Årets Davos-samling var totalt ugjenkjennelig fra den konferansen jeg begynte å delta på for femten år siden. Den gjensidige avhengigheten mellom land og mellom ulike deler av verden blir nå brukt som våpen.
BERLIN: De siste 14 årene har ikke sett så lystige ut for «Davos Man». Begrepet ble opprinnelig gjort kjent av den nå avdøde statsviteren Samuel P. Huntington (Harvard University) som med dette ønsket å beskrive en ny overklasse av mennesker som forkynte globaliseringens nødvendigheter.
Ifølge ham ønsket Davos-eliten at nasjonale grenser skulle opphøre og at markedets logikk skulle ta over for nasjonal politikk.
Men siden den globale finanskrisen i 2008, har politikken i stadig større grad trumfet den økonomisk logikken — en trend som toppet seg i 2016 med valget av Donald Trump som amerikansk president og med Brexit-avstemningen i Storbritannia. Begge hendelser var et tilbakeslag for Davos-elitens visjon om en friksjonsløs verden styrt (men ikke drevet), så effektivt som mulig gjennom «multi-interessent-prosesser».
Framfor paneler der frihandelsavtaler ble diskutert, var det nå flerfoldige sammenkomster der man diskuterte økonomisk krigføring.
Under årets samling i Davos sto deltakerne stilt overfor en enda større utfordring enn nasjonal politikk: et fornyet fokus på geopolitikk. Temaet for årets møte i Verdens økonomiske forum var «historien ved et vendepunkt» — en erkjennelse av at vi har nådd slutten på «historiens slutt». Selv om verdensanskuelsen som har preget dette forumet tilsier å fremme samarbeid med mål om å skape «en verden», er den nye dagsordenen nødvendigvis preget av spørsmål knyttet til splittelse og konflikt.
President Putins angrepskrig mot Ukraina overskygget åpenbart alt annet under årets møte. Under åpningen av årets forum dukket Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj opp på nett i sin nå kjente militære arbeidsuniform og talte til forsamlingen om en delt verden der skillelinjene er definert av ulike grunnleggende verdier. Og Russia House, lokalene der den russiske delegasjonen tidligere avholdt fester og andre arrangementer, var nå omgjort til det russiske krigsforbryterhuset (av ukrainske aktivister og givere) med en utstilling som framhevet russiske ugjerninger i Ukraina.
Etter å ha skummet gjennom dette årets program, ble det raskt klart for meg at ikke et eneste aspekt ved globaliseringen har blitt skånet fra de negative virkningene av de nye geopolitiske konfliktene — mellom Russland og Vesten, Kina og Vesten, Kina og dets naboland etc.
Men de største bekymringene kom til syne under samlingene der man vektla frykten for en ny kald krig, som vil bety slutten på en globalisert verden.
Framfor paneler der frihandelsavtaler ble diskutert, var det nå flerfoldige sammenkomster der man diskuterte økonomisk krigføring. Ledere fra politikk og næringsliv fikk bryne seg på det faktum at vi nå lever i en verden der sentralbankreserver kan konfiskeres, forretningsbanker uten videre kan kobles fra det internasjonale betalingssystemet (SWIFT) og private formuesobjekter potensielt kan beslaglegges for å betale for gjenoppbyggingen av et land.
Panelene som handlet om klimaendringer, så på sin side forbi Parisavtalens avkarboniseringsmål og vektla i stedet koblingene mellom krigen i Ukraina, den pågående globale energikrisen, matmangel og inflasjon.
For eksempel deltok Tysklands visekansler Robert Habeck i et panel med Indias minister for olje og gass og en administrerende direktør i et oljeselskap for å diskutere om Europa og India kan slutte å bruke russisk olje og gass uten at det går ut over deres økonomiske målsettinger.
Streng kontroll med overføring av teknologi til andre land har dermed blitt en viktig del av den nasjonale sikkerhetspolitikken.
I et panel om migrasjon diskuterte man ikke behovet for ferdighetstrening — som man ville ha gjort under tidligere WEF-samlinger — men heller spørsmålet om hvordan flyktninger blir brukt som våpen.
Et ukrainsk parlamentsmedlem kom med følgende advarsel: Putin vil «gjøre migrasjon om til en ‘hybrid krig 2.0’ i håp om at dersom millioner av ukrainere blir drevet fra hjemmene sine, kan det føre til at Europa kollapser».
Under et panel som handlet om framtidens teknologi, diskuterte en japansk politisk beslutningstaker hvordan forholdet mellom marked og stat er i ferd med å endre seg som følge av de geopolitiske omstendighetene.
Tidligere ble innovasjoner som internett opprinnelig utviklet av staten for så å bli videreutviklet av private selskaper. Men i dag blir kunstig intelligens, kvantedatamaskiner, droner og annen teknologi utviklet av privat sektor for så å bli brukt som våpen av staten.
De kjøper ikke forestillingen om at vi befinner oss i en kamp mellom demokrati og autokrati.
Streng kontroll med overføring av teknologi til andre land har dermed blitt en viktig del av den nasjonale sikkerhetspolitikken.
Men de største bekymringene kom til syne under samlingene der man vektla frykten for en ny kald krig, som vil bety slutten på en globalisert verden. Mange ikke-vestlige ledere sympatiserer med Ukraina, men nekter å se krigen som en global konflikt om verdier. De er bekymret for Putins krigføring og at mottiltakene mot Russland vil framskynde fragmenteringen av en allerede delt verden gjennom økte energipriser, sultkatastrofer og politiserte markeder.
De kjøper ikke forestillingen om at vi befinner oss i en kamp mellom demokrati og autokrati, slik Biden-administrasjonen tar tungt til orde for. De frykter at en slik framstilling vil føre til en verden som er enda mer splittet langs ideologiske skillelinjer. Representanter fra Midtøsten, Afrika og Asia ga gjentatte ganger uttrykk for at de frykter å måtte mellom velge Kina og USA — og beskrev en slik forespeilet framtid som en «eksistensiell fare».
Den gjensidige avhengigheten mellom land og mellom ulike deler av verden blir nå brukt som våpen.
Årets Davos-samling var totalt ugjenkjennelig fra den konferansen jeg begynte å delta på for femten år siden. Det er nå åpenbart: Selv om «Davos Man» ikke var interessert i geopolitikk, har geopolitikken blitt veldig interessert i «ham».
Den gjensidige avhengigheten mellom land og mellom ulike deler av verden blir nå brukt som våpen. Denne utviklingen har omformet alle aspekter ved livet til denne «mannen». Geopolitikkens overtakelse av globaliseringen er nå nesten komplett. Og geopolitikkens forrang vil ganske sikkert vare lenger enn krigen i Ukraina.
Oversatt av Marius Gustavson
Mark Leonard er leder av European Council on Foreign Relations og har skrevet boken The Age of Unpeace: How Connectivity Causes Conflict (Bantam Press, 2021).
Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org
Kommentarer