De grunnleggende årsakene til folks misnøye

Teksten er skrevet sammen med Laura Tyson og Thomas Fricke.

CAMBRIDGE/BERKELEY/BERLIN: Paradigmeskifter i konvensjonell økonomisk tenkning kommer gjerne i kjølvannet av kriser som krever nye svar, slik vi så med stagflasjonen (lav vekst og høy inflasjon) som preget de avanserte økonomiene på 1970-tallet.

Det kan være i ferd med å skje igjen, ettersom dagens liberale demokratier blir møtt med en bølge av mistillit.

Konsekvensene er nå synlige i USA, hvor tidligere president Donald Trump har gode muligheter til å vinne presidentvalget i november.

Mange innbyggere i disse landene mener at myndighetene ikke evner å tjene deres interesser på en god måte eller håndtere de mange krisene som truer vår felles framtid – fra klimaendringer til utålelig ulikhet og store globale konflikter.

Konsekvensene er nå synlige i USA, hvor tidligere president Donald Trump har gode muligheter til å vinne presidentvalget i november. Og i Frankrike kan en ytre høyre-regjering komme til makten etter at Macron overraskende skrev ut nyvalg.

For å forhindre farlig populistisk politikk som utnytter velgernes sinne, og for å avverge stor skade på menneskeheten og planeten, må vi raskt ta tak i de grunnleggende årsakene til folks misnøye.

I slutten av mai møttes mange ledende økonomer og praktikere i Berlin for å diskutere disse utfordringene i et toppmøte organisert av Forum New Economy. Møtet fikk navnet «Winning Back the People» og førte til noe som lignet en ny forståelse som kan erstatte det markeds-liberale «Washington Consensus».

Denne følelsen av maktesløshet har kommet som følge av sjokk knyttet til globalisering og teknologiske endringer.

Sistnevnte er en tilnærming der man i fire tiår har vektlagt prioriteringen av frihandel og kapitalstrømmer, deregulering, privatisering og andre markedsliberale doktriner.

Berlin-erklæringen, som ble publisert på slutten av samlingen, har siden blitt signert av flere ledende forskere, deriblant nobelprisvinner Angus Deaton, Mariana Mazzucato og Olivier Blanchard, så vel som Thomas Piketty, Isabella Weber, Branko Milanovic og mange andre.

Washington Consensus har vært på vikende front en stund. Dette perspektivet har blitt utfordret av omfattende forskning som dokumenterer økende inntekts- og formuesulikhet og dens årsaker, samt revurderinger av næringspolitikkens rolle og strategier for å bekjempe klimaendringene.

Nylige kriser, ikke minst faren for å tape kampen for det liberale demokratiet i seg selv, har ført til økt innsats for å omsette all denne forskningen til et nytt felles rammeverk for en økonomisk politikk som kan bidra til å vinne tilbake borgernes tillit.

Denne diagnosen fører logisk til en like klar konklusjon.

I Berlin-erklæringen framheves omfattende bevis på at folks mistillit i stor grad er drevet av en felles opplevelse av et reelt eller opplevd tap av kontroll over ens eget levebrød og hvilken retning samfunnsutviklingen tar i en tid med store endringer.

Denne følelsen av maktesløshet har kommet som følge av sjokk knyttet til globalisering og teknologiske endringer, forsterket av klimaendringer, kunstig intelligens, det nylige inflasjonssjokket og den offentlige innstrammingspolitikken som har blitt ført i mange land.

Denne diagnosen fører logisk til en like klar konklusjon. For å vinne tilbake folks tillit må det en politikk til som gjenoppretter tilliten til deres egen – og myndighetenes – evne til å reagere effektivt på de reelle problemene de står overfor.

Det som ligger til grunn for disse prioriteringene er bred enighet om at inntekts- og formuesulikheten må bli mindre.

Dette betyr å innrette politikken på en måte som bidrar til å skape felles velstand og gode jobber, inkludert politikk som proaktivt håndterer forestående regionale forstyrrelser ved å støtte nye næringer og fremme innovasjon som kan bidra til verdiskaping for de mange.

