Dear Mark, it`s over – igjen

Jeg har deaktivert Facebook mange ganger, og hver gang føles det nesten rensende å slette appen fra telefonen. Jeg får en dose god samvittighet hver gang jeg tar opp telefonen fra lommen, eller åpner en nettleser, og kommer på at «jeg har jo ikke Facebook akkurat nå».

Selv etter den siste tidens fokus på hvor farlige algoritmene våre er, handler nok den gode samvittigheten mest om at sosiale medier er blitt en tidstyv, en distraksjon som blir for lett å ty til når jeg skal jobbe selvstendig med noe. «Skal bare sjekke FB først. Og Insta. Og twitter. Og snap.»

I USA, der alle teite trender som regel både oppstår og dør, har «dopamine detox» blitt et begrep. Tanken er at dersom en faster, det vil si holder seg borte fra dopamingivende stimuli i et døgn, eller mer, vil en sette mer pris på både den mindre stimulerende virkeligheten, og dopaminfesten hundrevis av likes på sosiale medier kan gi.

Jeg fikk til og med tilbud om å gi ut en bok, basert på at jeg hadde vitset på twitter.

Dopamindetox innebærer å holde seg borte fra både god mat, internett, alkohol, sex, narkotika og til og med givende samtaler. Uten å uttale meg om andre variabler enn sosiale medier, kan jeg i alle fall bekrefte at følelsen av å ta litt kontroll over egen tid, nesten kan gi en egen form for lykkerus.

Følelsen av å være til stede i øyeblikket, som jeg kan få de første dagene uten Facebook, er nok likevel litt overdrevet, jeg sjekker mail minst like ofte som før, og til mitt store sjokk kan jeg registrere at folk begynner å ringe i stedet for å sende en melding. Kom igjen, det er 2019, ingen ringer med telefonen lenger, utenom psykopater og bestemødre.

Jeg skal innrømme det; jeg har vært en some-entusiast. Demokratiseringen av den offentlige debatten, tilgangen på informasjon, nye bekjentskaper, muligheten til å oppdage ny musikk, konserter, spisesteder og, sist, men ikke minst, den humoristiske tonen og de kvikke kommentarene mange av mine digitale venner representerer har alle stått for udelt positive sider av de sosiale mediene.

Likevel har vi stilt oss i kø for å laste opp så mye innhold som mulig om oss selv.

Jeg fikk til og med tilbud om å gi ut en bok, basert på at jeg hadde vitset på twitter. Boken ble gitt ut i 2017, og i kjølvannet har jeg fått være med på masse annet, både som foredragsholder og skribent, så med tanke på hva en kan få ut av å være på sosiale medier, skal jeg si meg svært godt fornøyd.

Til tross for denne selvtilfredsheten finnes det en snikende følelse av at «there is no such thing as a free lunch». Vi kjenner jo alle til utsagnene om at på sosiale medier så er det ikke produktet som er varen, det er du, og informasjonen din. Likevel har vi stilt oss i kø for å laste opp så mye innhold som mulig om oss selv. Bildene vi deler er èn ting, men Mark Zuckerberg vet ganske nøyaktig når jeg våkner, når jeg reiser til og fra jobb, hvem jeg er i nærheten av, og når jeg legger meg.

Eller, kanskje ikke Mark selv, han har neppe veldig stor interesse av meg på invidivnivå, det han har interesse av er jo de store datamengdene vi brukere legger igjen etter oss. Det er Big Data som er varen her. De aggregerte dataene om hva vi, som befolkning, er opptatt av, er det som tillater Cambridge Analytica å målrette budskap til spesifikke grupper, slik at en potensielt kan tippe et demokratisk valg i en udemokratisk retning.

Annonse

For kort tid siden holdt komiker Sasha Baron Cohen en tale på en konferanse mot hatprat og antisemittisme i New York. I talen kaller han Facebook og Twitter for historiens mest effektive propagandamaskineri, og påpeker at at Facebook sannsynligvis ville latt Hitler kjøpe annonseplass for sin «endelige løsning» dersom nettverket hadde eksistert på trettitallet.

Det å slette Facebook er likevel ikke en ensidig lett affære i 2019.

Det Cohen etterlyser er strengere kontroll av innholdet plattformen tillater. Han vil, for eksempel, ha faktasjekk av politiske reklamer. Men er det virkelig det vi trenger? Vil vi at det er Mark Zuckerberg som er redaktør for den største offentlige samtalen vi har?

Personlig stoler jeg like mye på en person som ramlet inn i businessen med å forvalte vår delte offentlighet fordi han ville ha en enklere måte å rangere jenter etter utseende på (som, la oss være ærlige, var det FB startet med), som jeg stoler på pølseselgeren som synes vi skal spise mer pølser.

