FIFAs tåpelige framferd under fotball-VM

(New York): Ikke overraskende har Det internasjonale fotballforbundet, bedre kjent som FIFA, kommet opp med et tåpelig slagord for fotball-VM i Qatar: «Fotball forener verden». I en offisiell reklamevideo proklamerer Argentinas Lionel Messi og Brasils Neymar disse ordene på henholdsvis spansk og portugisisk. Men er det sant? Er det virkelig slik at fotball forener verden?

Selvsagt ikke. Fotball forener ikke en gang enkeltnasjoner. I Brasil har lagets gule og grønne farger blitt overtatt av supporterne til den nylig avgåtte presidenten Jair Bolsonaro (som ble støttet av Neymar). Dette forarger supporterne til president Luiz Inácio Lula da Silva, som blir støttet av trener Tite og Richarlison, spissen med det blekede håret.

FIFA deler også denne fantasien om en verden uten politikk der konflikt er begrenset til idrettsarenaen.

Overbevisningen om at sportsarrangementer forener verdens folk er en fiks idé man har hatt for seg i lang tid og kan spores tilbake til 1896 da baron Pierre de Coubertin oppfant de moderne olympiske leker. Baronen og en endeløs rekke av sportsrepresentanter etter ham har ment at sport bør overskride politikk, internasjonal rivalisering og alle andre motsetninger. FIFA deler også denne fantasien om en verden uten politikk der konflikt er begrenset til idrettsarenaen.

Beslutningen om å avholde årets fotballturnering i Qatar — et bitte lite oljerikt sjeikdømme uten noen fotballhistorie å vise til og hvor det heller ikke finnes noen tydelig lokal interesse for spillet — er i seg selv politisk. Landets hersker, emiren, ønsket prestisjen som følger med et slikt globalt evenement, og Qatar hadde pengene til å kjøpe seg dette. Konvolutter fulle av penger har etter sigende blitt stukket ned i lommene til de stemmegivende FIFA-representantene. Og FIFA har blitt rikelig belønnet for å ha gitt fjernsynsrettigheter til Al Jazeera, Qatars statsfinansierte fjernsynskanal.

FIFA bekymret seg tydeligvis ikke så mye for Qatars menneskerettighetsbrudd, dårlige behandling av fremmedarbeidere og lover som gjør at man straffer homoseksualitet — visselig ikke mer enn det enda verre steder har brydd internasjonale idrettsrepresentanter tidligere. Forrige fotball-VM ble tross alt avholdt i Russland, som allerede da var underlagt internasjonale sanksjoner. Og OL i 1936 fant sted i Hitlers Berlin.

Men det at bitte lille Qatar, det første araberlandet som er vertskap for fotball-VM, har så stor innflytelse, viser hvor mye makten i verden har skiftet i nyere tid. Og FIFA, i likhet med IOC, bøyer seg alltid for pengemakten og gjorde det klart at verken spillere eller prominente europeiske gjester skulle ha på seg armbånd der det står «OneLove». En slik støtteerklæring for menneskers rett til å elske hvem og hvordan man vil ble sett på som en politisk uttalelse, og FIFA tillater ikke sammenblandingen av sport og politikk.

Noe av ironien ved moderne fotball er at landslaget pisker opp nasjonale følelser og gir opphav til en slags karnevalsaktig patriotisk atferd.

Bortsett fra at de kan og gjør det likevel. Det har vært fullt ut akseptert at iranske, saudiske og qatarske fans har kunnet vise solidaritet med palestinerne ved å vifte med palestinske flagg på fotballkamper. Mens den nederlandske idrettsministeren, Conny Helder, bare kunne ha på seg en knøttliten OneLove-pin, kunne den qatarske representanten som satt ved siden av henne rolig knytte et prangende palestinsk bånd rundt armen.

Kun det tyske laget protesterte mot OneLove-forbudet (det at man åpenlyst ikke kan vise sin støtte til å elske hvem og hvordan man vil) ved å dekke til munnen i et gruppebilde. FIFA ga raskt beskjed om at det ville få alvorlige konsekvenser dersom de ikke sluttet med det.

Enhver kritikk av menneskerettighetsbrudd i Qatar har umiddelbart blitt møtt med beskyldninger om rasisme. Gianni Infantino, FIFAs sveitsiske sjef, støtter dette og har minnet sine med-europeere om «3000 år» med vestlig imperialisme. T-skjorter med ordene «kvinne» og «frihet» er også blitt forbudt, for at de ikke skal ergre det iranske teokratiet, som blir utfordret på hjemmebane med disse slagordene.

Så mye for internasjonalt samhold. Like oppsiktsvekkende er mangelen på nasjonalt samhold. Det var interessant å se hvor mange iranske kvinner uten skaut som fulgte sitt nasjonale lag fra tribunen. Enda mer oppsiktsvekkende var det at demonstranter i Teheran og andre iranske byer, som protesterte mot regimets forsøk på å sole seg i glansen av seiere på fotballbanen, jublet da deres eget lag tapte mot USA, av alle land.

Det aller mest oppsiktsvekkende var at de iranske spillerne nektet å synge nasjonalsangen før åpningskampen mot England. Denne modige og utfordrende handlingen, til støtte for demonstrantene i hjemlandet, ble møtt med advarsler fra den iranske revolusjonsgarden — den skulle ikke gjentas.

Så var det nederlaget til det unge tyske laget, som hadde forsøkt å kjempe for sine hjertesaker. Som de fleste andre landslag, er også det tyske multietnisk. En av spillerne, İlkay Gündoğan, har tyrkisk bakgrunn. Jamal Musiala, lagets beste midtbanespiller, har nigeriansk far. Og den beste tyske forsvarsspilleren, Antonio Rüdiger, er muslim med mor fra Sierra Leone.

Så mye for internasjonalt samhold.

Da laget ikke klarte å nå knockout-stadiet, kun fordi Spania tapte mot Japan, mente konservative kommentatorer i Tyskland at dette skyldtes mangel på tradisjonell tysk kampånd. Medlemmer av ytre-høyre-partiet Alternative für Deutschland mente de kunne spore denne mangelen tilbake til lagets ønske om å ha på seg «woke» armbånd med skriften «OneLove». Selv før årets fotball-VM hevdet visse miljøer på høyresiden at det multietniske landslaget ikke var et «ekte» tysk lag.

Noe av ironien ved moderne fotball er at landslaget pisker opp nasjonale følelser og gir opphav til en slags karnevalsaktig patriotisk atferd. Det er derfor politiske ledere like å drapere seg i landets fotballfarger. Men spillerne selv er for det meste kolleger i klubber rundt om i Europa. De snakker flere språk. Og de er ofte nære venner utenfor fotballbanen. Dermed passer de ikke så godt som rollefigurer for denne formen for sjåvinisme. De tilhører en ekstremt velstående og virkelig kosmopolitisk elite — akkurat den type folk høyrepopulister liker å hate.

Så fotballstjernene er, på en måte, forent, selv om fotball-VM ikke forener noen andre. Men det er kanskje ikke så vanskelig å forstå hvorfor FIFA valgte slagordet sitt. «Penger er det som får verden til å gå rundt» ville ha vært litt for ærlig.

 

 Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2022.