rosetog foto Erik F Brandsborg Aktiv I Oslo.no
FOTO: Erik F Brandsborg Aktiv I Oslo.no

Islamofobien som ble normalisert

I stedet for å ta et ordentlig oppgjør med islamofobi og rasisme etter 22. juli, har mye av den offentlige diskursen handlet om ytringsfrihet: At muslimer er for krenkbare.

Denne teksten handler om hva det betyr å være muslim i Norge i vår samtid. Den handler om hvor ulikt vi som samfunn reagerer på ugjerninger begått av muslimer og de utført av hvite, kristne nordmenn. Vi har i senere tid vært vitne til hvordan islam og muslimer kollektivt blir ansvarliggjort for en muslimsk tsjetsjeners lærerdrap i Frankrike. Et slikt kollektivt ansvar har aldri blitt tillagt kristendom og kristne i Norge, til tross for rekken av terrorangrep utført av kristne norske menn.

(Dette bidraget ble først publisert i AUFs-antologi om 22. juli, ti år etter: «Aldri glemme, aldri tie».) 

Videre handler teksten om hvordan vi ikke tok et ideologisk oppgjør med Anders Behring Breiviks rasistiske og islamofobe idéverden etter 22. juli, men i stedet lot den blomstre i ytringsfrihetens navn. Teksten søker også å belyse hvordan holdninger og handlinger henger sammen, og hvor illusorisk det er å tro at terrorister som Breivik er ensomme ulver uten ulveflokker som radikaliserer dem.

 

Den grufulle dagen

Da terroren rammet Norge den 22. juli 2011, sprakk en del illusjoner i samfunnet vårt. Da det neste høyreekstreme anslaget skjedde den 10. august 2019, kom frykten og alle de vonde minnene tilbake. 22. juli var et sjokk som det ennå – den dag i dag – er vanskelig å fordøye. 10. august var en påminnelse om at samfunnet vårt er truet av rasistiske og hjerterå krefter som vi må stå samlet opp mot.

For muslimer i Norge var de første timene etter terroren i 2011 preget av frykt. Både journalister og eksperter var raskt ute med å spekulere i at muslimer sto bak, inkludert internasjonale medier som New York Times, Fox News og CNN. Selv dagen etter terrorangrepet, da Breiviks motiv var entydig fastslått, slo The Sun fast på førstesiden at Al-Qaida hadde angrepet Norge.[1] Det er illustrerende at pressefolk ringte Islamsk Råd Norge for å få deres kommentar på det de trodde var et islamistisk terrorangrep. Man kan spørre seg om Den norske kirke fikk tilvarende forespørsler etter at det ble kjent at den selverklærte kristne tempelridderen Breivik sto bak terroren? Neppe.

Jeg husker hvordan jeg selv scrollet gjennom nettavisene på jakt etter fakta om det som hadde skjedd. Ingen av de første reaksjonene tydet på at man som muslim var en borger på lik linje med resten av befolkningen. I de første timene føltes det snarere som om man var hovedmistenkt. Om man ikke selv hadde gjort noe galt, så var denne ugjerningen sannsynligvis begått av noen du lignet på.

Ekstreme ideologier ser virkeligheten i svart/hvitt og avviser at to tanker noensinne kan eksistere side om side.

Når man tilhører et mangfoldig felleskap, så kommer tilhørighet naturligvis i mange former, men mistanken fra storsamfunnet ble rettet mot dem som var mest «fremmed». Det var en konsekvens av at mange hadde akseptert usannheten om at terrorismen kun har én nyanse, og at den alltid tilhører islam. Alle oss med mangfoldig bakgrunn var ikke helt en del av det norske, og kunne dermed lett mistenkeliggjøres. Det måtte jo nesten være en fremmed, en innvandrere, som truet landet og tok uskyldige mennesker liv. Noe annet var for vanskelig å tenke seg.

Jeg så for meg hvor mye verre hverdagen kunne bli for minoritetsbefolkningen dersom terroristen lignet norske muslimer i tro, utsende, bakgrunn eller navn. Samtidig som Norge prøvde å lappe nyhetsbildet sammen, forsøkte norsk muslimer å fordøye de stygge og anklagende blikkene fra omgivelsene. Frykten var så sterk at flere nok tenkte på å flykte fra det som sydet under overflaten, før det ble for sent.

