De russiske heltene

Krigen har nå vart i to uker. Det som har vært ille, vil bli verre. De sivile lidelsene er enorme, flyktningstrømmen vil tilta og prege vårt og alle andre land i Europa i uoverskuelig framtid.

Den russiske knyttneven hardner. Brutaliteten tiltar og påstander om krigsforbrytelser underbygges. Nå forberedes det for en innkapsling av hovedstaden Kyiv, og det kommer foruroligende analyser om at de russiske angrepsstyrkene er i ferd med å gå tom for presisjonsvåpen. Hva det betyr når gate for gate, bygning for bygning skal kjempes om i den historiske byen, forstår alle. Kyiv vil jevnes med jorda. Tragedien vil bli total.

Du og jeg kan ikke forestille oss det motet det krever å ta til gatene i Moskva, i St. Petersburg eller Kherson i det okkuperte Ukraina.

Fordømmelsen av Putin og hans vanvittige angrep på brødrefolket i Ukraina er møtt med total fordømmelse. I dragsuget av Putins ferd mot bunnen blir også den jevne russer trukket med. Men vi skal passe oss for generaliseringer. For det fins helter, tusenvis av helter, også på den andre siden.

Du og jeg kan ikke forestille oss det motet det krever å ta til gatene i Moskva, i St. Petersburg eller Kherson i det okkuperte Ukraina. Organiserte motstemmer i Russland har i årevis blitt klassifisert som fremmede agenter. Opposisjonelle er blitt fengslet og drept. Truslene nå er store bøter og lengre fengselsstraffer for å opponere mot krigen. Å snakke nedsettende om det russiske militæret, kreve slutt på krigen eller uttrykke støtte til vestlige sanksjoner, er nå forbudt etter at det russiske parlamentet hurtigbehandlet og vedtok to nye lover med virkning fra 4. mars.

Sprer man det russerne definerer som falske nyheter om russiske militære styrker, risikerer man i praksis livet. 15 år i russisk fengsel er langt på vei en dødsdom. Organisasjonen Human Rights Watch frykter at loven ikke bare vil ramme de som åpent demonstrerer i dag, men også gis tilbakevirkende kraft. I så fall kan svært mange leve farlig. Russiske opposisjonelle politikere, aktivister og journalister som før har vært kritiske, kan risikere å bli tiltalt.

De russiske demonstrantene er for meg like store helter som de ukrainske pappaene som har tatt til våpen i forsvar.

Likevel tar russerne til gatene. I helga gikk titusener i demonstrasjonstog i protest mot krigen, i 50–60 russiske byer. Politi og sikkerhetsstyrker arresterte over 4300 mennesker. Wall Street Journal melder at 13.000 er arrestert siden krigen startet.

Å ta på seg ytterjakka, knytte nevene og gå ut av leilighetens relative trygghet for å vise din motstand mot et totalitært regime i åpent lende, uten å vite hvilken skjebne som venter deg, krever enorm styrke, overbevisning og mot. De russiske demonstrantene er for meg like store helter som de ukrainske pappaene som har tatt til våpen i forsvar.

Russerne er et tappert folk. De er bygd av tøft materiale. De har utstått vær, vind og kulde i både klimatisk og politisk betydning. De er formet av en moderne historie som ikke har vært noe hvilehjem. Det har ikke har vært en evig opptur siden 1945, som perioden har vært for de fleste andre. Beinhard tsarisme ble erstattet av kommunistisk blindhet for individet, en ufattelig krig, mer kommunisme, og de siste 20 åra har landets egen elite tømt landet for rubler og folk flest har stått igjen på perrongen når modernitetens tog har gått. Lost in transition, er landets virkelighet beskrevet som.

Sprer man det russerne definerer som falske nyheter om russiske militære styrker, risikerer man i praksis livet.

Den andre verdenskrigen er i det store en historie om sovjetisk blod. Om Den røde armé av arbeidere og bønder, om russisk, hviterussisk og ukrainsk mot, og et tiall andre sovjetiske folkegruppers oppofrelser. Men også om tvang og trusler for å kjempe, om uendelige offer og lidelser i en skala verden aldri før har bevitnet. Sovjetiske soldater vant vår frihet. Vi står fortatt i gjeld. Den andre verdenskrigen ble avgjort i øst.

Den russiske politikeren Aleksej Navalnyj, som fra sin fengselscelle er blant de som har oppfordret til sivil motstand, er en sterk eksponent for dette russiske motet. Hans politiske løpebane er ikke nødvendigvis samlende for russerne, men hans historie er det. Han gikk foran. Og hans eksempel lyser og leder i dag.

Etter å ha blitt forsøkt likvidert med gift, kollapset han i august 2020 på et fly på vei mellom Sibir og Moskva. Legene på et sjukehus i Berlin reddet livet hans. Navalnyj var forsøkt drept med Novitsjok, en nervegift pønsket ut i Sovjetunionen, og som av vestlige myndigheter knyttes til dagens russiske regime.

Navalnyj kunne sikkert levd et godt liv i utlendighet og fortsatt sin politiske kamp i eksil. Men han dro tilbake, inn i mørket.

I januar i fjor reiste han tilbake til Putins Russland. «Jeg er ikke redd», sa han til pressen i det politiet førte ham bort på flyplassen. Siden har han sittet fengslet. Navalnyj kunne sikkert levd et godt liv i utlendighet og fortsatt sin politiske kamp i eksil. Men han dro tilbake, inn i mørket.

Mot har høy status i vår kultur. Vi beundrer dem som våger, men mest finner vi mot på museum. Rosa Parks som satt seg der hun ville i 1951. Den lille mannen på Den himmelske freds plass, mannen med bæreposene som stoppet tanksene i 1989. Den polske offiseren Witold Pilecki som lot seg fengsle for å kunne rapportere til verden om hva som foregikk bak piggtråden i Auschwitz.

Navalnyjs mot, og demonstrantenes ureddhet, kan være knallhard kapital i et land som før eller siden må finne en ny vei. Gatas helter er gull verd som ledende eksempler for et annet Russland.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen.