De som beveger verden

Har du lest «Atlas Shrugged», boka som beskriver hvordan helten John Galt overvinner de svake, solidariske kreftene i samfunnet, de som vil bygge noe sammen, ved bruk av sin overlegne intelligens, frie vilje og rasjonelle egeninteresse? (Eller renskåren egoisme, som det også heter.)

Det har Elon Musk gjort. Og Peter Thiel, og en rekke andre av de mektige vinnerne i det moderne, digitale samfunnet vårt.

Den norske tittelen burde få alle oss andre til å skjelve.

De amerikanske tek-industrialistene som har tjent seg søkkrike på ulike digitale løsninger, er trofaste fans og følgere av Ayn Rand, kvinnen som skrev boka. «Atlas Shrugged» er først og fremst et manifest for det totale frislipp, for et samfunn som ikke er et samfunn, der de store hjernene og de viljesterke, dyktige menneskene på toppen kan gjøre akkurat som de vil.

Alle vi andre, vi som tror på latterlige konsepter som samarbeid og solidaritet, blir avslørt som akkurat hva vi er: Misunnelige, små kryp som bare står i veien for de høye herrer med våre avleggs, middelmådige ideer og bitte små drømmer.

På norsk har boka fått tittelen «De som beveger verden». Det er trolig en tittel Musk og Thiel & co. liker veldig godt. Den tydeliggjør deres verdensbilde: De er gutta som får ting til å skje, som former verden i sitt bilde.

Mannen som eier en av verdens viktigste kommunikasjonsplattformer og drømmer om å eie sannheten selv, tilhører ytre høyre.

Den norske tittelen burde få alle oss andre til å skjelve. Å leve i en verden som er beveget og skapt av Elon Musk er et mareritt.

For den som ikke har fulgt med: Elon Musk er mannen som ble rik på den digitale betalingsløsningen PayPal, har bygd opp Tesla, driver et eget romfartsprogram, kjøpte opp Twitter for enormt mange penger og omdøpte det til X, og som nå er i ferd med å utvikle TruthGPT, ifølge Musk selv «the maximum truth-seeking AI», altså den perfekte, sannhetssøkende kunstige intelligens.

Musk er også mannen som har glidefluktet fra å være midt-i-veien politisk orientert til nå å bruke Twitter/X til å spre budskapet fra kjente fascister om den gryende borgerkrigen i Storbritannia og – denne uka – til å koseintervjue Donald Trump om alt fra det påståtte valgfusket i 2020 til budskapet om at USA må deportere ti millioner mennesker etter at Trump vinner valget i høst.

Musk er heller ikke fremmed for å bruke antisemittiske troper som å peke på den jødiske milliardæren George Soros som årsaken til alt som er vondt i verden.

Kort sagt: Mannen som eier en av verdens viktigste kommunikasjonsplattformer og drømmer om å eie sannheten selv, tilhører ytre høyre. Det samme gjør hans noe mindre berømte PayPal-medgründer, tidlig Facebook-investor Peter Thiel, som blant annet har gitt enorme summer til J.D. Vance, visepresidentkandidaten til Donald Trump.

Tesen er at Thiel kan ha forstått at Facebook er det perfekte verktøy for å så konflikt mellom folk.

Det er tilsynelatende et godt stykke fra drømmen om «den frie republikken på internett» som de libertarianske tek-hodene i Silicon Valley alltid har holdt så høyt, til støtte til nasjonalkonservative typer som Trump og Vance og andre ytterliggående krefter. Hvordan har vi havnet her?

Da er vi tilbake hos Ayn Rand og «De som beveger verden». Og i langt mer grumsete vann enn den tross alt ganske naive filosofien til Rand om hvordan verden blir et langt bedre sted om vi bare slipper løs de virkelige gode kreftene.

Elon Musk er, som også Peter Thiel er det, sønn av en mann som drev med gruvedrift under apartheid i Sør-Afrika. USA-kjenner og altmuligmann Thomas Seltzer beskriver de to slik: «De er vokst opp med et verdensbilde der en liten del av befolkningen slapper av med en cocktail i solnedgangen, mens en annen gruppe jobber i gruvene med å grave ut diamanter til dem».

Det blir enda mørkere om vi tar med at en av Thiels venner, tekno-investor og milliardær Marc Andreessen, nylig skrev et «Techno-Optimist Manifesto». I den sterkt Ayn Rand-inspirerte (ja, hun igjen) teksten omtaler han den italienske fascisten Filippo Marinetti som en viktig inspirasjon (i Andreessens egne ord: En Patron Saint av budskapet hans).

Thiel har da også slått fast at han «ikke lenger tror at demokrati og frihet er kompatible størrelser».

Om det betyr at verden må brenne, får det så være.

I Lena Lindgrens bok «Ekko» om den vidunderlige nye, algoritmestyrte verden vi lever i, spekulerer hun i om Thiels tidlige investering i Facebook skyldes at han så på det «sosiale» mediet som et middel han og hans venner kunne bruke for å slippe å ta støyten for en verden der de rike blir rikere og resten taper terreng.

Tesen er at Thiel kan ha forstått at Facebook er det perfekte verktøy for å så konflikt mellom folk. Slik kan plebeierne slåss seg imellom mens Thiel og de andre beveger verden – i sin retning.

Musk på sin side undrer seg hvordan så mange kan heie på de gode kreftene som kjemper mot imperiet i filmer og serier – men ikke gjenkjenne den samme kampen i virkeligheten. «Wild», oppsummerer han. De gode kreftene er selvsagt Donald Trump og alt som måtte følge i hans farvann.

Det må være lov å spørre seg om det er denne mannen vi ønsker at skal utvikle en perfekt sannhetssøkende kunstig intelligens.

I fare for å bli postmodernistisk: Det ligger mye politikk til grunn for vurderingen av hva som er «sant» og «riktig». For Elon Musk og vennene hans er det sant at livet blir enklere om de slipper å betale skatt, og om fagforeninger i Sverige slutter å plage dem med krav til tariffavtale. For alle oss andre, derimot, er det tvert omvendt.

Der kan de være smarte og egoistiske – sammen.

Der Peter Thiel kan framstå som en mann med en skummel visjon, er Elon Musk noe mer av en tegneserieskurk. Musk er åpenbart intelligent og driftig, men hans politiske tenkning framstår som usammenhengende svermerier. Det er fullt mulig å gå seg vill i analyser av hva mannen egentlig vil. Svaret er trolig ganske enkelt:

Elon Musk vil få drive på i fred. I fred for reguleringer, skatter og politikk. Den friheten Musk tror på, er hans egen frihet til å bli så rik og mektig han vil, og til å gjøre akkurat som han vil, når han vil.

Om det betyr at verden må brenne, får det så være. Gutta på toppen har jo uansett sikret seg med dommedagsbunkere.

De drømmer trolig om noe som ligner på slutten av «De som beveger verden». Helten John Galt løftes til slutt, etter mange prøvelser og mye misunnelse, opp til et slags paradis, der alle de driftige industrialistene lever sammen, isolert fra alle oss andre.

Der kan de være smarte og egoistiske – sammen.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)