 

Hva om terroristen hadde vært muslim?

På norsk jord har det vært to høyreekstreme terrorangrep det siste tiåret. De ble begge gjennomført av etnisk norske menn som var – og fortsatt er – overbevist om at islam og innvandring forpester de europeiske samfunnene. 22. juli var et angrep på AUF og på det multikulturelle Norge. AUF ble målskive fordi sosialister, ifølge høyreekstremistene, lar den hvite rase gå til grunne med muslimsk innvandring.

Selv om de to som begikk ugjerningene 22. juli 2011 og 10. august 2019 var høyreekstreme, hvite, kristne menn, har de en del til felles med andre voldelige politiske ekstremister, enten de er ateister, jøder, hinduer, muslimer eller buddhister: De gir kun plass til én type samfunn. Ekstreme ideologier ser virkeligheten i svart/hvitt og avviser at to tanker noensinne kan eksistere side om side. De har også det til felles med ekstremister flest at de ikke evner å delta i et demokratisk ordskifte på opplyst grunnlag, men agerer med sinne, hat og vold snarere enn argumenter.

Muslimer opplever som alle andre borgere en sorg – ja, ofte en dobbelt sorg – når mennesker blir slaktet som dyr i Guds navn.

De siste par årene har det vært en positiv utvikling der man i økende grad faktisk anerkjenner at høyreekstremisme er en reel trussel i Norge. Den annerkjennelsen har det imidlertid tatt for langt tid å få på plass. Det er kanskje noe av grunnen til at høyreekstreme krefter har fått vokse nærmest uavbrutt? Fokuset var lenge rettet mot muslimer som en sikkerhetstrussel. Dette fokuset ble blant annet understøttet av en amerikansk film- og serieindustri som systematisk har fremstilt muslimer i et negativt lys.[2] Som samfunnsborgere, helt uavhengig av etnisitet og tro, ble vi dermed ofre for et tunnelsyn.

Selv om samfunnet ser litt mer nyansert på dette nå, har vi fortsatt en lang vei å gå. De fleste bør kunne være enige om at et individ ikke representerer en hel gruppe: terroristene som drepte på norsk jord, er ikke representative for nordmenn flest, kristne flest, menn flest eller hvite flest. Selv om vi har kommet til den konklusjonen, har vi ikke klart å si det samme når det gjelder dem med en annen bakgrunn enn etnisk norsk, og da særlig muslimer. De tillegges ennå meninger som skulle tilsi at de representerer en fare for det norske samfunnet. Iblant er det nok at de deler religionen islam med terrorister andre steder i verden.

Muslimer opplever som alle andre borgere en sorg – ja, ofte en dobbelt sorg – når mennesker blir slaktet som dyr i Guds navn. Sorgen er dobbelt fordi uskyldige har blitt myrdet av lovløse radikale, og fordi fordommer og hat mot muslimer vil være en umiddelbar konsekvens av slike handlinger.

Jeg har mange ganger tenkt på hva som ville skjedd hvis Breivik hadde vært muslim.

I forlengelsen av dette mener jeg det er problematisk å kategorisere ekstremisme blant muslimer som en religiøs form for ekstremisme, mens ekstremisme blant kristne beskrives som ikke-religiøs ekstremisme. Dette skaper et skjevt inntrykk av at muslimske trossamfunn er «farligere» enn andre trossamfunn. Det er en tendens til at man umiddelbart etter en voldsaksjon utført av en muslim klistrer merkelappen «islamist» på personen – og det er villedende. Man overser da de sosiale, politiske og psykologiske årsakene bak slike handlinger, gir et overforenklet inntrykk av at gjerningspersonen er en religiøs aktivist og at islam kan årsaksforklare det hele.[3] Til sammenligning spiller kristendommen og bibelen en helt sentral rolle i Breiviks forestillingsverden, men 22. juli blir likevel ikke omtalt som kristenfanatisk terror. Forsiden av Breiviks hatmanifest er i så måte illustrerende, og han understreker selv at han tilhører en konservativ katolsk tradisjon.[4] Like fullt blir ikke kristendommen problemdefinert som følge av Breiviks handlinger. Vi klarer nemlig å skille mellom individet Breivik, religionen kristendom og gruppen kristne.

Jeg har mange ganger tenkt på hva som ville skjedd hvis Breivik hadde vært muslim. Muslimer ville utvilsomt blitt kollektivt ansvarliggjort og mistenkeliggjort. Vi ville blitt stilt til veggs med spørsmål om hvordan islam og muslimer skapte terroristen. Norske muslimer ville gang på gang blitt nødt til å erklære sin uskyld og fordømme handlingen. Vi blir allerede avkrevd avstandstagen fra overgrep i andre land. Hadde en muslim utøvd terror her, måtte vi kontinuerlig gått rundt og betrygget storsamfunnet om at vi ikke bærer med oss ondsinnede tanker om hevn og vold.

Vi er ikke lenger bare et sikkerhetsproblem, men nå også et ytringsfrihetsproblem.

I kontrast til dette har ingen blitt kollektivt ansvarliggjort for Breiviks massevold. Vi sykemeldte han og friskmeldte samfunnet, mens vi diskuterte hans vanskelige oppvekst og mulige psykiske plager. Vi har ikke engang villet ta et oppgjør med det ideologiske tankegodset som formet Breivik. Deler av dette tankegodset eksisterer organisert, for eksempel i Fremskrittspartiet. Breivik hadde i en årrekke organisatorisk tilknytning til partiet, inkludert et lokalt lederverv i en periode. Flere Frp politikere har gjennom årene også uttalt seg på en diskriminerende måte om muslimer og innvandrere. Hva hvis 22. juli-terroristen hadde vært muslim med mangeårig bakgrunn fra et fremmedfiendtlig islamistisk parti? Ville man da nølt med å trekke en kobling mellom partiet og terroristen? Den primære ideologiske inspirasjonskilden til Breivik var imidlertid ikke Frp, men bloggeren Peder Nøstvold Jensen, også kalt Fjordman. Han har vært åpenhjertig om sine voldsfantasier: Blant annet tar han til orde for rasekrig, voldelig kamp mot det han oppfatter som forrædere og massedeportering av muslimer for å etablere et raserent hvitt Europa.[5]

Fjordman har aldri blitt ansvarliggjort for dette.

 

Islamofobien som ble normalisert

I stedet for å ta et ordentlig oppgjør med islamofobi og rasisme etter 22. juli, har mye av den offentlige diskursen handlet om ytringsfrihet: At muslimer er for krenkbare. Vi er ikke lenger bare et sikkerhetsproblem, men nå også et ytringsfrihetsproblem. Vi er et ytringsfrihetsproblem blant annet fordi vi anser sjikanerende karikaturtegninger som krenkende. Det gjør oss nærmest til barbarer å mene dette.[6]

Å kreve at alle skal svare samstemt, er imidlertid dehumaniserende.

Vi har havnet der at storsamfunnet krever at muslimer ikke skal la seg bli krenket. Dermed inkluderes ikke muslimers ytringsfrihet i debatten: Det er bare en ting det er akseptabelt for dem å si. Ytringsrommet virker trangt: Det er i alle fall ikke plass til særlig mange nyanser. Muslimen forventes å svare enkelt og av og til mekanisk enten «ja» eller «nei» på̊ spørsmålene som stilles. Er du for at man bruker karikaturene som en del av skoleundervisningen? Her bør muslimer si «ja», for alt annet kan tolkes som om man er enig med radikale fanatikere og terrorister som kaldblodig dreper uskyldige. Er det greit å publisere karikaturer av profeten i en avis? Her bør muslimer også svare «ja», for alt annet kan bety at man er imot ytringsfriheten.

I Norge i 2020 foregikk det en kampanje hvor et bilde av en mørk muslim med en bombe i turbanen ble hengt opp på busstasjoner, lyktestolper og moskeer. Tegningen nører opp om en stigmatiserende forestilling om at muslimer er skumle mennesker. Det er et lavmål å bruke karikaturer som alibi for psykisk vold mot en hatutsatt religiøs minoritet, selv om det selvsagt er usammenlignbart mye verre å ty til fysisk vold mot dem som karikerer. Er man i tvil om muslimer er en sårbar gruppe, er det bare å ta en titt på politiets hatkriminalitetsstatitikk og forskning som viser at muslimer utvikler psykiske plager på grunn av islamofobi. Er man i tvil om hvorfor en del av Charlie Hedboes tegninger sårer, anbefaler jeg å ta en titt på tegningen hvor magasinet håner de om lag tusen drepte i massakren i Egypt i 2013[7] eller den som indikerer at flyktningbarn blir seksualforbrytere som voksne[8].

