putin
FOTO: Νέα Δημοκρατία/Flickr cc

Putins dødelige paradoks

Putins største problem er hva han skal motivere soldatene sine med. For krig, okkupasjon og undertrykkelse. Hvorfor skal Ivan drepe?

Historiens store angrepskriger var drevet av hat og store, uoverkommelige ideologiske motsetninger. Russlands president kan ikke spille på noen av disse strengene. Det kan bli hans fall.

Soldater må motiveres til innsats, til å drepe. Terskelen for å ta liv er høy, men vi kan det alle sammen, bare vi er overbevist om at det er å gjøre det rette. Det visste lederne både i Japan og Tyskland under den andre verdenskrigen. Og hutuene i Rwanda, som spredte sin gift om tutsiene som kakerlakker.

For hva skal motivere russiske soldater til å drive angrepskrig mot naboer, mot brødre, mot kvinner og barn?

Nazistene bygde sitt regime på raseideologi, på en lære om arisk overlegenhet og slavisk underlegenhet. På læren om et menneskelig hierarki der noen sto over andre. Om undermennesker. Etter noen år med indoktrinering ble styrkene sendt østover, mot en fiende de var opplært til å tro ikke bare var intellektuelt og fysisk underlegen, men som også sto i veien for tyskernes framtid. De var dødsfiender.

Mønsteret var det samme i Japan, der befolkningen var opplært til å tro at de var overordnet som folk og nasjon, og at keiseren var gud. Når de gikk til krig, gikk de til krig mot vesener uten livets rett. Det var et oss eller dem-scenario. Dehumanisering av fienden ga suksess ved fronten.

Der tyske og japanske ledere manipulerte sine befolkninger og sine ungdommer, og skapte avstand og hat som våpen, har Vladimir Putin hatt motsatt strategi. Han har i sin retorikk spilt på alt russere og ukrainere har felles. Sant eller ikke sant har han fortalt sine egne om de naturlige båndene mellom de to nasjonene, om kulturell og religiøs samhørighet og delt historie. Nå ber han sine soldater angripe de samme menneskene.

Seier krever sterk overbevisning.

Dette er Putins paradoks. For hva skal motivere russiske soldater til å drive angrepskrig mot naboer, mot brødre, mot kvinner og barn? Det er å tro, i det minste håpe, at demonisering av andre mennesker ikke lenger er like lett etter tiår med opplysning, humanisme og globalisering. Teknologi og åpne grenser har ført oss sammen, verden er mindre og båndene mellom vanlige mennesker er sterkere enn noen gang før. Kulturelt er vi tettere på hverandre i et åpent Europa. Mennesker i dag speiler hverandre, og dette høyner lista for krig og overgrep.

Analytikere hevder russerne og Kreml er overrasket over at angrepet så langt ikke har vært mer effektivt. Altså at ukrainerne har kjempet hardere enn forventet. Russernes blitzkrig stoppet opp. Forsvarerne er åpenbart svært motiverte, de er gjerne det. Dette opplevde supermakten USA i Vietnam. Amerikanske soldater langt hjemmefra skjønte til slutt ikke hva de gjorde der. Krigen mot Ukraina vil sannsynligvis vinnes militært, men først skal det kjempes fra gate til gate, bygning til bygning, i Ukrainas storbyer. Dette vil gi enorme tap og en dramatisk brutalisering av denne konflikten. Seier krever sterk overbevisning.

Når krigshandlingene har opphørt, når 44 millioner nå fremmedgjorte ukrainere skal kues og tvinges til å følge Moskvas pipe, må det hardhendte grep til. Opposisjon må slås ned, en sannsynlig motstandskamp skal bekjempes i et land som nå er stint med våpen. Når alt er over, skal russiske soldater terrorisere uskyldige ukrainere og innføre diktatur mot et broderfolk. Motstanden vil vare i generasjoner. Det er atter et paradoks for Putin.

Slik slipper Putin å få kistene hjem til Russland til mødrenes tårer og mennenes skrekk. Død er dårlig PR.

Den kjente russlandseksperten og NUPI-forskeren Julie Wilhelmsens doktorgradsavhandling handler nettopp om behovet for demonisering av fienden i Russlands krig i Tsjetsjenia. «Bruk av vold kan virke akseptabelt når motparten i en konflikt blir fremstilt som radikalt forskjellig fra oss selv», skrev hun i forbindelse med sin doktoravhandlingen i 2014. Under den første krigen i 1994 ble delrepublikken og befolkningen sett på som lidende ofre for russisk krigføring. Dette var verken bra for de russiske soldatenes moral eller krigens legitimitet i befolkningen, og krigen fikk derfor et annet fortegn.

Fra 1999 ble Tsjetsjenia sett på og omtalt av myndighetene, men også i medienes og ekspertenes fremstillinger, som en «eksistensiell terrortrussel». Fienden var muslimske terrorister som truet moderlandet. «Dette legitimerte voldsbruk, som massiv bombing av det tsjetsjenske territoriet, utrenskningsaksjoner med utenomrettslige drap, tortur og forsvinninger, samt ulovlige anholdelser og arrestasjoner av tsjetsjenere i russiske byer», skriver Wilhelmsen.

Evnen og viljen til voldsbruk og dehumaniserende propaganda er åpenbart til stede i det russiske regimet. Putin har allerede snakket om «folkemord» i Øst-Ukraina, og retorikken vil bli grovere. Men er de russiske soldatene mentalt klare og sterkt nok motivert? Ser de det samme målet som Putin for en krig som mangler rasjonalitet? Er den russiske befolkningen klare til å akseptere de allerede eskalerende tapstallene?

Hvor lenge vil soldatene og folket akseptere Putins krig?

Kan de leve med at Stalingrads ærefulle historie, den store moderlandskrigens glorie, overskrives av et feigt angrep på Ukraina og en seier i Kyivs ruiner? Jeg har mine tvil, men observerer rapporter om at Putin nå henter inn styrker fra nettopp Tsjetsjenia og Hviterussland. Slik slipper Putin å få kistene hjem til Russland til mødrenes tårer og mennenes skrekk. Død er dårlig PR.

Internett er stadig relativt åpent i Russland. Putins regime bryr seg ikke om sitt omdømme, men den jevne russer må være overveldet av de unisone internasjonale reaksjonene. De vil kjenne på skam over å stå bak en angrepskrig som fordømmes og som til de grader har samlet verden utenfor. Informasjon om krigen vil sive inn samtidig som de økonomiske tiltakene vil begynne å merkes. Køene for å ta ut penger er lange, og kjøleskapene kan fort være tomme. Ukrainere er ikke «muslimske terrorister», selv om ledelsen i Kyiv er stemplet som «narkomane nazister».

Hvor lenge vil soldatene og folket akseptere Putins krig?

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)