Det vi trenger er demokratisk lovregulering av internettgigantene. Og det å lovregulere Facebook, Google, Twitter og Amazon er, faktisk, ikke noe lille Norge klarer alene. Det er ikke en gang noe store USA klarer alene. Miljøbevegelsens mantra om å tenke globalt og handle lokalt, er ikke nok når det gjelder internettgiganter med liten geografisk tilhørighet, og selv om jeg gjerne skulle ønsket det, er nok ikke min deaktivering av Facebook helt det som skal til for at Zuckerberg setter seg ned og, tenker at han bør gjøre ting annerledes.

Internett er grenseløst, men det er jammen ikke lovene internett forholder seg til. Blir Facebook strengere regulert i USA, kan de bare flytte til et land som stiller færre krav.

Jeg risikerer også å bli en slags sosial pariah der jeg ikke vet om noen av de sosiale arrangementene venner som jeg ellers kunne blitt invitert til.

Det å slette Facebook er likevel ikke en ensidig lett affære i 2019. Det er enkelt og greit å forkaste ideen om de mektige sosiale nettverkene av prinsipielle og ideologiske årsaker. Mye vanskeligere er det å kutte det personlige båndet jeg har til de sosiale mediene.

På de drøyt 12 årene jeg har hatt en Facebook-konto, har jeg bygget meg opp et nettverk av nære venner, perifere venner, tidligere studiekamerater fra hele verden, nåværende og tidligere kolleger og bekjente i mange ulike samfunnslag.

Èn ting er at jeg går glipp av artiklene, nyhetene og kommentarene folk jeg kjenner deler, men jeg går jo også glipp av noe av det som har blitt en stor del av det sosiale limet i livet mitt. Når jeg nå treffer igjen folk jeg studerte med i London rundt årtusenskiftet, føles det ikke som det har gått 20 år. Jeg vet hvor mange unger de har, hvor de bor, og hva de jobber med.

Jeg vet til og med hva ungene deres heter (dersom jeg jukser og sjekker like før jeg møter dem, jeg er elendig til å huske navn.) Jeg vet også stort sett hva de er opptatt av, og vi har kanskje utvekslet både meldinger, likes og bilder jevnlig, over lang tid. Noen ganger vet jeg til og med litt for mye, enten det viser seg å være de nyskilte som plutselig har begynt å legge ut masse bilder fra trening og fester, eller det er den smått radikaliserte skaprasisten som for alvor kom ut av skapet da han (kom igjen, klart det var en han) fikk en plattform å dele konspibloggmateriale på.

Jeg kan faktisk tåle at målgruppen min aspirerer til reklamer for hårvekstmidler, hårfarge, testosterontilskudd og slankeprodukter.

Jeg risikerer også å bli en slags sosial pariah der jeg ikke vet om noen av de sosiale arrangementene venner som jeg ellers kunne blitt invitert til. Ingen gidder vel å sende tekstmelding til han sære, paranoide nørden som ikke har Facebook-konto og derfor ikke får beskjed om juleavslutningen/bursdagsfesten/konserten?

På bare en uke har jeg allerede glemt en konsert jeg skulle vært på, glemt å gå på en utstilling jeg hadde lagret på Facebook at jeg skulle på, og prøvd å levere en 8-åring på feil sted til fotballtrening. Jeg pleier å si at dersom noe i jobben ikke er lagt inn i kalenderen på telefonen min, med varsling, skjer det ikke. Nå begynner jeg å lure på om jeg ikke er minst like avhengig av Facebook for å ha et sosialt liv?

Helt til slutt, siden jeg i denne teksten allerede har vært inne på litt personlige innrømmelser: Jeg kan faktisk tåle at målgruppen min aspirerer til reklamer for hårvekstmidler, hårfarge, testosterontilskudd og slankeprodukter. Men, dear Mark. Når algoritmene dine plasserer meg i målgruppen til Ecco. Da er det nok. Dear Mark, it`s over.

PS: Og så spørs det da, om jeg klarer å holde meg borte fra dopaminrushet som unektelig kommer når Agenda Magasin publiserer en tekst jeg har skrevet, og noen trykker like på den. Eller, enda bedre; det lille adrenalinrushet når noen i kommentarfeltet tydelig gir uttrykk for at artikkelforfatteren må være komplett idiot. (La meg komme dere i forkjøpet; det stemmer!) Kjenner jeg meg selv rett er Facebook-kontoen min snart gjenopprettet. Ses i kommentarfeltet!