For å kunne ta et oppgjør med islamofobi må man først ta innover seg at rasisme og islamofobi faktisk eksisterer og er et problem i samfunnet vårt.

Den som lar seg krenke av nedsettende karikaturtegninger av Profeten (fred være med ham, sier man som muslim), leser tegningene ut fra en kontekst som gjør dem til noe mer enn tegninger. Tegningene oppfattes som feilaktige negative fremstillinger av deres rollemodell, en de søker å imitere og en de elsker høyt. Spredningen av disse tegningene skjer dessuten i en sosiopolitisk kontekst hvor de som trosgruppe opplever å bli diskriminert og hetset på grunn av sin tro. Skoen trykker dermed forskjellig hos ulike mottakere, og det er urimelig å forlange at alle skal ha samme emosjonelle reaksjon.

Den beskjeden du får som muslim, er at dette ikke handler om hva du føler, men om hva samfunnet forventer av deg. Å kreve at alle skal svare samstemt, er imidlertid dehumaniserende. Man mister sin subjektivitet når debatten foregår på denne måten. Det er nesten som om en felle er satt ut. Den sorterer muslimer på̊ bunnivå sammen med ekstreme demokrati- og menneskerettighetsfiendtlige krefter. De blir tikkende bomber med destruktive meninger som må holdes i sjakk.

Det plager meg at bare muslimer fremstilles som krenkbare med hensyn til karikaturtegninger. Slike skjeve virkelighetsframstillinger skaper anti-muslimske fordommer og antipatier: Norske medier har for eksempel aldri opplyst om at en tegner fra Charlie Hedbo faktisk mistet jobben etter at han laget en tegning som ble oppfattet å nøre opp under anti-jødiske holdninger.[9] The Guardian nektet i 2020 å trykke en karikaturtegning som kritiserte partiledelsen i Labours behandling av Jeremy Corbyn.[10] The New York Times har helt sluttet å publisere karikaturtegninger etter at en karikaturtegning av Benjamin Netanyahu og Donald Trump ble anklaget for å være antisemittisk.[11]

Ti år etter 22. juli 2011 står vi i den tragiske situasjonen at vi ikke har tatt et oppgjør med den høyreekstreme ideologien som ansporet Breivik til å utføre sitt angrep på Arbeiderpartiet og det multikulturelle Norge.

For å kunne ta et oppgjør med islamofobi må man først ta innover seg at rasisme og islamofobi faktisk eksisterer og er et problem i samfunnet vårt. Det er nedsatt en ytringsfrihetskommisjon i Norge. I den sitter blant annet Vebjørn Selbekk. Han sier at islamofobi er en myte som medfører knebling av islamkritikk.[12] Men islamofobi er ingen myte, og rasisme skapes ikke gjennom alt snakket om det – slik, Kjetil Rolness, et annet medlem av ytringsfrihetskommisjonen, påstår.[13]

Det er bare det, at grensen for hva det er akseptert å si i offentligheten om minoriteter, muslimer og flyktninger, er flyttet langt ut til ekstremhøyre. Det er blitt akseptabelt å mene at man skal la mennesker dø i Middelhavet[14], lufte bekymringer for at det fødes for få hvite barn og for mange brune[15], at flyktninger kan diskrimineres på grunnlag av tro[16] og at vi avskaffer vårt eget folk gjennom innvandring[17].

Vi har som fellesskap gitt millioner kroner i integreringstilskudd til Human Rights Service, en organisasjon som vil forby islam og som hevder innvandrere er preget av løgnaktighet og egoisme.[18] Det som ble sett på som hatefullt i 2011, er dagligdags politisk tale nå: NRK satirisk oversatte deler av Breiviks manifest og sendte det inn som leserinnlegg. Det ble publisert i to aviser uten at noen reagerte.

 

Sammenhengen mellom ord, holdninger og handling

Erna Solberg har sagt til pressen at hun synes det er vanskelig å si at det er en sammenheng mellom hatefulle ytringer og vold, og at hun ikke vil gå på kompromiss med ytringsfriheten. Folk som har forsøkt å belyse sammenhengen mellom hatretorikk, radikalisering og vold, har flere ganger blitt beskyldt for å trekke «Utøya-kortet», inkludert av prominente opinionsdannere som NRK-programleder Fredrik Solvang og Høyres Jan Tore Sanner.[19] Flere ganger de siste årene har FN kritisert regjeringens manglende innsats mot muslimhat. Avslutningsvis vil jeg derfor trekke sammen trådene ved å si noen ord om sammenhengen mellom islamofobe ytringer og handlinger – og ikke minst ta til orde for en mer sofistikert forståelse av ytringsfrihet enn den som ofte råder.

Ti år etter 22. juli 2011 står vi i den tragiske situasjonen at vi ikke har tatt et oppgjør med den høyreekstreme ideologien som ansporet Breivik til å utføre sitt angrep på Arbeiderpartiet og det multikulturelle Norge. Meningsmålinger viser at en av ti nordmenn mener vold mot muslimer kan forsvares, og en av fem ville ha mislikt å ha en muslim i vennekretsen eller nabolaget.[20] Omtrent halvparten mener muslimer har seg selv å skylde for økende muslimhets.[21] Hvis muslimer hadde hatt slike holdninger overfor kristne eller jøder, ville det vakt ramaskrik og man hadde sagt at den muslimske befolkningen var radikalisert og hatefull. Mediene ville arrangert debatter og stilt muslimer til veggs på en måte medlemmer av majoritetssamfunnet aldri blir. Oppgjøret med muslimers holdninger hadde nok ikke uteblitt.

Folk flest er fornuftige og vet at ytringsfriheten skal brukes for å utvikle samfunnet i en positiv retning.

Når det gjelder voldelige muslimer, er det ingen som påstår at deres voldshandlinger oppstår i et vakuum. Derfor studerer sikkerhetstjenester og forskere radikalisering blant muslimer opp og ned og i mente. Man overvåker dem, og kartlegger deres radikaliseringsprosesser: Hva og hvem gjør dem så ekstreme at de er villig til å drepe sine medmennesker? Hvis muslimer gjennomgår en radikaliseringsprosess før de tar liv, hvorfor går ikke nordmenn med høyreekstreme holdninger gjennom en tilsvarende prosess? Er det ingen sammenheng mellom deres holdninger, ytringer og handlinger? Og er det ingen sammenheng mellom hvor utbredt hatretorikk er i samfunnet generelt og hvor radikaliserte folk blir? Jo, selvfølgelig er det en slik sammenheng, og dette er en kunnskapsbasert påstand: I juni 2020 publiserte tidsskriftet Political Psychology forskning som viser at stadig eksponering for hatytringer fører til radikalisering.[22]

Så til spørsmålet om ytringsfrihet. Ytringsfriheten er viktig. Vi nordmenn verdsetter denne rettigheten høyt. Det er den friheten som betyr aller mest når den enkelte skal si ifra om hva han eller hun oppfatter som maktmisbruk, overgrep, hatefullt – og ja: krenkende. Ytringsfriheten er og skal være et fredelig verktøy alle kan nyte godt av.

Folk flest er fornuftige og vet at ytringsfriheten skal brukes for å utvikle samfunnet i en positiv retning. Det skal være rom for kritikk, men vi trenger ikke tåle at den misbrukes for å fremme rasisme, usannheter, mobbing og polarisering. Vi trenger ikke å tåle at den misbrukes til å undergrave andres frihet til å leve trygge og verdige liv. Alle friheter kan misbrukes, og da undergraver de seg selv: Jeg har for eksempel frihet til å kjøre bil, men jeg har ikke frihet til å kjøre på en uforsvarlig måte som går på bekostning av andres frihet til å kjøre. Grupper som SIAN, Stram Kurs og Den Nordiske Motstandsbevegelsen har i dag frihet til å stå på offentlige plasser og oppmuntre til at Norge renses etnisk for sånne som meg. De har frihet til å si at folk som meg ikke er nordmenn, og at vi derfor bør interneres eller deporteres.

Den som tier, samtykker.

Noen av de som har lest dette, vil kanskje si: «Men det må være lov å komme med islamkritikk uten å bli kalt en muslimhater eller rasist?» Jeg er i så fall helt enig, og nettopp derfor er det så viktig å ha klart for seg forskjellen mellom islamkritikk og anti-muslimsk rasisme. Førstnevnte er saklig og kunnskapsbasert, og anerkjenner muslimers menneskeverd- og rettigheter, inkludert deres religionsfrihet. Religionskritikk stigmatiserer ikke alle som tilhører en religion på grunn av enkeltpersoners problematiske religionstolkninger eller ugjerninger. De som mener muslimer og antirasister truer ytringsfriheten, bør minnes om at anti-muslimsk hets og forfølgelse ødelegger muslimske minoriteters ytringsrom og livskvalitet.

Samtidens største ytringsfrihetstrussel stammer fra dem som ikke tåler å bli ansvarliggjort for urett, som knebler varslere, gravejournalister, menneskerettighetsaktivister og fredelige protester – og som nører opp under fiendtlighet overfor minoriteter for å slippe fokus på sine egne maktovergrep. Derfor vil jeg appellere til alle nordmenn uansett hvilken tro eller ikke-tro de har, om å bruke sin privilegerte ytringsfrihet klokt og solidarisk – til å tale sannhet til makta og forsvare de sårbare. Den som tier, samtykker.

 NOTER:

[1] https://www.nrk.no/norge/_-motbydelig-a-skylde-pa-muslimer-1.7730140

[2] https://citationsneeded.libsyn.com/episode-113-hollywood-anti-muslim-racism-part-1-action-and-adventure-schlock

[3] https://www.trtworld.com/magazine/digging-up-the-past-of-the-nice-attacker-who-killed-three-french-citizens-41229

[4] https://www.vl.no/religion/kirke/2020/01/19/bibelen-som-hoyreekstrem-propaganda/

[5] http://antirasistisk.no/wp-content/uploads/2015/05/islamofobi_og_rasisme.pdf s, 10.

[6] https://www.rolness.no/fred-islam/

[7] https://www.counterfire.org/articles/opinion/17616-former-charlie-hebdo-employee-lambasts-its-racist-trajectory

[8] https://theconversation.com/charlie-hebdo-reinforces-the-very-racism-it-is-trying-to-satirise-53263

[9] https://www.trtworld.com/video/social-videos/how-charlie-hebdo-fired-one-of-its-contributors-for-anti-semitism/5f9acf1246e7130017c18705

[10] https://electronicintifada.net/blogs/asa-winstanley/guardian-censors-jeremy-corbyn-cartoon

[11] https://www.haaretz.com/world-news/new-york-times-to-drop-political-cartoons-after-anti-semitic-depiction-of-netanyahu-1.7358019

[12] https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/OVAkl/myten-om-islamofobi

[13] https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/EG5RA/rolness-og-rasismefornektelser

[14] https://www.nrk.no/norge/kallmyr-advarer-mot-a-redde-batflyktninger-1.14621900

[15] https://www.tv2.no/a/10335046/

[16] https://www.dagbladet.no/meninger/kristen-tro-foran-likhet/73134552

[17] https://www.tv2.no/a/11255511/

[18] https://www.dagbladet.no/kultur/hege-storhaug-angriper-trosfriheten/70559366?fbclid=IwAR3XZHFww-yFgLNbdDhAovKKV7XdgKpzqdgxdV2-I0edtDpOFKXB-pJKKIE

[19] https://www.dagsavisen.no/debatt/kommentar/ord-betyr-noe-1.1829924

[20] https://www.hlsenteret.no/aktuelt/nyheter/2017/resultater-holdningsundersokelse.html?fbclid=IwAR1vASqP0pceasPFmHvYyXJB-8Oxc0e9ZNxKU8wfP7jHLVwM_DllE1NZGKQ

[21] https://www.dagbladet.no/nyheter/svaert-bekymret-for-nordmenns-holdninger/68982525?fbclid=IwAR00zZdLApKgLa5SJG3V3Elh68zCZ6yJpJ0APWxJXUxH6gqcGFO8rTJUZak

[22] https://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/pops.12670?fbclid=IwAR3XZHFww-yFgLNbdDhAovKKV7XdgKpzqdgxdV2-I0edtDpOFKXB-pJKKIE