Darwins ostehøvel

Norge har nå levd over fem år med en regjering som bruker ostehøvel på statlige budsjetter. Hvert år kuttes utgiftene flatt med det som tilsvarer en forventet produktivitetsvekst. Etatene bestemmer selv hvor og hvordan.

Ostehøvelkutt har som logikk at vi skal gjøre mindre eller like mye som før, med mindre ressurser.

Det er åpenbart enklere for politikere som har gått til valg på å senke skattene å gjøre det på denne måten. Da slipper de nemlig å gjøre det som alle politikere synes er vanskelig, men som også er kjernen i oppdraget de har fått av folket, nemlig å prioritere.

Ostehøvelkutt har som logikk at vi skal gjøre mindre eller like mye som før, med mindre ressurser. Ikke at vi skal gjøre mest ut av det vi har. Det er en institusjonalisert mangel på tillit.

Det ligger mer enn litt darwinisme i bunnen av denne måten å styre på. Tanken er at hvis du begrenser ressursene, vil de beste ideene, menneskene og miljøene vinne fram. Frykten som hele tiden ligger bak, er at folk og miljøer som har det “for bra” skal bli late og ikke gjøre sitt beste. Ostehøvelpolitikere er som bønder som rasjonerer vann og gjødsel for å stresse plantene til å slå dypere røtter enn de gjør i naturen.

Næringslivet legger selvsagt også beslag på ressurser som kunne vært brukt annerledes.

Det er et virkemiddel som brukes av de som gikk inn i politikken for å minimere politikkens innflytelse over samfunnet. Ostehøvelkutt er anti-politikk begrunnet i en ideologi som sier at offentlig tjenesteproduksjon forbruker fellesskapets verdier mens privat tjenesteproduksjon skaper dem.

Dette er en feilslutning. Man skal ha bra tykke ideologiske brilleglass for å mene at en offentlig fødestue genererer kostnader, mens et privat begravelsesbyrå skaper inntekter, for samfunnet. Sannheten er at begge legger beslag på ressurser som kunne vært brukt til noe annet, og at begge tilbyr en tjeneste samfunnet er avhengig av. At den ene har sine inntekter fra et offentlig budsjett mens den andre henter dem i privatmarkedet, sier ikke i seg selv noe om hvor effektiv virksomheten er til å skape verdier for fellesskapet.

Hvis metoden virker, kan du oppnå nøyaktig samme effekt i privat sektor ved å øke skatter og avgifter for næringslivet.

Det rare er at de som er tilhenger av å bruke ostehøvelen til å presse fram en kamp for tilværelsen i offentlig sektor, ikke bruker verktøyene de har til rådighet for å gjøre det samme i privat sektor.

Næringslivet legger selvsagt også beslag på ressurser som kunne vært brukt annerledes. Det er ingen grunn til å ta for gitt at de alltid brukes optimalt. Ingen offentlige etater bygger slike hierarkier som vi finner i privat sektor. Denne spaltisten har jobbet årevis i børsnoterte selskaper med titusenvis av ansatte. En typisk norsk etat er ikke i nærheten av å båndlegge slike ressurser.

Et gratis tips til politikere som er glade i ostehøvelkutt for å få mer ut av offentlig sektor: Hvis metoden virker, kan du oppnå nøyaktig samme effekt i privat sektor ved å øke skatter og avgifter for næringslivet. Det vil nemlig tvinge eiere og ledere til å tenke smartere og å drive mer effektivt for å nå avkastningsmålene sine. Det vil frigjøre fellesskapsressurser. Det er jo målet, ikke sant?

Forstå det den som kan.

Det rare er at de samme politikerne som mener at offentlig sektor må få redusert sine inntekter for å fungere optimalt mener at det er motsatt medisin som skal til for å oppnå samme mål i privat sektor. Der skal skattene ned slik at næringslivet får mer ressurser til disposisjon enn før. Mens offentlig sektor styres med mistillit som kompass, er blind tillit regelen overfor privat næringsliv. Forstå det den som kan.

(Teksten er tidligere publisert i Dagsavisen, 25. mai 2020.)