Alt står på spill. Men mange ser ut til å tro at denne valgkampen bare er fest og moro, og at det er små forskjeller mellom de politiske blokkene.
Det er få dager igjen til stortingsvalget. Målingene er svært jevne, med en liten knapp margin i favør venstresida, mens skolevalget viste enda mer borgerlig suksess enn for to år siden. Og det er FrP som er skolevalgets helt suverene vinner.
Det er bare et knapt år siden Donald Trump ble gjenvalgt i USA, og et drøyt halvår siden Elon Musk viste hele verden en nazihilsen mens han doget seg gjennom USAs offentlige administrasjon, og alle snakket om farene rundt oligarki. Seks måneder senere, midt i en skjebnetid, snakker ingen i Norge om oligarki mer. Vi snakker om problemene med 1 prosent formuesskatt – mellom kjøttkakepreferanser, papir, saks, stein og andre ablegøyer. Hvor har Erna Solberg hoppet hederlig mot kreft?
Ingenting av det de borgerlige selger inn, henger på greip.
Alt står på spill nå om kun få dager. Det handler om demokratiets fremtid, og oligarkiets makt. Blir det borgerlig valgseier med et suverent stort FrP, vil vi da ha en velferdsstat i det hele tatt om få år? Vil skolen være gratis? Hva med SFO? Og barnehagen? Vil NRK eksistere? Kommer vi til å ha en fri presse, eller en presse i det hele tatt? Har vi offentlige sykehus? Og hvem skal betale for forsvaret vårt, når Høyre lokker med «kuler, krutt og skattekutt»? Ingenting av det de borgerlige selger inn, henger på greip.
Likevel er det altså jevnt. Fordi fortellingen vi blir presentert i hovedstrømsmediene og av milliardærenes propagandamaskineri ikke samsvarer med fakta. Dette har også vært den styggeste valgkampen jeg har vært vitne til i hele min levealder. Hvor folk som har tatt til motmæle mot landets rikeste har måttet tåle alskens stygge kommentarer. Som gründeren Karl Munthe-Kaas som tok til orde mot milliardæren Øystein Stray-Spetalen om formuesskatten og fikk til svar at han var en taper. Eller Rødts Mimir Kristjansson som fikk høre at han var en alkis av samme milliardær.
Vi har måttet høre konstante eventyrfortellinger om en offentlig sektor som eser ut, samt et næringsliv som er helt på halv tolv. Høyresida har faktisk sendt oss på venstresiden lissepasninger som vi kunne kontret offensivt tilbake og scoret hat trick. Offentlig sektor som eser ut? Sløseri? Vent nå litt.
Om byråkratiet har est ut i offentlig sektor, skyldes dette altså privatisering. Hör ni, eller?
La oss hoppe tilbake til omtrent tidspunktet da Elon Musk hitlet og kommentariatet diskuterte hans «obskure armbevegelser»: På samme tid arrangerte fagbevegelsen i Trondheim Trondheimskonferansen, hvor leder i Manifest Analyse Elise Tunstrøm innledet om nyliberalismens demontering av demokratiet. Jeg skal ikke gjenfortelle hele historien til nyliberalismen (dere får heller lese Linn Stalsberg eller noen av mine tidligere tekster), men Tunstrøm tok opp noe viktig: Demokratiets aksjonsradius er betraktelig svekket.
Demokratiets aksjonsradius? En tørrere beskrivelse av noe så alvorlig skal man lete lenge etter, men det er likevel den beste beskrivelsen av Norge de siste 40 årene. Skjønner man dette, blir fortellingen fra høyresida, med god hjelp fra kommentariatet i hovedstrømsmediene, en ren løgn.
Kort fortalt innebærer begrepet privatiseringen av helse, skole, transport, strøm, energi, naturressurser og alt annet demokratiet rådde over før. Som igjen fører til mer byråkrati og mindre demokrati.
Det skulle tatt seg ut om mediene klarte å ta innover seg de store skillelinjene mellom sosialisme, liberalisme og fascisme.
Nylig kom en rapport som forteller at Sverige har større ulikhet enn USA, og i Norge ser vi nå de største forskjellene mellom mennesker siden før andre verdenskrig. I Europa leveres det rapporter om fenomenet «Nordic Neoliberalism». Fenomenet blir ikke omtalt i positive ordelag, for å si det pent.
Tall fra Stockholms universitet viser at privatisering av velferd har gjort at offentlig sektor i form av byråkrati har est ut betraktelig. Svenskenes privatisering av helsevesen viser at en ansatt i en kommersiell helsevirksomhet koster skattebetalerne over dobbelt så mye som før. Om byråkratiet har est ut i offentlig sektor, skyldes dette altså privatisering. Hör ni, eller?
Og hvorfor ikke venstresida kjørte på med hva 40 år med nyliberalisme, altså en markedsfundamentalistisk måte å drive politikk på, har gjort med Norge i denne valgkampen, er for meg en gåte. Om denne fortellingen hadde nådd fram, hadde kanskje ungdommene som har stemt i skolevalget, selve nyliberalismens ektefødte gullunger, begynt å tenke i andre baner.
Slutt å kødd med valget. Det er alvor.
Det skulle tatt seg ut om mediene klarte å ta innover seg de store skillelinjene mellom sosialisme, liberalisme og fascisme. Eller hva oligarki er for noe, og hva det er som fører til oligarki. For det er nettopp dette alt står om nå.
For noen betyr dette valget absolutt alt. Det betyr alt for alenemora på Kolstad i Trondheim som er usikker på om hun har råd til brød og barnehage neste år. Det betyr alt for han enslige på Stovner i Oslo som ikke har tatt seg råd til å gå til tannlegen på ti år. Det betyr alt for en helt vanlig familie på fem som fikk for lite å rutte med da hun ble ufør. Det betyr alt for han som bor på Lademoen som ikke har kjøpt en pakke Norvegia siden 2021. Og det betyr alt for palestinerne.
Slutt å kødd med valget. Det er alvor.
Teksten ble først publisert i Dagsavisen.
Kommentarer