brasil var det siste landet i verden til å avskaffe slaveri, noe som sier mye om dette landet
Brasil, april 2018:
Den tidligere presidenten Ignacio Lula da Silva har blitt dømt til fengsel. Akkurat nå ser det ut til at presidentvalget i år skal skje uten den svært populære kandidaten. Folk tar til gatene i protest og protestene har vart lenge. Den 14. mars ble politikeren og den svarte feministen Marielle Franco skutt og drept i Rio de Janeiro. Drapet er ikke oppklart.
Hva skjer i Brasil? Hvorfor er det slik at i et land hvor over 50 prosent er kvinner og over 50 prosent er svarte, består regjeringen av kun hvite menn? Kvinnerepresentasjonen i kongressen er verre enn i Saudi Arabia.
For å forstå noe av det som skjer i dag kan det være bra å ta et tilbakeblikk på hvordan Brasil har blitt bygd opp
Den svarte feministen og filosofen Djamila Ribeiro har skrevet og gitt ut bøker om Brasils falske “rasedemokrati”. Hun har gått fra å være en viktig referanse for svarte feminister, til å bli en av de fremste kritikerne av Brasils falske myte om demokrati og likestilling. Bokpresentasjonene hennes får ikke plass i planlagte salonger. Når Djamilia Ribeiro snakker, må gata tas i bruk. For å få plass til alle.
Djamila Ribeiro, 2016:
For å forstå noe av det som skjer i dag kan det være bra å ta et tilbakeblikk på hvordan Brasil har blitt bygd opp. Intervjuet under ble gjort i juni 2016. På det tidspunktet var Djamila Ribeiro ansatt som assisterende sekretær for menneskerettigheter i bystyret i São Paulo og den demokratisk valgte presidenten, Dilma Rousseff, var satt ut av spill og ventet på avgjørelsen om å bli avsatt eller ikke. I mellomtiden hadde Michel Temer, tidligere visepresident under Rousseff, satt sammen en såkalt interim-regjering bestående av kun hvite menn.
Den mannssjåvinistiske og rasistiske regjeringen til Temer er bare et bilde på Brasil
Intervjuet ble gjort i forbindelse med en større sak for tidsskriftet FETT om svart feminisme.
I: Vi ser bildet av interim-regjeringen til Temer. Hvor er kvinnene? Hvor er de svarte? Er denne regjeringen et tilbakesteg for kampen for likestilling mellom kjønn og rase i Brasil, eller er det kun et uttrykk for en historisk mannsdominans og rasisme?
D: Interim-regjeringen vi har i dag representerer bare mannsjåvinismen og rasismen i Brasil. Vi var bedre representert under regjeringen til Dilma, men sannheten er at den svarte befolkningen, og spesielt kvinnene, er utenfor rommene der politiske avgjørelser blir tatt. Denne regjeringen er et speilbilde på det brasilianske samfunnet. Dette er et strukturelt problem og finnes i alle politiske rom i Brasil. Historisk sett har kvinner og de svarte kvinnene vært utenfor institusjoner og maktens korridorer. Det finnes veldig få unntak som ikke kan bekrefte den regelen. Så den mannssjåvinistiske og rasistiske regjeringen til Temer er bare et bilde på Brasil.
I: Men hva med Dilma Rousseff og arbeiderpartiet (PT)? Er de annerledes?
