Delingsøkonomien må også dele

Mandag 6. februar la Delingsøkonomiutvalget frem sin rapport. Utvalget kommer med interessante anbefalinger om beskatning av privat utleie og enklere løsninger for skatterapportering av småinntekter. Mer kontroversielt er forslaget om oppheving av krav om drosjeløyve.

Dette er viktige spørsmål, men berører likevel bare en flik av politikkens oppgaver i møte med ny teknologi.

Kanskje er det lurt noen ganger å ta bare en liten bit om gangen. I motsatt ende er det lett å la seg paralysere av store teknologiske omveltninger som endrer verden slik vi kjenner den. I bøker som “The Wealth of Humans” (anmeldelse av boka kan du lese her) og “Framtidens Jobb” (Fölster, 2016) kan vi lese om store omveltninger i arbeidslivet, der det store flertallet risikerer å stå uten jobb.

Hvis vi bare springer etter teknologien, kommer vi alltid for sent.

Den svenske økonomen Stefan Fölster trekker paralleller til “Hunger Games”, og postulerer at «På et tidspunkt blir roboter og datamaskiner flinkere enn mennesker til alt. Og noen land kommer til å la store deler av befolkningen gå ledige i fattigdom, omtrent som i filmen «Hunger Games».

Men det trenger jo ikke bli slik. Som Fölster påpeker finnes det alternativ. Det er her politikken kommer inn. For det største problemet med dagens teknologidebatt er ikke at det er for lite av den, det er at den er bakvendt. Hva er denne teknologien og hva gjør den med oss, spør vi. Hvilket problem har den skapt nå og hvordan skal vi løse det? Dermed ender vi opp med å springe etter teknologien, i stedet for å bruke den til å løse oppgavene vi likevel har. Hvis vi bare springer etter teknologien, kommer vi alltid for sent.

Delingsøkonomien betyr at grunnleggende spørsmål om arbeidslivet må stilles på nytt. Hva slags arbeidsliv vil vi ha, og hvordan skal vi sørge for det? Hvordan vil vi at framtidas arbeidsliv skal være?

Arbeid er kjernen i velferdsstaten, men like viktig: En svært stor del av folks liv. Forskjellen på å ha jobb og ikke ha jobb, er langt større enn inntekten. Flere studier viser at arbeid gir mening og har verdi utover inntekten. Jobben former oss, jobb gir mening og jobben betyr mye for hvordan vi har det. I tillegg er det slik at skatt på folk som jobber er statsbudsjettets langt viktigste inntektskilde.

Likevel utreder vi altså teknologi og ikke arbeid. Jeg håper vi i utredningen og diskusjonen som kommer kan finne løsninger på tre oppgaver:

Fast ansettelse er fortsatt best.

For det første er det gode grunner til fortsatt ønske seg et arbeidsliv med faste ansettelser. Holden III-utvalgets undersøkelser blant norske bedrifter viser at godt samarbeid mellom ledelse og ansatte blir ansett som et konkurransefortrinn. Gudmund Hernes kaller tillitsbaserte og organiserte arbeidsplasser for den norske mikromodellen. Joseph Stiglitz mener at sikkerhetsnettet i de nordiske landene, i form av generelle velferdsordninger med gjennomgående høyt nivå på ytelsene, har bidratt til innovasjon. Risikoen ved å feile er ikke er så stor – dermed kan flere våge mer.

I tillegg viser undersøkelser at arbeidsgiver er mer tilbøyelig til å investere i kompetanse hos fast ansatte. Tillitsforhold og akkumulering av kompetanse er lettere å få til i arbeidsforhold som varer en stund. Trygge jobber med relativt god lønn presser opp produktiviteten vår og sørger for at det lønner seg mer å jobbe enn å ikke gjøre det.

Lavere lønninger og ustabile inntekter kan gi lavere yrkesdeltakelse, som gir lavere skatteinngang, og kan dessuten svekke produktiviteten vår. I byggebransjen har tilgang på billig arbeidskraft for lengst slått beina under teknologi, innovasjon og produktivitet. Verdien av et trygt arbeidsliv med faste stillinger er ikke blitt noe mindre. Fast ansettelse er fortsatt best. Da må også politikken favorisere faste ansettelser.

I dag er det i mange tilfeller motsatt: Det vil være billigere på kort sikt å engasjere en frilanser på oppdrag – fritt for arbeidsgiveravgift og pensjonsforpliktelser – enn å ansette en person. Dette kan politikken endre på.

Frilansere er også arbeidsfolk.

For det andre må arbeidslivspolitikken legge bedre til rette for de som ikke har en fast jobb. Selv om arbeidsgivere og arbeidstakere i stor grad ønsker seg faste stillinger, ser vi en beskjeden økning i antallet nordmenn som jobber uten fast ansettelse. I rapporten «Selvstendig næringsdrivende i Norge» anslås størrelsen på det norske frilansermannskapet til omtrent 250 000. Det kan dessuten bli flere.

