Den demokratiske snarveien

Det går skikkelig utforbakke med demokratiet i Ungarn. Etter valget i april i år har Victor Orbán og hans parti Fidesz sikret seg to tredjedels flertall med 133 av 199 seter i nasjonalforsamlingen. Ungarn er nå et flertallsstyre uten konstitusjonelle begrensninger: Med flertall i nasjonalforsamlingen kan Fidesz endre grunnloven, innføre lover som begrenser domstolenes uavhengighet, legge føringer for pressen og akademia og innskrenke handlingsrommet til sivilsamfunnet.

Victor Orbán er dermed på god vei mot å innføre det han selv kaller «det illiberale demokratiet» – en styreform som er basert på flertallets rett til å styre og der rollen til de demokratiske «vaktbikkjene», som skal holde de styrende til masten og sikre minoriteters rettigheter, begrenses kraftig.

Det er jo på sett og vis demokratisk, at flertallet bestemmer? I hvert fall når velgerne ønsker det?

Hvorfor skjer dette nå? Hvordan kan dette skje midt i Europa?

Er det ikke på tide at elitistiske dommere uten kontakt med folket, venstrevridde journalister, seksuelle minoriteter som krever hele alfabetet for å uttrykke sine seksuelle preferanser, og en gjeng urbane lattedrikkende sivilsamfunnsaktivister som syter over ytringsfrihetens kår, nå går i seg selv og innser at deres tid er over?

Sånn kan vi kanskje oppsummere valgresultatet i Ungarn. Valgkampen handlet i stor grad om å holde muslimer og andre migranter ute for å bevare Ungarns nasjonale identitet. Hvorfor skjer dette nå? Hvordan kan dette skje midt i Europa? Hvorfor er det ingen som går i gatene og roper varsku?

Dette var spørsmål som ble stilt Attila Mráz fra Hungarian Civil Liberties Union da han besøkte Raftohuset i Bergen for å snakke om demokratiets tilbakegang i Ungarn for noen uker siden. Organisasjon, med rundt 30 ansatte, er en av de største frivillige organisasjonene i Ungarn. Den ble opprettet i 1994 og hovedoppgaven er å beskytte fundamentale menneskerettigheter med et særskilt fokus på utsatte grupper og minoriteter.

Paradokset er at det ikke finnes noen som roper varsku når demokratiet tar livet av seg selv.

HCLU er en av de frivillige organisasjoner regjeringspartiet Fidesz spesifikt har uttrykt at de ønske å stenge. Nå lover regjeringen i Ungarn å innføre lover som skal begrense innflytelsen til de liberale frivillige organisasjonene og tenketankene. Loven – «The Stop Soros Bill» – innebærer at alle frivillige organisasjoner som mottar økonomisk støtte fra utlandet, må betale en skatt på 25 prosent dersom de støtter innvandring og multikulturalisme.

Denne loven, som er ment å begrense filantropen George Soros innflytelse på den politiske utviklingen i Ungarn, truer med å strupe det sivilsamfunnet i Ungarn som kan tenkes å støtte opp om minoriteters rettigheter og rettstaten. Victor Orbáns illiberale demokrati-visjon krever at vaktbikkjene stilner.

Når regjeringspartiet, med et flertall av velgerne  i ryggen, velger å gjøre de liberale tenketankene og sivilsamfunns-organisasjonene til nasjonens fiender – og ved hjelp av nye lover hindrer disse organisasjonene i å motta støtte utenfra – er det «game over» for forsvarerne av demokratiet, sa Attila Mráz i Bergen.

Det er med andre ord den såkalte vestlige demokratimodellen som er angrepet verden over.

Som han påpekte: Paradokset er at det ikke finnes noen som roper varsku når demokratiet tar livet av seg selv. De frivillige organisasjonene i Ungarn er små og helt avhengige av støtte fra EU og andre internasjonale kilder. Det er per i dag ingen kultur for private donasjoner i Ungarn. Uten støtte fra internasjonale kilder kan ikke disse organisasjonene overleve.

Et kjennetegn på et demokrati i tilbakegang, er lovgivning som begrenser sivilsamfunnets finansielle og legale handlingsrom. Ungarn er ikke et unikt tilfelle. 2017 var 12. gang på rad at Freedom House sin rapport om demokratiets tilstand i verden noterte en tilbakegang i forhold til sentrale politiske og sivile rettigheter. Over store deler av verden svekkes  demokratiske rettigheter. Som i Ungarn er det det liberale aspektet av demokratiet – vern om rettstaten, minoritetsbefolkninger og grunnleggende menneskerettigheter – som er spesielt utsatt.

Det er med andre ord den såkalte vestlige demokratimodellen som er angrepet verden over.

