De grønne svanene

LONDON – Statistikeren Nassim Nicholas Taleb innførte begrepet «svart svane» for å beskrive usannsynlige, uforutsigbare hendelser som kan ha enorme konsekvenser for økonomien. Nå har forfatterne av en ny rapport introdusert begrepet  «grønne svaner» i finanstaksonomien: hendelser forårsaket av klimaendringer og tap av biologisk mangfold.

Klimaendringene vil utvilsomt føre til at vi vil oppleve flere grønne enn svarte svaner.

Klimaendringene vil utvilsomt føre til at vi vil oppleve flere grønne svaner enn svarte, men det finnes ingen historiske hendelser som kan hjelpe oss med å forstå hvordan klimatiske og økologiske risikofaktorer som sykloner, gress- og skogbranner, tørke og oversvømmelser kan påvirke banksystemet, forsikringsindustrien eller en rekke andre økonomiske aktiviteter.

Etter hvert som økonomisk aktivitet blir faset over fra fossile brennstoffer til rene energikilder, vil visse aktiviteter forsvinne og nye dukke opp, og verdien på eksisterende prosjekter vil synke dramatisk og blir null. Dette er en nødvendig prosess, men den må håndteres på en måte som ikke skaper ustabilitet i det finansielle systemet.

Sentralbanker, rådgivere og finanstilsyn spiller i kraft av sitt mandat til å sikre finansiell stabilitet en viktig rolle i den grønne omstillingen. Green Swan Conference, som nylig ble organisert av the Bank for International Settlements, the Banque de France, IMF og NGFS (the Network of Central Banks and Supervisors for Greening the Financial System), indikerer en økende erkjennelse av dette, selv om mobiliseringen fremdeles går for langsomt og er altfor forsiktig i noen områder av verden.

Klimastresstesten viste hva som må til for å øke vår forståelse av klimarisiko.

Banque de France var den første sentralbanken som introduserte en omfattende klimastresstest for banker og forsikringsselskaper med tanke på de forventede virkningene av klimarisikoen. Testen analyserer klimascenarioer for de neste 30 årene utarbeidet av NGFS (en ryddig omstilling basert på en lavkarbonstrategi, en uryddig med sen omstilling og et scenario der det ikke gjøres noen endringer) og skal vurdere både den rent fysiske risikoen og omstillingsrisiko for bank- og forsikringsporteføljer.

Denne øvelsen viste at den nåværende risikoen for det franske systemet bare er moderat (ut fra forutsetningene som ble lagt til grunn). Enda viktigere var det at klimastresstesten viste hva som må til for å øke vår forståelse av klimarisiko.

Det gjenstår fremdeles mye arbeid. Vi mangler for eksempel fremdeles databaser med informasjon om de geografiske forholdene i fullstendige globale verdikjeder. Denne informasjonen er av avgjørende betydning når man skal vurdere fysiske risikofaktorer for produksjon, og den vil også være nyttig for overvåking av mulige sosiale og miljømessige problemer i videre forstand.

Karbonprisingen bør være fullt forutsigbar i et så omfattende økonomisk område som mulig.

Den økte hyppigheten og alvorlighetsgraden til værrelaterte katastrofer kommer gradvis til å gjenspeiles i forsikringsdekning og -kostnader og vil påvirke lønnsomheten og standardprisen for låneportefølje i banksektoren. Og hvis karbonprisen fortsetter å stige, slik den bør, vil de fjerne seg fra karbonintensive sektorer og dermed øke risikoen for andre faktorer.

Disse variable adferdsmønstrene (og de indirekte virkningene av dem) vil påvirke den finansielle stabiliteten, men de er vanskelige å forutsi. Noen grunnleggende strategier vil likevel kunne hjelpe finanstilsyn og investorer med å håndtere endringene. De som skal gi seg i kast med den grønne omstillingen, kommer først og fremst til å trenge et kompass: Karbonprisingen bør være fullt forutsigbar i et så omfattende økonomisk område som mulig.

Her kan EU være på rett kurs med sin Emissions Trading System, det europeiske kvotesystemet for handel med klimakvoter, der karbonprisen har steget fra €25 ($30) per tonn i januar 2020 til €50 per tonn ti dag. Fremskrittene er imidlertid begrensede så langt fordi ETS bare omfatter rundt 40 % av utslippene i EU.

Som en G30-rapport nylig har vist, er det helt nødvendig at partene forplikter seg til en forutsigbar økning av karbonprisen for at investorer, reguleringsinstanser og monetære myndigheter skal være i stand til å justere strategiene sine på en fremtidsrettet måte. Før det kommer på plass, vil vi ikke kunne utløse offentlige og private investeringer i de strukturelle tilpasningene som må til for å redusere kostnadene for den mer omfattende omstillingen.

Vi bør bestrebe oss på å følge nøye med på «skyggeutslippere».

Dette kan vi få til hvis uavhengige karbonråd kan styre karbonprisinflasjonen på omtrent samme måte som sentralbanker håndterer inflasjon som påvirker vareprisene. Disse institusjonene bør ha mandat til å planlegge utviklingen av karbonprisinflasjonen i tråd med sine respektive myndigheters netto nullutslippsmål i 2050. Disse strategiene må følges opp med kompensasjon til de som blir hardest rammet av en nedgang i kjøpekraften, for eksempel på grunn av en stigning i drivstoffpriser.

Finansinstitusjoners kapitalkrav kan knyttes til institusjonenes risiko i forbindelse med karbonprisstigningen, som vil endre den beregnede sannsynligheten for porteføljetap. I tillegg må rådgivere sørge for at finansinstitusjoner etablerer effektive styringssystemer som skal håndtere klimarisiko. I motsetning til det som skjedde med skyggebanker, der veksten gjenspeilte en evne til å omgå strengere bankreguleringer, bør vi bestrebe oss på å følge nøye med på «skyggeutslippere». USAs natur- og miljøvernbyrå EPA avslørte nylig at fem av de ti som slapp ut mest metan i USA, er relativt ukjente olje- og gassprodusenter med relativt ukjente investeringsforetak i ryggen.

Ansvaret for at grønne svaner ikke blir svarte, ligger hos institusjonene som skal sørge for finansiell stabilitet.

Vi må regne med at private investeringsforetak vil forsøke å skaffe seg risikable olje- og gasseiendommer og selge dem med fortjeneste, men vi kan ikke tolerere investorer som går under radaren og kjøper opp karbonintensive aktiva til langt under markedspris for deretter å bruke dem i områder der man ikke er så nøye med å følge reglene. Hvis vi skal klare å forhindre det, må vi ha en høy nedre grense for karbonprising, karbongrenseskatter eller begge deler. Kapitalkostnadene for slike investeringer må være svært høye, selv om det skulle innebære å justere «den regulatoriske omkretsen».

En siste avgjørende klimapolitisk komponent er obligatorisk tilgjengeliggjøring av CO₂-utslipp og et rammeverk som skal samstemme disse over hele verden, slik at man styrker den globale minstestandarden. Denne tanken er allerede i ferd med å vinne frem og kan bli enda mer konkret etter FNs klimatoppmøte (COP26) i november. Transparens er avgjørende for alle markedsaktører. Ansvaret for at grønne svaner ikke blir svarte, ligger hos institusjonene som skal sørge for finansiell stabilitet.

 

Oversatt av Lene Stokseth

Copyright: Project Syndicate, 2021.
www.project-syndicate.org