D: Nei. Brasil er et ekstremt konservativt land, som de siste årene har hatt en litt mer progressiv regjering med først Lula da Silva og så Dilma Rousseff. Under Lula hadde vi flere framskritt når det gjeler den svarte befolkninga. For eksempel gjennom kvotesystemet på universitetene. Under Dilma ble det kvotene utvidet, vi kan si at vi avanserte på noen punkter. Det som skjer med denne regjeringen nå er at de kommer inn og gjenopprettholder staus quo, det de kaller orden, etter de få endringene som de siste regjeringene sto for. De kommer tilbake og sier “ro og orden”, Brasils gamle nasjonale slagord, som igjen betyr at det ikke blir endring i maktstrukturene. Så vi kan si at det er et steg tilbake etter noen få steg fram. Det vi hadde oppnådd med tanke på utdanning og arbeid, har vi mistet igjen. Et annet poeng er situasjonen til Quilombolas (mindre samfunn dannet av tidligere slaver), de hadde en bedre dialog med regjeringene til PT for å få anerkjent sine jordområder, men den dialogen er nå brutt. Det er umulig å forstå denne situasjonen og hva “ro og orden er” uten å forstå hva tre århundrer med slaveri har betydd for dette landet. Brasil var det siste landet i verden til å avskaffe slaveri, noe som sier mye om dette landet. Siden hadde vi over 20 år med militærdiktatur, så vårt demokrati er nytt. Brasil er ekstremt konservativt, mye mer enn det vi gir inntrykk av utad og det er kun de siste årene det har skjedd endringer.
I Brasil har vi dessverre enda denne uvanen med å romantisere rasisme
I: Du har skrevet om det falske rasedemokratiet i Brasil. Hva mener du med det?
D: Har du hørt om Berto Freire? Han er en viktig skribent fra Brasil, en sosiolog, som var den første til å slå hull på myten om Brasil som et rasedemokrati. Det eksisterte en oppfatning om at Brasil ikke var og er rasistisk, mens for eksempel USA er det. Fordi her blander vi oss, vi har hatt en prosess som vi kaller “mestizaje”, i motsetning til USA som har blandet seg mye mindre. Men prosessen med “mestizaje” var en voldelig én. Det var ikke slik at portugiserne på fredelig vis blandet seg med urfolk og de de svarte kvinnene. Det skjedde gjennom vold og voldtekt. Her har det aldri vært et rasedemokrati. Hvordan kan man si det etter tre århundrer med slavedrift av den svaret befolkningen, for så å frigjøre dem uten å skape mekanismer som inkluderer dem i samfunnet? Denne myten om rasedemokrati har fått leve uten å bli konfrontert. Du kan si at konstitusjonelt så har vi ikke rasisme, det er ikke lenger noen lover som diskriminerer den svarte befolkninga offisielt, men det holder å gå inn i institusjonene og i nabolagene til den rike eliten i Brasil for å finne andre svar.
I: Jeg har lest en sammenligning mellom USA og Brasil, hvor Brasil sies å ha en horisontal rasisme, mens i USA er den vertikal. Det vil si at i USA kan en svart person bli president eller være høyt oppe i maktapparatet eller i den økonomiske eliten, mens det i Brasil vil være utenkelig å finne svarte personer i overklassen eller i kongressen, mens det i nabolagene og på gata blandes mer naturlig. Hva tenker du om det?
D: Jeg vil heller si at her “blander” folk seg. Den svarte kulturen, for eksempel samba, var kriminalisert i lang tid, man så på det som musikk fra favelaen. Når hvite begynner å spille og lytte til samba så sa dem at “nå blander vi oss”, men etter at sambaen er ferdig går den hvite tilbake til sitt nabolag. Jeg vil kalle det for en falsk interaksjon. Du vil kunne se svarte i den rike, hvite bydelen, men kun fordi de jobber der som hushjelp eller som baba – barnepasser. Det har blitt skapt en myte om de møteplassene vi har, uten å diskutere i dybden de murene som separerer oss. Sannheten er at murene som separerer oss er synlige hvor enn vi snur oss. Du kan skru på TVen, du kan se det under karnevalet, du kan se det på det offentlige universitetet. Hvor mange svarte universitets-professorer har du? Nesten ingen. Men om du ser hvem som vasker doene på universitetet så er det svarte kvinner. Vi må diskutere dette i dybden og ikke romantisere en historisk vold. I Brasil har vi dessverre enda denne uvanen med å romantisere rasisme.
Det var gjennom internett at vi fant en mulighet for å dele når universitetene ikke tok inn svarte feminister i litteraturlistene
I: Finnes det rom for å diskutere murene som skiller? Og i så fall, hvor?
