Fremtiden til fremmedarbeidere i Qatar

Fotball-VM i Qatar nærmer seg med stormskritt. Tildelingen har vært kontroversiell og forholdene for migrantarbeiderne har ført til kraftige reaksjoner. Etter flere år med hard kritikk er det blitt fremmet krav om kompensasjon til VM-arbeiderne. Samtidig har svaret fra ledelsen i FIFA vært at endringer skjer i Qatar gjennom dialog.

Hvem leder dialogen, hva har man oppnådd, og hva er veien videre?

Det er svært viktige spørsmål som vil være avgjørende for fremtiden til fremmedarbeidere i Qatar og gulfen for øvrig.

Selv har jeg hatt en lunken holdning til at eksternt press skulle tvinge noen til å behandle mennesker på en anstendig måte.

Selv om Qatar ble tildelt mesterskapet i 2010, var det ikke før i 2017 at det for alvor kunne ventes vesentlige endringer i arbeidslivet i landet. I 2017 fikk den internasjonale arbeiderorganisasjonen ILO etablere seg i Qatar med et mål om å gjøre en skikkelig opprydning i Qatars arbeidsliv. En hverdag preget av fraværende lønninger, elendige leveforhold, manglende sikkerhet og manglende rettigheter hadde bidratt til en uutholdelig situasjon for de mange migrantarbeiderne i landet.

Et stort press fra fotballverdenen, og en geopolitisk krise i Gulfen, førte til at ILO kunne gå i front for å sikre sterkt nødvendige reformer og lovendringer i Qatar. Selv har jeg hatt en lunken holdning til at eksternt press skulle tvinge noen til å behandle mennesker på en anstendig måte. Det burde vært en selvfølge, men samtidig handlet dette nettopp om de hundretusener av arbeidere som jobbet i lavlønte yrker i Qatar.

Det er ingen tvil om at det har vært skepsis til retningen myndighetene i Qatar har valgt internt.

Det tok tre år før ILO annonserte en omfattende reform som skulle bedre situasjonen for migrantarbeiderne betraktelig. Lovendringene trådte i kraft våren 2021 og har gitt umiddelbare resultater:

• Kafala-systemet avskaffet: Migrantarbeidere skal kunne skifte jobb og/eller returnere til sine hjemland uten tillatelse fra sin arbeidsgiver. Det er anslått at mer enn 300.000 har skiftet jobb etter lovendringen. Over 100.000 har forlatt landet uten arbeidsgivers tillatelse.
• Minstelønn innført: Minstelønnen på 1500QAR er over 4000 norske kroner. Det er kanskje ikke mye i norsk sammenheng, men definitivt et betydelig løft som sikret umiddelbar lønnsøkning for over 400.000 fremmedarbeidere.
• Etablering av komiteer: Arbeidstakere skal kunne organisere seg i komiteer slik at de kan løfte problematiske forhold opp mot sine arbeidsgivere. Hittil har 40.000 arbeidstakere i over 37 bedrifter valgt representanter. Det jobbes med lovforslag om å pålegge bedrifter av en viss størrelsesorden om å organisere slike komiteer.
• Forsikringsordning mot lønnstyveri: Fremmedarbeidere skal gjennom et nasjonalt fond få utbetalt lønn i tilfeller hvor bedriftene ikke får til dette. Hittil har opptil 100 millioner dollar blitt utbetalt til over 35.000 fremmedarbeidere. Manglende lønn har vært og er fortsatt en kjempeutfordring i Qatar. Derfor er denne ordningen viktig. (Kilde: ILO)

Dessverre er det ikke gitt at arbeidsgivere innretter seg etter gjeldende lover. Det har Amnesty pekt på gjennom årlige rapporter. Derfor er det oppløftende at over 35.000 besøk er avlagt på ulike arbeidsplasser og bosteder for å følge opp implementeringen. Over 13.000 bøter er blitt tildelt ulike bedrifter. Det er avgjørende at myndighetene slår hardt ned på lovbrudd for å sikre troverdigheten til lovendringene i landet. Derfor er straffesanksjonene viktige.

Her hjemme i Norge har skepsisen vært utbredt, og med norske briller er definitivt virkelighetsbeskrivelsen i Qatar rystende lesning.

Samtidig er det mye arbeid som gjenstår. Det arbeides med viktig lovverk for å beskytte arbeidere fra ulykker, skader og stress på arbeidsplassen, i tillegg til bedre loggføring hvis det skulle forekomme. En enda tettere oppfølgning for å sikre reell implementering av lover og regler er også helt avgjørende.

Det er ingen tvil om at det har vært skepsis til retningen myndighetene i Qatar har valgt internt. Særlig i det mektige Shura-rådet har kritikken mot de store endringene vært markant. Likevel har man valgt en modig retning som sikrer fremmedarbeiderne flere rettigheter og større medvirkning. Midt i verkebyllen av oljerike rentenist-stater med stor geopolitisk støtte fra mektige vestlige land, er det nemlig ikke en selvfølge at appetitten for modernisering og reformer er stor.

Samtidig har kritikken også haglet internasjonalt mot dialoglinjen i Qatar. Her hjemme i Norge har skepsisen vært utbredt, og med norske briller er definitivt virkelighetsbeskrivelsen i Qatar rystende lesning.

Det er også på tide at rike naboland i Gulfen kjenner sin besøkelsestid og følger etter.

Det er viktig å presisere at Qatar fortsatt ikke er i mål. Likevel er det oppløftende å se hva arbeiderbevegelsen har oppnådd i den lille gulfstaten. I 2019 reiste kronprins Haakon sammen med daværende næringsminister Torbjørn Røe Isaksen til Qatar for å feire femti år med næringssamarbeid mellom Qatar og Norge med utstrakt samarbeid innenfor teknologi, forsvar og maritim sektor. Norske bedrifter har investert titalls milliarder i den lille gulfstaten.

Det var likevel arbeiderbevegelsens inntog i 2017 som startet arbeidet med å gjøre arbeidslivet i Qatar mer anstendig. Det som har blitt gjort er prisverdig, og viser hvor viktig dialog kan være. For hva hadde man oppnådd hvis man valgte en annen tilnærming?

En sikkerhetsvakt ved et universitet i Qatar sa til meg noe jeg mener illustrerer hva dette burde handle om:

«Jeg er langt fra fornøyd med arbeidsvilkårene våre. Likevel er det ingen framtid som venter meg eller familien min hvis jeg returnerer til Uganda. Derfor blir jeg, og håper på det beste.»

Til tross for skepsis og motstand globalt og lokalt har dialog hittil lykkes.

Migrantarbeidere har kommet for å bli i Qatar. Det viktigste bidraget vi kan gjøre er å støtte ILO sitt arbeid slik at utnyttelse, undertrykkelse og misbruk ikke er hverdagen for fremmedarbeiderne i landet. Også må presset mot myndighetene opprettholdes slik at man ikke slår seg til ro med “status quo”. Dette blir særlig viktig også etter mesterskapet i vinter.

Til tross for skepsis og motstand globalt og lokalt har dialog hittil lykkes. Det er også på tide at rike naboland i Gulfen kjenner sin besøkelsestid og følger etter.