De som bygde ned landet

Hvor var det egentlig det butta, hvor er det blitt av alle gutta? skrev en gang Lars Saabye Christensen. Det kunne vært om Jonas Gahr Støres Arbeiderparti i vår tid. For partiet som en gang i tida ble stifta og kjempet fram av nettopp unge menn, sviktes nå av gutta.

Nye tall viser at bare 7 prosent av menn under 25 år, stemte på Arbeiderpartiet ved valget i 2023. Én av 15 stemte på Støre. Tendensen var den samme i høstens skolevalg. AUF-leder Astrid Hoem opplever utviklinga som «enormt urovekkende». Hun frykter for sosialdemokratiets framtid, og sier til Fri fagbevegelse at det må «langt mer til ved neste korsvei». Spørsmålet er kanskje heller hva som har skjedd ved de forrige.

Men arbeiderbevegelsen må også takke seg selv.

Sosialdemokratiet og arbeiderbevegelsen er i dårlig skikk. Dagsavisen − en gang sosialdemokratiets fyrtårn og partiorgan − også. Det er ingen måte å skjule dette faktum på. Oppslutningen rundt partiet er historisk lav. Sommeren 2017 var sist Arbeiderpartiet hadde oppslutning på over 30 prosent. Nå er den stabilt rundt 19. Selv om det før valget ble hentet inn to nye, unge nestledere og statsråder ble bytta ut, var Støres lag ikke lenger landets største. For første gang på 100 år. Veien tilbake til storhet virker lang.

Hvorfor har det butta? Man kan peke på statsminister Støre, på tidsånd og på internasjonale trender. Men arbeiderbevegelsen må også takke seg selv. Å kikke i bakspeilet, og se hvilke tapte muligheter som ligger i grøftekanten, er en vond øvelse.

Det ble også satset på egen folkehøyskole på Ringsaker.

Samtidig som de nye tallene fra SSB om gutta kom i forrige uke, ble det klart at Dagsavisen må legge ned en av arbeiderbevegelsens mest sentrale og historiske aviser, Rogalands Avis. Etter 125 år var det over. På vår vakt. For Dagsavisen er det en bedriftsøkonomisk nødvendighet. For arbeiderbevegelsen er det et kollektivt nederlag.

Rogalands Avis er bare atter en historie om arbeiderbevegelsen dekonstruksjon av egen infrastruktur. Av seg selv. Om stolt historie som nye generasjoner har latt forvitre. Solgt, lagt ned, gitt opp. Særlig i mellomkrigsårene og rett etter andre verdenskrig bygde partiet og LO opp et påvirkningsarsenal: Et konglomerat av aviser, tidsskrifter og forlag − og bank. I 1920 stifta LO Arbeidernes Landsbank, der innskuddene ble ryggraden i streiker og kampen mot kapitalen. Etter mange krumspring er Landsbanken i dag del av Sparebank1, der LO eier 10 prosent. Det er god butikk, men lite klassekamp.

Det ble også satset på egen folkehøyskole på Ringsaker og Haakon Lies hjertebarn AOF − Arbeidernes opplysningsfond − formidlet kultur og kunnskap til hundretusener. I fjor sommer ble Arbeiderbevegelsens folkehøyskole lagt ned. Etter 84 år.

Ingenting tyder på at det er etterlevd.

Krigen var særlig brutal for bevegelsens menn og kvinner, og mange av dens aviser ble stengt. Denne avisa ble, som Arbeiderbladet, stengt i 1940. Da krigen var over, startet den opp igjen på utslitt utstyr etter at naziavisa Fritt Folk hadde brukt det i fem år. Deler av Arbeiderbladets abonnementsregister var endt opp i Aftenposten, som tross sine år med naziredaktør, vokste med over 50.000 eksemplarer under krigen. Det ble aldri reell konkurranse igjen.