D: Det er nettopp myten om rasedemokratiet som gjør at det å debattere rasisme er nærmest umulig. For hvordan diskutere rasisme om den ikke finnes? Om du tar det opp får du svaret: Du overdriver, det er da ikke slik…men i det siste har vi fått mer gjennomslag på internett. De store mediahusene behandler ikke rasisme som et problem, universitetene er hvite og knytter seg til en akademisk elite som er hvit, mannlig og europeisk. Da jeg studerte på universitetet måtte jeg ta med meg utenfra svarte, kvinnelige skribenter. Det er et totalt fravær av svarte kvinner i akademia, men det finnes heller ikke svarte, mannlige skribenter. Så for oss har internett via blogger og bruk av videokanaler som Youtube gitt oss større rom for å kunne sette tematikken på agendaen og diskutere. Vi har klart å utfordre den hegemoniske mediaveldet gjennom å konfrontere deres historiefortellinger, men å nå igjennom er vanskelig. Fremdeles blir historien til Brasil fortalt uten de svarte, og det på tross av at vi “alltid” har vært her. Vi er en del av dette territoriet, men historien er skrevet av vinnerne. Det vil si, den hvite, og dermed er det som om vi svarte aldri har eksistert i Brasils historie. Vi kommer ikke dypere i debatten fordi vi snubler i det institusjonelle.
I: Du sier du er svart feminist? Hvordan kom du til den svarte feminismen?
D: I slutten av tenårene jobbet jeg i en organisasjon for svarte kvinner i byen Santos på São Paulo kysten, som heter Casa da Cultura da Mulher Negra. Det var der jeg begynte å se på meg selv som svart feminist. Den svarte, sosiale bevegelsen var dominert av menn og feministbevegelsen av hvite kvinner, en realitet også svarte kvinner i USA møtte på. Det er på 80-tallet at svarte feminister begynner å organiserer seg og bli sterkere, gjennom å organisere egne møter og konferanser. Jeg fant en plass for meg selv, en plass jeg ikke fant blant hvite feminister eller blant svarte organiserte menn. Flere organisasjoner oppstod, og vi begynte å studere. Spesielt med hjelp av internett begynte vi å finne vår form og diskurs. Det var gjennom internett at vi fant en mulighet for å dele når universitetene ikke tok inn svarte feminister i litteraturlistene for eksempel. Som om svarte kvinner ikke skaper teorier. Heller ikke feministstudier, med hvite professorer, fokuserer på de svarte feministene, eller på svarte kvinnelige skribenter. Det er som om vi ikke eksisterer. Vi er få svarte kvinner på universitetet, det har blitt noe bedre de siste årene, men likevel er det lite. Så internett har først og fremst vært kanalen for å kunne lære om svarte feminister.
I: Du lagde en interdisiplinær studiegruppe på UNEFESP om kjønn, rase og seksualitet. Du sa tidligere at du har tatt med deg elementer utenfra universitetet og inn, hva tok du med deg til denne studiegruppa?
D: Vi diskuterte flere temaer, blant annet kjønn, identitet, homoseksualitet, og gruppa bestod av homofile, svarte kvinner, transseksuelle. Det vi ønsket var å skape et større rom for å diskutere dette innenfor universitetet. Vi så også på oss selv som aktivister og ikke bare akademikere, og det var denne blandingen vi ønsket å skape rom for gjennom de tre årene studiegruppa eksisterte. Hvert år organiserte vi en uke med debatter om kjønn, seksualitet og rase.
Du kan si at feministbevegelsen har åpnet seg mye mer for rasespørsmål, enn det den svarte bevegelsen har åpnet seg for kjønnsspørsmål
I: I fjor så jeg deg i en debatt organisert av den kvinnelige trommegruppa Ilú Oba de mim. Debatten fokuserte på mangelen på svarte kvinner innenfor akademia, både fra Brasil, Europa og USA. Hva finnes av oversatte svarte kvinner til portugisisk?
