De mange og de få

I hvert fall i vår del av verden.

I moderne, siviliserte samfunn som vårt foregår interessekampen i mer høviske former. Det skal vi alle være glade for. Men når interessekampen flyttes fra gater og torg over i dannede salonger og lukkede rom, blir den også vanskeligere å få øye på.

Noen kan til og med la seg lure til å tro at interessemotsetningene er borte.

Djevelens mest listige triks var å få oss mennesker til å tro at han ikke eksisterer.

I takt med at ansvaret for pensjonssparing er blitt mer og mer overført på enkeltmennesket, har stadig flere av oss lært oss til å tenke som aksjonærer. Økonomistoff, som for noen tiår siden var journalistikk for spesielt interesserte, har erstattet kultur og underholdning i aviser og på TV.

Har vi en interesse i at skatt på kapital er så lav som mulig? Nei, det har vi ikke nødvendigvis.

Folk som har mistet evnen til å lese en hel bok i fred og ro, skroller gjerne timevis gjennom “reels” laget av finfluensere (Finans-bloggere) som med varierende faglig tyngde og erfaring oppfordrer sine følgere til å ta ansvar for eget liv og finanser, slik de har gjort.

Men at vi lønnsmottakere nå har noen penger i indeksfond, gjør ikke aksjonærenes interesser til våre interesser. Ikke alltid.

Har vi en interesse i at virksomhetene tjener penger og vokser? Ja, utvilsomt. Det sikrer arbeidsplasser og lønnsevne.

Hvordan havnet vi i en situasjon der de rike og mektige endte opp som ofrene i den offentlige samtalen om verdens rikeste land?

Har vi en interesse i at skatt på kapital er så lav som mulig? Nei, det har vi ikke nødvendigvis.

Regjeringen har over tid redusert skatteregningen til vanlige lønnsmottakere. Det vil si så godt som alle som jobber her i landet. Fryktelig mange mennesker har fått bedre råd enn de ville kunnet få med en annen politikk.

Den har også sendt en regning til noen få, rike og mektige. Stikkord er formuesskatt og grunnrentebeskatning. Disse få har fått litt dårligere råd, enn de ville kunnet få med en annen politikk.

Hva er grunnen til at vi hører så utrolig mye om disse få og mektige. Deres sorger og problemer. Alle historiene om hvor utrolig vanskelig det er å være rik i Norge?

Samtidig som vi knapt hører noen historier om alle de millioner av nordmenn, som har bedre råd enn de ellers ville hatt?

Hvordan havnet vi i en situasjon der de rike og mektige endte opp som ofrene i den offentlige samtalen om verdens rikeste land?

Likevel er det god, rettferdig politikk.

Det er minst to grunner til det. For det første sammenligner ikke folk lommeboka si med det den kunne ha vært. Vi sammenligner den med det den pleide å være, eller det vi skulle ønske den var, eller med det vi tror naboen har i sin.

For det andre har altfor mange av oss slukt historien om at økonomien er et personlig ansvar. Det er ikke så rart. Den offentlige samtalen er i den grad styrt av borgerlig-konservative medier og deres måte å se verden på.

Historien om en aksjonær som må betale hundre millioner i skatt er forsidestoff. At de samme pengene gir en million mennesker hundre kroner mer i lommeboka, er statistikk.

Likevel er det god, rettferdig politikk. Likevel burde de historiene fortelles. Hver dag.

(Først publisert i Dagsavisen.)