De begredelige MAGA-katolikkene

Det har skjedd en bemerkelsesverdig høyreradikal dreining blant mange amerikanske katolikker.

NEW YORK: Noen paver passer perfekt inn i sin tid. Johannes XXIII var en progressiv pave. Vatikan II-reformene, som han iverksatte, fant sted samtidig som Beatles tok verden med storm. Johannes Paul II var rett mann til rett tid og bidro til å «dulte» det smuldrende sovjetimperiet mot sin undergang.

Disse såkalte MAGA-katolikkene har gode forbindelser og mottar betydelig pengestøtte.

Det store spørsmålet da kardinalene ble samlet i Vatikanet til konklave for å velge ny pave, var om etterfølgeren til pave Frans ville bli en reaksjonær pave som ville passe inn i Trumps tidsalder – en tid preget av høyrepopulistiske strømninger.

Vi vet nå at dette er lite sannsynlig. Det overraskende valget av pave Leo XIV er trolig et tegn på at forgjengerens ånd vil være rådende i tiden fremover.

Men noen iherdige katolske lobbyister på høyresiden har gjort sitt beste for å motarbeide de mest progressive standpunktene til den forrige paven: hans toleranse for homofili, hans omsorg for de fattige, hans bekymring for klimaendringene og ikke minst hans motstand mot deler av Donald Trumps politikk.

Mange av disse lobbyistene er amerikanere, og de fleste av dem støtter Trump. Disse såkalte MAGA-katolikkene har gode forbindelser og mottar betydelig pengestøtte.

Hva skjedde med de amerikanske katolikkene, som en gang ble sett på som et relativt liberalt kristent fellesskap?

Blant disse velfinansierte katolikkene med gode forbindelser finner vi Steve Bannon, Trumps tidligere rådgiver og en mektig medieskikkelse på ytre høyre fløy. Bannon fordømte pave Frans og omtalte ham som en anti-amerikansk marxist som ville «brenne i helvete» for å ha tillatt det regjerende kinesiske kommunistpartiet å ha en viss kontroll over kirken i Kina.

Bannon irettesatte ham også for hans medfølende uttalelser om migranter. Roger Stone, en annen radikal katolikk i kretsen rundt Trump (og, i likhet med Bannon, en straffedømt forbryter), erklærte på X at Frans aldri var en legitim pave. Også han mener at «det er varmt der [Frans] er akkurat nå».

Hva skjedde med de amerikanske katolikkene, som en gang ble sett på som et relativt liberalt kristent fellesskap?

I 1960 stemte nesten 80 % av de amerikanske katolikkene på John F. Kennedy, ikke bare fordi han ville bli USAs første katolske president, men også fordi de likte politikken hans. Noen evangeliske protestanter så derimot på ham som en antikrist. I 2020 stemte bare 49 % av de amerikanske katolikkene på Joe Biden, en langt mer troende katolikk enn JFK var.

Det finnes selvsagt ikke noe slikt som en «katolsk stemme», like lite som det finnes en «jødisk stemme», i amerikanske valg. Velgere som tilhører ulike religioner, har en tendens til å dele seg i konservative og liberale leire. Men det har skjedd en bemerkelsesverdig høyreradikal dreining blant mange amerikanske katolikker.

Det finnes fortsatt progressive amerikanske katolikker.

Denne trenden er delvis et svar på en langvarig nedgang i oppslutningen om organisert religion i USA, som har pågått i flere tiår. Færre unge mennesker er interessert i å bli katolske prester, og de som er det, er mer konservative.

Ifølge en rapport fra forskere ved Catholic University of America, anså 68 % av prestene som ble ordinert mellom 1965 og 1969, seg selv som til dels eller svært «teologisk progressive». I dag hevder nesten 85 % av de nyordinerte prestene at de er «konservative» eller til og med «svært konservative».

Men det finnes også andre grunner, hovedsakelig knyttet til rase og klasse. Demokratene pleide å sette sin lit til stemmene til hvite kristne med lav utdanning, særlig i sørstatene. Til tross for at disse velgerne var kulturelt konservative, støttet de en sosialt progressiv økonomisk politikk som var i deres interesse.