D: Veldig lite. Først nå kommer en av Angela Davis sine bøker ut på portugisisk. Boka “Kvinne, rase og klasse”. Jeg skrev forordet til boka. En bok som ble skrevet på 80-tallet, men som først nå blir oversatt. Vi har også brasilianske kvinner som Lélia González og Beatriz Nascimento, viktige svarte feminister, men som er svært lite lest i Brasil. Det vil si, vi svarte feminister leser dem, men du finner dem ikke på brasilianske universiteter. Kvinner som er organiserte, som er aktivister, får tilgang til denne litteraturen, men ellers i samfunnet og på universitetene kan du bare glemme å finne dem på litteraturlista.
I: Hvordan forholder den tradisjonelle feministbevegelsen i Brasil og de svarte feministene seg til hverandre?
D: De harde konfrontasjonene skjedde helt i starten. Da tok de svarte feministene et oppgjør med rasismen innenfor feministbevegelsen. Min generasjon har fått gå inn gjennom dørene vi har sprengt opp. Hvite feminister har skjønt at i dag kan de ikke ekskludere urfolkskvinner og svarte kvinner. Jeg skal ikke si at det er helt uproblematisk i dag, men jeg vil si at feministbevegelsen har forstått en god del mer av hva rasisme er. I dag er det vanlig at svarte kvinner deltar på de fleste debatter organisert av feminister. Fremdeles er det slik at hvite feminister har bedre økonomiske muligheter for å organisere eventer og debatter, men i dag blir vi ikke ekskludert fra dem. I dag organiserer vi mye mer sammen enn det som var tilfellet før. Vi organiserer faktisk mer med de hvite feministene enn med den svarte bevegelsen i Brasil, for innenfor den svarte bevegelsen er kjønnsspørsmål veldig komplisert og lite debattert. Den svarte bevegelsen er fremdeles mannsdominert og heteroseksuell. Du kan si at feministbevegelsen har åpnet seg mye mer for rasespørsmål, enn det den svarte bevegelsen har åpnet seg for kjønnsspørsmål.
Lovene er viktige, men de når hovedsakelig de kvinnene som har en eller flere sosiale privilegier
I: Hvilke konkrete kamper er det som skiller de svarte feministene fra de hvite feministene? Er det for eksempel noen ulikhet i hvordan diskutere abortspørsmålet?
D: Det finnes ikke noen enhetlig feministbevegelse. Du vil ha alt fra marxistiske feminister til elitefeminister, men et spørsmål samler oss og det er retten til abort. Du vil ikke finne en feminist i Brasil som er i mot abort. Men det som skiller innenfor abortspørsmålet er forståelsen for at din økonomiske klasse avgjør om du kan få tilgang eller ikke. Abort er mulig i Brasil i dag, men det koster penger. Hvite kvinner finner du i middelklassen og oppover, mens det er svarte kvinner som har minst tilgang til både helsetjenester som er offentlige eller de du må betale for, slik som abort. Det er svarte kvinner som topper statistikken over antall kvinner som mister livet på grunn av abort. Dette repeteres i samtlige statistikker som går på kvinners helse eller vold mot kvinner, og det er viktig at feministbevegelsen tar inn over seg en klasseanalyse som også ser på rase. Abort er et vanskelig spørsmål for samfunnet, men ikke for feministene.
I: Hva tar du med deg utenfra og inn til denne jobben?
D: Jeg kommer utenfra og inn i institusjonen som en aktivist. Jeg har i flere år stått på den andre siden, og jeg vet hvor viktig dialog er og hvilke stemmer som blir ignorert. Jeg vet hvor problemene er og hvordan de manifesterer seg for den svarte befolkningen. Periferien i byene har alltid vært nedprioritert og jeg vet at vi ikke kan sentralisere vårt satsingsområde, vi må dra dit problemene er størst. Det at jeg er en svart feminist som kommer utenfra som aktivist gjør at jeg kan se med andre øyne på hvilke løsninger vi kan skape gjennom det institusjonelle.
I: Hvordan er situasjonen for svarte kvinner med tanke på vold i São Paulo?