Arbeiderbevegelsen satset tungt på det litterære magasinet Magasin for alle − «upolitisk underholdningsblad for arbeidsfolk», som ga debuter til forfattere som Tor Jonsson, Alf Prøysen og Inger Hagerup, og på Aktuell − som første gang kom ut i juni 1945 og ble solgt i 120.000 eksemplarer. «Landet skal reises igjen etter års utplyndring. Vi står overfor en nydanningsprosess av en dybde og et omfang som ingen annen generasjon har vært med på», skrev Arbeiderbladets Per Bratland i den første lederen. Forfattere som Aksel Sandemose, Arnulf Øverland, Rudolf Nilsen og Sigurd Hoel bidro. For å nevne bare noen. Magasinet for alle nådde etter krigen et opplag på 140.000. I 1974 var begge lagt ned.

Tiden Forlag ble grunnlagt av partiet i 1933, og ble som det eneste av de større forlagene stengt under krigen. Tiden ble hjem til Alf Prøysen og Anne-Cath. Vestly, og ga i 1980 ut Trygve Brattelis krigsmemoarer «Fange i natt og tåke», som regnes som tidenes mest solgte norske bok. I 1991 ble forlaget solgt til Gyldendal. Den gang het det «Tiden skal ivareta det spesielle forhold som forlaget alltid har hatt til arbeiderbevegelsens organisasjoner». Ingenting tyder på at det er etterlevd.

Ikke engang en plakett minner oss om stedets historiske betydning. Det er fattig.

Det siste tiåret har Dagsavisen forsøkt å redde eller vekke til live igjen gamle arbeideravisstorheter, som Demokraten i Fredrikstad. Vi lyktes ikke. Men det var med stor entusiasme vi i 2013 prøvde å hente Fremtiden i Drammen frem fra glemselen. Det var med forfjamselse vi forsto at avisa var blitt gitt opp i 1999 med 12.000 abonnenter. De burde vært verdt å kjempe for.

Norsk Arbeiderpresse ble etablert i 1948, som overbygning og infrastruktur for arbeiderbevegelsens aviser. I 1995 solgte Arbeiderpartiet seg ut. I 1997 ble Arbeiderbladet omdøpt til Dagsavisen og skilt ut som egen stiftelse. LO forsvant ut i 2016, og etterlot seg et helt avpolitisert konsern med navnet Amedia. Som med alle valg som er tatt, er det mulig å stille spørsmål ved hvor smart det var både økonomisk og strategisk.

Tenk på bevegelsens mange eiendommer som er forsvunnet, som man har kvittet seg med. Klubbhytter og sommerleirer er solgt. I 1984 var det 286 Folkets Hus i landet. I 2021 var det 81. Forsamlingshuset Folkvang på Kråkerøy, der Einar Gerhardsen tok sitt oppgjør med kommunismen, er i dag et hybelhus. Ikke engang en plakett minner oss om stedets historiske betydning. Det er fattig.

Arbeiderbevegelsen kritiserer gjerne kapitalismen for sin kortsiktighet.

Hver enkelt avgjørelse, hver enkelt nedleggelse eller salg, enten det er av skole, forlag eller avis, har garantert vært den ene bedriftsøkonomiske nødvendigheten etter den andre. Teknologien og behovene endra seg, samfunnet tok en ny retning. Men hvem har hatt omsorg for helheten, hvem har sett framover mot neste kamp? Fasit i dag er 19 prosents oppslutning for partiet. Og ungdom som ser mot høyre, og tror sosialdemokrati er et fremmedord. Borgerskap og kapitalen har ikke hatt bedre forutsetninger på 100 år.

Arbeiderbevegelsen kritiserer gjerne kapitalismen for sin kortsiktighet. Men det er et dyrekjøpt paradoks at nettopp kapitalen er mer langsiktig enn arbeiderbevegelsen i dette landet. Med åpne øyne er grunnmuren revet ned. Hva skal det nå bygges på?

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)