Så kom 1960-tallet, med Andre Vatikankonsil, seksuell frigjøring, narkotika og – kanskje viktigst av alt – borgerrettigheter for den afroamerikanske befolkningen. Mange katolikker og evangelisk kristne gikk over til republikanerne, som lovet en kulturell og sosial kontrarevolusjon: lov og orden, familieverdier og – i tilslørende ordelag – opprettholdelse av det hvite overherredømmet.

Bannon og Stone er bare de mest vulgære eksemplene.

Dette gjorde at mange ble en del av Richard Nixons «tause flertall» mot slutten av det samme tiåret og i enda større grad en del av Trumps MAGA-bevegelse omtrent et halvt århundre senere. Katolikkene som stemte på Trump i 2024, var stort sett hvite, mens de som stemte mot ham, var afroamerikanere eller latinamerikanere.

Igjen: Disse skillelinjene er ikke absolutte.

Det finnes fortsatt progressive amerikanske katolikker, inkludert fremtredende kardinaler og biskoper. Men den økende innflytelsen til katolske offentlige personer som ønsker å reversere det forrige århundrets sosiale og kulturelle endringer, er påfallende.

Bannon og Stone er bare de mest vulgære eksemplene. Fem av de amerikanske høyesterettsdommerne er også konservative katolikker, og det samme er visepresident J.D. Vance, som konverterte i 2019.

En annen fremtredende katolikk er William Barr, som var justisminister i Trumps første presidentperiode. Barr har beskrevet sekularisme som en samfunnssykdom («social pathology») som vil «ødelegge den tradisjonelle moralske orden».

Denne splittelsen er i stor grad et spørsmål om klasse.

Den kristne kontrarevolusjonen er delvis drevet av teologi. Katolikker er svært opptatt av abort fordi de tror at menneskelivet begynner ved unnfangelsen. Evangelisk kristne amerikanere pleide å bry seg mindre om dette, før de slo seg sammen med katolske velgere i spørsmålet om statlig støtte til religiøse skoler. Anti-abort var den ideologiske årsaken, men politikken dreide seg også om føderal finansiering.

Like viktig er det at evangelisk kristne og konservative katolikker i økende grad har blitt meningsfeller i kulturkrigen som har rast siden Nixons appell til den tause majoriteten i 1969. På den ene siden av denne kulturkrigen finner vi for det meste velutdannede, ofte sekulære, urbane liberale amerikanere som er åpne for uortodokse synspunkter knyttet til seksualmoral, innvandring og kjønnspreferanser, men som er på vakt mot rasisme, kjønnsdiskriminering, homofobi og fremmedfrykt.

På den andre siden finner vi amerikanere med lavere utdanning som gjerne er bosatt på landsbygda eller i småbyer og som tror på kirken, en biologisk definisjon av kjønn og retten til å bære våpen. De ser antirasisme som en trussel mot sin sosiale status og er generelt lite opptatt av de sakene som opprører liberale amerikanere.

At slike krigere nå inkluderer mange katolikker, er, vel, begredelig.

Denne splittelsen er i stor grad et spørsmål om klasse, slik Barack Obama antydet under presidentvalgkampen i 2008, da han snakket nedsettende om arbeiderklassevelgere i tidligere industriområder som folk som «klamrer seg til sine våpen eller sin religion».

Hillary Clinton gjorde vondt verre i 2016, da hun kategoriserte halvparten av Trumps tilhengere som begredelige mennesker («basket of deplorables»).

Sammenhengene mellom de ulike sakene folk er opptatt av i kulturkrigen er ikke alltid logiske, men det gjør dem ikke mindre kraftfulle. I 2020 hevdet Trump – som er langt fra en troende kristen – at Biden var «mot Gud» og «mot våpen». For en ultrakonservativ kulturkriger er sammenhengen klar: Vi elsker våpen, så da må Gud også gjøre det.

At slike krigere nå inkluderer mange katolikker, er, vel, begredelig.

Oversatt av Marius Gustavson