D: São Paulo befinner seg ikke i en annerledes situasjon enn resten av Brasil. Svarte kvinner er de mest utsatte i hele landet. Svarte kvinner er øverst på statistikkene, om du ser på økonomisk inntekt, om du ser på vold i hjemmet. Statistikken på vold mot svarte kvinner de siste ti årene er alarmerende. Vold mot hvite kvinner har gått ned med 9,4 prosent, mens vold mot svarte kvinner har gått opp med 54,8 prosent. Årsaken til nedgangen i volden mot hvite kvinner finner vi i en lov som er kalt Maria da Penha fra 2006, men den viser oss at politikken på vold mangler en rase-analyse. De svarte kvinnene er nederst i den sosiale pyramiden. Rasisme og sexisme plasserer den svarte kvinnene nederst. Dermed havner denne gruppa utenfor når det er hvite menn som utformer politikken. Man kan heller ikke tenke at det å forbedre livene de svarte kvinner er separert fra samfunnet som sådan. Å forbedre livene til svarte kvinner betyr å forbedre hele byen. Vi mangler denne visjonen i Brasil. I stedet har vi en surrealistisk offentlig debatt, hvor vi ikke evner å se hvordan Brasil vil endre seg som helhet om man endrer situasjonen til svarte, og svarte kvinner spesielt.
Vi kan ikke håpe på noe som helst fra denne regjeringen
I: “Den undertryktes undertrykkelse” skrev Franz Fannon. Kan man forstå økningen av vold mot svarte kvinner i sammenheng med en økt diskriminering og undertrykkelse av svarte i Brasil generelt?
D: Man mangler et etnisk og kjønna perspektiv når vi forsøker å bekjempe vold mot kvinner. De fleste svarte kvinner, fordi de er også de mest fattige, har ikke tilgang til rettssystemet. Her i Brasil er ikke rettssystemet et spørsmål om rett, men mulighet. Hvem har mulighet til å ha den tilgangen? Så om man kun ser på lovene når man skal utforme mekanismer innenfor det institusjonelle for å bekjempe vold mot kvinner, vil det ikke nødvendigvis ha en effekt for alle om man ikke samtidig ser på muligheten for hvordan man skal få tilgang til rettssystemet. I São Paulo, og også andre byer i Brasil, er det i dag steder som kan huse kvinner, eller man får bostøtte for å komme ut av voldelige hjem og forhold. Men, om man ikke har mulighet til å en gang komme seg ut, hvordan skal du da få den hjelpen du trenger? Og selv om de skulle få tilgang, er det ikke slik at de nødvendigvis er trygge. Vi har eksempler på at de blir forfulgt og senere drept. Lovene er viktige, men de når hovedsakelig de kvinnene som har en eller flere sosiale privilegier. Jeg mener at om man ikke klarer å finne løsninger på hvordan nå ut til de kvinnene som er de aller mest sårbare, så vil man heller ikke nå den gruppa i samfunnet som er utsatt for mest vold. For ti år siden fikk vi Maria da Penha-loven, og vi ser at volden mot hvite kvinner gikk ned, mens for svarte kvinner har den gått opp.
I: Om vi ser på Interim-regjeringen, hva kan de gjøre i tiden framover?
D: De er allerede godt i gang med å utforme en politikk som fratar oss de få rettighetene vi har oppnådd de siste årene. For eksempel stipendordningen for dem med lav inntekt på føderale universiteter. De tok vekk SECAD, politikken, og støtten til Quilombos har de endret. Så vi ser steg i feil retning i Brasil i dag. Vi kan ikke håpe på noe som helst fra denne regjeringen. Det vi kan gjøre er å ikke anerkjenne verken regjeringen eller politikken den fører. Bare se på hvordan de tok seg til makten? De har ingen kvinner i denne regjeringen, men jeg vil heller ikke ha noen kvinner eller svarte kvinner i denne regjeringen. De representerer ikke oss, og vi må være tydelige på at vi ønsker å være representert. Om du er for denne regjeringen betyr det at du representerer en konservativ politikk, en politikk for den rike eliten og ikke for folk flest i dette landet
Kommentarer