Det er like sterk oppslutning om å utforme en sunnere form for globalisering, koordinere klimapolitikken og legge til rette for nasjonal kontroll over viktige strategiske interesser. Det som ligger til grunn for disse prioriteringene er bred enighet om at inntekts- og formuesulikheten må bli mindre.

Som en del av en ny konsensus, må klimapolitikken kombinere rimelig karbonprising med sterke positive insentiver og ambisiøse investeringer i infrastruktur. Og det er bred aksept for følgende:

Utviklingsland bør få de finansielle og teknologiske ressursene de trenger for å komme i gang med det grønne skiftet. Kort sagt er det en ny felles forståelse for at en ny balanse mellom marked og kollektiv handling må etableres.

De som har undertegnet Berlin-erklæringen sier ikke at de har alle svarene.

Det ville sannsynligvis ikke ha vært mulig å bli enige om alt dette for fem år siden. Det store antallet som har underskrevet og mangfoldet av perspektiver de representerer, gjenspeiler hvor mye diskusjonen har endret seg etter hvert som det har blitt samlet inn stadig flere empiriske bevis.

De som har undertegnet Berlin-erklæringen sier ikke at de har alle svarene; langt ifra. Erklæringens formål er heller å tilby en prinsipperklæring som åpenbart skiller seg fra den tidligere ortodoksien og skape et mandat til å utvikle nye og bedre politiske ideer som kan omsettes i praksis.

Hvordan næringspolitikken bør utformes for å fungere på en god måte, må defineres i en nasjonal kontekst, så vel som gjennom en samarbeidsorientert internasjonal innsats. Det samme gjelder hvordan myndighetene best kan stimulere til klima-vennlig atferd. Hvordan man skal omdefinere og omforme globaliseringen eller mest effektivt redusere den økonomiske ulikheten, forblir også åpne spørsmål.

Å vinne tilbake folket krever intet mer – og intet mindre – enn en agenda for folket.

Likevel er det svært viktig å oppnå enighet om prinsippene som bør veilede de politiske beslutningstakerne. Å erkjenne at markeder, på egen hånd, verken vil stoppe klimaendringene eller føre til en mindre ulik fordeling av rikdom, er bare ett skritt i retning av å utvikle best mulige strategier for hvordan vi effektivt skal håndtere de reelle utfordringene vi står overfor. Mye har allerede blitt oppnådd på dette området.

Vi står nå overfor et valg mellom et proteksjonistisk populistisk tilbakeslag, med alle de konfliktene dette måtte innebære, og et nytt sett med politiske tiltak som svar på folks bekymringer. For å forebygge, slik at populistene ikke får enda større oppslutning, trenger vi en ny politisk konsensus som vektlegger årsakene til borgernes mistillit, framfor å vektlegge symptomene.

En felles innsats for å sette borgerne og deres myndigheter tilbake i førersetet og fremme økonomisk velferd for de mange, er nødvendig for å gjenopprette tilliten til at samfunnet kan overvinne kriser og sikre en bedre framtid.

Å vinne tilbake folket krever intet mer – og intet mindre – enn en agenda for folket.

 —–

Berlin-erklæringen har også blitt signert av Adam Tooze, Gabriel Zucman, Jens Südekum, Mark Blyth, Catherine Fieschi, Xavier Ragot, Daniela Schwarzer, Robert Johnson, Dalia Marin, Jean Pisani-Ferry, Barry Eichengreen, Laurence Tubiana, Pascal Lamy, Ann Pettifor, Maja Göpel, Stormy-Annika Mildner, Francesca Bria, Katharina Pistor og rundt 50 andre forskere og praktikere.

 

Oversatt av Marius Gustavson

Laura Tyson er tidligere økonomisk rådgiver for president Bill Clinton og var leder av presidentens Council of Economic Advisers. Hun er professor ved Haas School of Business ved University of California, Berkeley, og medlem av Board of Advisers ved Angeleno Group.

Thomas Fricke er leder av Forum for a New Economy.

Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org