Klassekampen refererte i juli 2016 en undersøkelse utført av Norstat blant 2 000 nordmenn i alderen 18–67 som viste at ni av ti unge ønsker seg fast jobb. I befolkningen generelt er tallet lavere – 77 prosent. De unge er mer trygghetssøkende enn de gamle. Det betyr likevel at rundt 780 000 nordmenn kan tenke seg gjøre noe annet, som for eksempel å starte noe eget eller bli frilanser. Dette er tre ganger flere enn de som i dag inngår i gruppen frilanser og selvstendig næringsdrivende. I tillegg kommer alle de som kanskje ønsket seg fast jobb, men ikke fikk det. Og ble frilansere i stedet.

Frilansere organiserer seg i mindre grad enn andre arbeidstakere – og utfordrer dermed den norske modellen. Trepartssamarbeidet, som er kjernen i den norske modellen, har gitt oss høy produktivitet og velstand. På mikronivå gjennom tillit og samarbeid. På nasjonalt nivå gjennom samarbeidet mellom fagbevegelse, arbeidsgiverorganisasjoner og myndigheter. Modellen er bygget på et arbeidsliv der arbeidsgivere og arbeidstakere kan deles i grupper og organisere seg og forhandle med hverandre.

Hvis fagbevegelsen svekkes, blir det vanskeligere for arbeidsgiver å forhandle med dem. Da svekkes den norske modellen for alle. Begge sider av arbeidslivet bør derfor være opptatt av at frilansere finner et hjem. Og organisasjonene må gi dem verdi tilbake.

Velferdsstatens inntekter svekkes dessuten for hver unngått arbeidsgiveravgift.

Mer frilansing kan også gi økt ulikhet. Det er vanskelig å forhandle lønn når det avklares på nettauksjon. Heldigvis er det fullt mulig å forhandle lønn kollektivt også for frilansere. Her har flere gått foran og andre kan lære av dem. Musikernes fellesorganisasjon, Skuespillerforbundet, Dramatikerforbundet og Filmforbundet har mange tariffavtaler som også inneholder frilanssatser. Filmbransjen og TV kjennetegnes av prosjektarbeid, slik at få filmarbeidere og skuespillere har faste ansettelser. Likevel er deres lønn regulert i tariffavtale mellom Filmforbundet og Virke.

Velferdsstatens inntekter svekkes dessuten for hver unngått arbeidsgiveravgift. Arbeidsgiver kan spare penger på å bli oppdragsgiver i stedet for arbeidsgiver, og det er hverken statsbudsjettet eller arbeidstaker tjent med. I et notat om frilansere tar derfor Tankesmien Agenda, i en rapport om frilansere utarbeidet sammen med Samfunnsviterne, til orde for oppdragsgiveravgift.

Det er også nødvendig å gjøre noe med frilansernes pensjon. Vi skal leve lengre og antakelig også jobbe lengre. Men på et tidspunkt trenger vi alle hvile og omsorg. Folketrygden er ikke til å leve av, derfor er arbeidsgivere pålagt å spare til sine ansattes pensjon gjennom obligatorisk tjenestepensjon. Men ikke for frilansere og heller ikke ansatte med korte kontrakter. Pensjonsrettigheter fra første time og første krone kunne være en løsning i et mindre stabilt arbeidsmarked.

Delingsøkonomien må også dele.

For det tredje: Den svarte økonomien vokser, og skattetapet som følger av svart økonomi er anslått til over seksti milliarder kroner i året. Den svarte økonomien er i ferd med å skape en underklasse av rettighetsløse arbeidere, i tillegg til å utfordre arbeidsplassene til dem som allerede tjener minst.

Anslag fra Agendas rapport om svart arbeid fra 2015 tyder på at nordmenn bevisst kjøper seks millioner svarte timer renhold hvert år. Delingsplattformer gir mange muligheter for nye forretningsmodeller, men også for skatteunndragelse og svart arbeid. Svart arbeid øker i omfang og bøs slås hardere ned på.

Vi må skjerpe kontroll og sanksjonering ved kjøp av svarte tjenester. Det bør også stilles strenge krav til portalene (Finn.no, mitt anbud.no m.fl.) om at de må sikre at tjenestene de formidler er hvite i langt større grad enn i dag, og vi må innføre en godkjenningsordning for bedrifter som leverer byggetjenester.

Det er viktig å svare på konkrete utfordringer som oppstår i enkeltnæringer. Men vi må begynne i riktig ende. Hva slags liv vil vi ha, hva betyr det for arbeidslivet og hvordan får vi det til? Teknologien kommer uansett, gode liv må vi lage selv.

Neste gang håper jeg regjeringen utreder framtidas arbeidsliv.