Dansen rundt gullballen

Torsdag blåser dommeren i fløyta for kampen mellom Mexico og Sør-Afrika – og VM er i gang. Endelig, vil mange rope. Andre er glade fordi det er starten på slutten.

Selv er jeg usikker på om jeg bare skal ta meg en «FOTBALL-ostebaguette» fra Bakehuset foran TV-en, flippe en «VM-BURGER» eller frese noen «FOTBALL-dog’er» fra Leiv Vidar med «FOTBALL-pølsebrød» til.

Norges Fotballforbunds merkantile divisjon har kommet et stykke siden Grillos og Drillo-is på 1990-tallet

Etterpå skal jeg kanskje poppe en pose Maaruds «VM-GULL»-chips. Eller en plate «Alt for Norge»-melkesjokolade. Kanskje en «Heia Norge!»-is fra Hennig-Olsen? Men så skal jeg nok helt sikkert sette meg på min lokale pub og se Sør-Korea-Tsjekkia klokka 04.00. Et par pils blir digg.

Jeg veit det er å hytte med neven mot gudene, men butikkifiseringa av verdens største og beste idrett er i ferd med å kvele alt som en gang var så vakkert ved den. Det er ikke lenger idrett eller sport, det er industri – merkevarebygging, kjøp og salg. På alle nivåer.

Min lokale matbutikk er så full av VM-produkter at det er langt over i komikken, var det ikke for at det samtidig er så trist. Så påtrengende. Fotballen selges som innpakking. Av alt. Cola. Kneippbrød. Sjokolade. Hamburgere. Pølser. Smågodt. Kyllingvinger. Underbukser. Proteinbar. Med norske flagg og fotballforbundets emblem klistret på. Er det VM så er det VM. Kjøttdeig med norske flagg? Ja ja, kjør på.

Kan det selges? Kan det pakkes i plast? Da kan det smøres en Ødegaard eller en Haaland på utsida. Eller en Nusa, som er blitt miniagurkenes ansikt utad.

Selv regjeringen måtte kaste seg med på VM-toget som jog gjennom landet i vinter.

Norges Fotballforbunds merkantile divisjon har kommet et stykke siden Grillos og Drillo-is på 1990-tallet. Fete dealer med Bama og Kiwi har åpnet opp for store inntekter fra sponsing. Samtidig har hjemmebanen Ullevål stadion blitt bygd om til et reklameblinkende tivoli. Det gjelder å smi mens Haaland er varm – og fyre opp nasjonalismen med riksløver og vikingporno.

Amerikanerne kaller det «the gravy train», og her hjemme bruker vi ofte det bibelske uttrykket dansen rundt gullkalven når vi skal skrive om anledningene der kremmerne kan kaste seg på trender eller hendelser. Helst med lite innsats og stor avkastning. Toget har nå feid gjennom kongeriket og det gjelder å kaste seg på for å klemme ut det man kan av kommers-ekspressen før den bråstopper en gang i juli.

Alle vil jo med. Forlaget Cappelen Damm hadde så dårlig tid til toget at de lot KI gjøre jobben med å skrive ei bok om fotball de måtte ha ut til VM-starten. Det endte i et faglig mageplask fra stor høyde. En utsøkt illustrasjon på hvordan det går når grådigheten er instinktiv.

Det mangler ikke på andre forsøk på åndsverk om landslagets VM-deltakelse. Bøkene har stått i kø, og det er et dusin VM-låter ravende rundt på eteren av svært ymse kvalitet. Alle må jo med. Det er penger å tjene. For 600–700 kroner kan du kjøpe billett til Colosseum kino og sitte og se våre beste menn med en øl i hånda. I et kinosete. Midt på natta.

Det blir varmere og varmere, men vi merker det ikke.

Selv regjeringen måtte kaste seg med på VM-toget som jog gjennom landet i vinter. Muligheten for å score billig politisk gevinst var for fristende. Frp rakk så vidt å kremte om at det muligens var et problem at pubene stengte, før vår åndelige leder Jonas Gahr Støre tok på seg rollen som fotballinteressert mann av folket, og banket gjennom det dummeste stykke politikk landet har sett og sikret oss sommerøl døgnet rundt.

Sånn har det alltid vært, slutt å syte. Det er bare reklame på emballasjen. Hold kjeft, dumme journalist, gled deg med VM og Norge – våre beste menn! Første VM på 28 år!

Jo da, det skal nok både ses og gledes, jubles og fortviles, men det betyr ikke at man ikke kan mislike kulturen, som ikke bare har slått rot i fotballen, men som har vokst over hodet på den, og tatt over tankesettet og forvaltninga av den.

At vi lever i hyperkommersielle tider, betyr ikke at vi trenger å like det. Jeg trenger verken like eller akseptere at vår Haaland forbilledlig sprader rundt med ei veske til en halv million kroner i den ene hånda og ei klokke til samme pris på den andre. Ei årslønn for mange på hver arm. For vi er frosker i gryta. Det blir varmere og varmere, men vi merker det ikke.

Sånn er det også for fotballen. For hver sesong eller mesterskap stiger temperaturen. Og de banale eksemplene fra matbutikken, er ikke bare uskyldige. De forteller noe.

Man trenger ikke være kommunist for å se det.

Om en total overtakelse. Om fotballen som kapitalismens nye høyborg. Det som en gang var arbeiderklassens sport, er stjålet av de rike – og raffinert til et rent underholdningsprodukt. De største klubbene, særlig i England, eies av milliardærer eller av oljerike nasjoner langt nede på demokrati-indeksen. De fleste er like lite interessert i spillet fotball som Petter Stordalen er av ishockey. Bare en fet mulighet.

Talenter speides og dyrkes, barn verdt sin vekt i gull. De siste VM-sluttspillene er spilt i Russland og Qatar. Og nå i Donald Trumps USA. En krigførende president som det internasjonale fotballforbundet FIFA fjesket for med en fredspris. Det er bare vemmelig at fotballen kan ledes av en mann som Gianni Infantino. Med en årslønn på nær 60 millioner kroner. Sykdomstegnene er så mange at diagnosen er lett å stille.

Jeg har elsket fotball hele livet. Spillet, spillerne, klubbene, mytene, kulturen, historien. Men jeg identifiserer meg mer og mer med den svenske journalisten Simon Bank, en av Skandinavias beste fotballjournalister, som i 2022 ga ut boka: «Vem dödade min fotboll?». Nå er den helt i hendene på kapitalismen. En langt fremskredet sådan, som helt åpenbart er destruktiv.

Man trenger ikke være kommunist for å se det. For vanlige arbeidere, som ble mata historier om globalisering og trickle down, for klima og miljø, og for politikk – og derfor demokrati og yringsfrihet – som i land etter land blir mer og mer eksponert for pengenes makt. Kapitalismen er i ferd med å rive alt annet i stykket. Derfor er den også en åpenbar trussel også mot fotballen.

Derfor byr Haaland på pølsepakka meg imot.

I VM i USA deltar 48 nasjoner. I 2022 var det 32 lag, og FIFA skal ifølge New York Times vurdere å utvide til 64. Det er det ikke sportslige grunner til, bare økonomiske. Fotballens makt er eksponentiell. Og slik vil kreftene fortsette å forme fotballen. Tilpasse den behovene til rettighetshavere og pengeflyt.

Under årets VM får vi se nye påfunn, som vannpauser, for å legge til rette for sponsorene. Og snart vil superligaene, som supporterne har fryktet i Europa, presse seg fram med amerikanske sportsmodeller. Uten ned- og opprykk, men med garantier for eiernes investeringer.

Derfor byr Haaland på pølsepakka meg imot. Fordi det minner meg på at verdens flotteste idrett er blitt en simpel vare. Og på at fotballen speiler verden.

(Først publisert i Dagsavisen.)