Det er lett å bli lurt. Og lurt å være litt kritisk.
Siden det grusomme attentatet på Charlie Kirk forrige uke, har debatten rast om hvordan vi skal forholde oss til det som skjedde. Diskusjonen har delvis handlet om attentatmannen, som raskt ble klistret til «transideologi» og «Antifa», også i norske medier, og om forsøkene på å korrigere dette inntrykket.
Den har også handlet om offeret og hva han sto for, og om hvorfor norske journalister ikke har visst hvem MAGAs ungdomsleder var.
Og særlig er jeg blitt bekymret for hvordan de henvender seg til våre yngste.
En av dem som har engasjert seg i debatten om hvorvidt man skal omtale Kirks politiske standpunkter, er redaktør i det konservative tidsskriftet Minerva, Nils August Andresen. Han har hevdet at man kan skyve «radikaliserbare» unge på høyresiden enda lenger til høyre hvis man omtaler Kirk for kritisk, eller på en måte de ikke kjenner seg igjen i.
Spørsmålet er om de mange unge som har latt seg sjarmere av Kirk, forstår hva de har blitt med på? Og dersom de forstår det, innser de at de er blitt del av et prosjekt som ikke er forenelig med demokrati og troen på alle menneskers like rettigheter? Og ikke minst:
Skal vi andre dulle med dem, av frykt for å fornærme dem og radikalisere dem ytterligere?
Debatten om Kirk har også handlet om den parallell-virkeligheten vi har fått, der sosiale medier kontrollert av X, Byte Dance og Meta utgjør brorparten av de yngstes mediediett. Det er en reell bekymring, men i lys av det siste halvårets utvikling i USA må jeg innrømme at jeg har blitt like bekymret for de redaktørstyrte mediene våre. Og særlig er jeg blitt bekymret for hvordan de henvender seg til våre yngste.
Problemet med disse utsagnene er ikke bare at de er misvisende – de er forskjønnende og normaliserende.
På NRK Supernytt denne uka ble Kirk fremstilt slik: «Han var en politisk aktivist. Det betyr at han var veldig opptatt av samfunnet. Han snakka høyt om det og prøvde å overbevise andre om sine meninger. […] Han var et forbilde for mange unge og reiste rundt på universiteter for å diskutere politikk og det han trodde på. Han var spesielt opptatt av konservative og kristne ideer. […] Han var kjent for å bruke ytringsfriheten til å møte og overbevise folk om sine ideer».
Deretter fulgte et nokså fordelaktig klipp av Kirk der han «eide» en ung jente i en debatt om abort.
Da sendingen var over, fulgte en reklame for NRK og de andre redaktørstyrte mediene våre, som munnet ut i følgende budskap: «Det er lett å bli lurt. Og lurt å være litt kritisk. Hilsen redaktørstyrte medier».
Morgenen etter leste jeg Aftenposten Junior. «Mange var kritiske til Kirk, fordi de mener han snakket på en måte som gjorde folk enda mer uenige», skrev de. «Han mente blant annet at klimaendringer var tull, var kritisk til skeive og han ønsket at folk skulle få eie skytevåpen».
Kirk hadde knapt sluttet å puste før X og andre sosiale medier ble fylt opp med en blanding av hyllest og lovnader om hevn mot venstresiden.
Problemet med disse utsagnene er ikke bare at de er misvisende – de er forskjønnende og normaliserende. Og dette handler ikke bare om at det er vanskelig å lage nyheter for barn, for det finnes dessverre langt flere eksempler, på langt mer problematiske utsagn, rettet til oss som er voksne.
Som når NRK denne uka skrev at J.D. Vance «varsler oppgjør med venstresiden etter drapet». Et oppgjør er ifølge SNL «å gjøre opp og bringe klarhet i et motsetningsforhold eller en konflikt». Det er ikke dét Vance varsler. Han varsler et angrep på venstresiden i USA, en «demontering» som ikke har noen annen begrunnelse enn MAGAs egen demonisering av meningsmotstanderne sine.
Kirk hadde knapt sluttet å puste før X og andre sosiale medier ble fylt opp med en blanding av hyllest og lovnader om hevn mot venstresiden, selv om ingen visste hvem gjerningsmannen var. Voldsretorikken strakte seg langt utover USAs grenser.
I Gaza poserte en IDF-soldat med en granat med påskriften «til minne om Charlie Kirk», og Israels statsminister Benjamin Netanyahu skrev bare noen timer etter drapet at Kirk «ble drept for å snakke sant og for å forsvare Israel».
Han skrev også at Kirk hadde et «løvehjerte» som banket for «den judeo-kristne sivilisasjonen», og hadde «en tapper tro på ytringsfriheten».
Kirks heltegjerning besto i at han «møtte folk i øyehøyde», ble det påstått i NRKs Debatten forrige uke, der Subjekt-redaktør Danby Choi og stortingsrepresentant for KrF, Joel Ystebø, hyllet ham som en apostel for det frie ord.
Kirk var ikke noen fan av demokratiet – tvert imot.
Kirks velregisserte forestillinger fra amerikanske universiteter, der den voksne mannen ydmyket usikre studenter, var på sitt beste god underholdning, og det hendte han møtte faktisk motstand; på sitt verste (og vanligste) var de noe helt annet.
Kirk var ikke noen fan av demokratiet – tvert imot. Han bisto Trump og MAGA-bevegelsen med mobiliseringen til stormingen av kongressen og statskuppforsøket 6. januar 2021, og han var en superspreder av konspirasjonsteorien om at valget i 2020 ble stjålet.
Han lagde svartelister over akademikere han var uenig med, der de ble oppført med navn og personlig informasjon som førte til dødstrusler, og kalte demokratene for larver, skadedyr og svin.
Han påsto at de «hatet» USA, fremmet konspirasjonsteorien om «den store befolkningsutskiftningen», og forsøkte å skremme hvite velgere med at venstresiden ville eliminere dem.
«Vær så snill, ikke siter Charlie Kirk, det er dårlig gjort mot minnet om ham», skrev noen på Bluesky denne uka. Det var et svar til dem som har hevdet det er for tidlig å snakke om hva slags politikk Kirk sto for, og som har prøvd å stanse alle forsøk på å korrigere den hagiografien MAGA er i full gang med å skrive om ham.
Og om ingen i publikum sier imot – hva kaller man dem da?
Andre har sagt det er stygt å ta sitatene hans ut av kontekst, slik enkelte har gjort – men de har samtidig forbigått i taushet alt han har sagt om at kvinner bør underordnes mannen, eller at borgerrettighetsloven av 1964 var «en stor feil». Altså loven som forbød diskriminering på offentlige steder, som sørget for integrering av skolene, og som gjorde diskriminering i arbeidslivet ulovlig. Den loven skapte ifølge Kirk «et uhyre, og det uhyret har nå blitt til et anti-hvitt våpen».
På de internasjonale CPAC-konferansene (der C står for conservative), som har vært så viktige for MAGA-bevegelsen, har talerne for lengst begynt å heile fra talerstolen, slik Steve Bannon og flere andre gjorde i vinter.
Spørsmålet blir da: Om du står og sier de tingene MAGA-gutta sier, om palestinere, om kvinner, om borgerrettigheter og om skeive, og du avslutter det hele med en utstrakt høyrearm: Hva er du da?
Og om ingen i publikum sier imot – hva kaller man dem da?
Det er lett å bli lurt. Og lurt å være litt kritisk.
Kommentarer