Ideen om at sterke sivilsamfunn er sentralt for demokratiets levedyktighet, har motiverte mye av den internasjonale støtten til demokratiet (demokratiassistanse) siden begynnelsen av 1990 tallet. Da Berlinmuren falt, var det en klar idé blant politikere i Vest-Europa at bistand til sivilsamfunnet skulle være en sentral brikke i utviklingen av liberale demokrati i det tidligere Øst-Europa. Støtten fra EU og USA til sivilsamfunns-organisasjoner utgjorde en viktig del av støtten til demokratiet.

Internasjonal demokratiassistanse via NGOer har oppnådd mye positivt.

I boken The Power and Limits of NGOs. A Critical Look at Building Democracy in Eastern Europe and Eurasia (2002), beskriver forfatterne Sarah Mendelson og John Glenn hvordan en virtuell hær av ikke-statlige organisasjoner – såkalte NGOer – fra USA, Storbritannia og Tyskland, flokket østover for å bygge tilsvarende organisasjoner til forsvar for menneskerettigheter og demokrati.

Gjennom demokratiassistanse-program fra begynnelsen av 1990-tallet, dukket dermed en ny type organisasjoner opp i de tidligere kommunistlandene i øst: NGOer som opererer delvis uten medlemmer, til forsvar for særlig utsatte grupper og menneskerettigheter. NGOene oppstod med demokratiets tredje bølge og utgjør en undergruppe av sivilsamfunnet: De er registrert som ideelle organisasjoner, og hovedinntektene er overføringer og gaver fra internasjonale organisasjoner og regjeringer.

Den amerikanske forskeren Tom Carothers ved Carnegie stiftelsen i New York tidfester bumerang-effekten mot internasjonal demokratiassistanse til rundt 2005. Fra dette tidspunktet av har vi sett stadig flere politiske ledere i de nye demokratiene omtale vestlig demokratiassistanse som en form for illegitim innblanding man må beskytte seg mot.

75 prosent av de registrerte NGOene viste seg å ikke finnes i virkeligheten.

Argumentet for å begrense sivilsamfunns-organisasjonene, er delvis å begrense internasjonalt press i retning av mer demokrati, og videre å begrense organisasjoners muligheter til å utfordre makten. Som et ledd i den globale demokratiske tilbakegangen, har regjeringer i nærmere 50 land nå innført restriksjoner på sivilsamfunnets muligheter til å motta internasjonal pengestøtte, hvordan støtten kan brukes, og hvor mye pengestøtte organisasjonene kan motta.

Internasjonal demokratiassistanse via NGOer har oppnådd mye positivt, og støtten til de frivillige organisasjonene har hatt stor betydning for kunnskap om – og beskyttelse av – fundamentale menneskerettigheter. Men, den store utfordringen er at den internasjonale assistansen til lokale frivillige demokrati-organisasjoner, i liten grad har lykkes i å bygge grasrotdemokrati.

Problemet med den eksterne demokratiassistansen er blant annet at dette har vært et forsøk på å finne en snarvei til demokratiet. Internasjonal støtte til organisasjonsutvikling er blitt et «ovenfra-og-ned»-system der penger utenfra har ført til at organisasjonene vender oppmerksomheten utover. Mye tid går med til å bygge relasjoner, drive lobbyvirksomhet og vise aktivitet – i Brussel, London, Berlin og Washington DC. Langt mindre ressurser er brukt til å bygge medlemsorganisasjoner og søke økonomisk støtte innenlands.

I artikkelen «Hands off my Regime» (i World Politics, 2016) beskriver Kendra Dupuy, James Ron og Aseem Prakash dette som sivilsamfunnets “ressursforbannelse” – penger utenfra gjør at organisasjonene ikke trenger å bygge lokale røtter og lokal forankring. Videre kan fokus på internasjonal støtte føre til korrupsjon.

Erfaringene fra Ungarn viser at bærekraftig demokrati må bygges nedenfra og opp.

I studien viser de blant annet til et eksempel fra Uganda, der 75 prosent av de registrerte NGOene viste seg å ikke finnes i virkeligheten – organisasjonene var kun papirtigre som fikk støtte fra internasjonale givere. Det mest bekymringsfulle, sier forfatterne, er at internasjonal støtte ser ut til å underminere NGOenes lokale bånd til befolkningen – noe som igjen gjør de frivillige organisasjonene til «lett match» når regjeringer bestemmer seg for å stramme skruen i forhold til internasjonal finansiering.

Som situasjonen som nå utspiller seg i Ungarn viser, er det en utfordringen at de tematikkene som de liberale NGOene med støtte fra internasjonalt hold jobber med, ikke nødvendigvis engasjerer lokale støttespillere. Når da regjeringer med et stort flertall i ryggen bestemmer seg for å avvikle de frivillige organisasjonene, er det ingen som føler nok eierskap til å gå ut i gatene og forsvare organisasjonene.

Den generøse støtten til bygging av demokrati via støtte til sivilsamfunnet, er kanskje et klassisk eksempel på at gode intensjoner kan føre til pervertere resultat. Erfaringene fra Ungarn viser at bærekraftig demokrati må bygges nedenfra og opp – det finnes ingen snarveier.