Den forsvunne militærnekteren

Retorikken rundt konflikten i Russland-Ukraina er krigersk. Vår tids påståtte «sunne fornuft» og realpolitikk handler om våpen, militære styrker, trusler, teknologi og sterke menn som synes å mene at det enkleste er pistol. Og det er det sikkert også.

Dette er utrolig komplisert og ikke noe dere vanlige folk trenger bry seg om.

Fredelige løsninger er ofte atskillig mer komplekst, langsiktig, fullt av dilemmaer og gruppearbeid på høyt nivå. Ordlyden rundt fred er mindre macho og medievennlig enn krigens språk, og samarbeid for fred er mer slitsomt vertikalt, fordi man må inkludere grupper av vanlige folk i løsningen, fremfor det behagelige horisontale på maktnivå der vanlige folk bare må gjøre som de blir bedt om. For eksempel, å bli kommandert ut i krig.

Diskusjonen rundt internasjonale operasjoner, militærvesen og norsk forsvar har inntatt nesten den samme posisjon som økonomifaget lenge pyntet seg med: Dette er utrolig komplisert og ikke noe dere vanlige folk trenger bry seg om.

Paradoksalt nok, siden det er vanlige folk som rammes av økonomiens konsekvenser i det daglige, og det er våre sønner og døtre som innkalles til militær plikttjeneste der de skal lære å drepe eller dø på kommando – i ytterste konsekvens. Det er klart vi skal mene noe og kreve svar vi forstår. Er vi ikke et folkestyre?

Å være militærnekter er ikke et angrep på venner som velger en militær karriere.

Å være militærnekter − eller gisp (!) − pasifist i en naturalisert militær sfære av 2022, er ikke spesielt enkelt eller attraktivt. Det gjør det ikke lettere at det ikke lenger er et miljø for militærnekt der tvil og tro kan reflekteres rundt.

Det er ikke lenge siden sivilarbeiderne var et vanlig skue og en del av samfunnet og hverdagene våre. Stortinget vedtok i februar 2012, under Jens Stoltenbergs andre regjering, å avvikle sivil verneplikt. Forsvaret hadde nok rekrutter, og siviltjeneste som «straff»/tvunget alternativ var ikke nødvendig.

Hver gang man møtte en militærnekter ble man nødt til å tenke over valget hans (det var alltid en «han» den gangen), og levd pasifisme var en del av storsamfunnet og hverdagslivet, for eksempel i ungenes barnehage.

Det var helt sikkert en stor gevinst for mange enkeltpersoner å slippe dette. Men vi som storsamfunn tapte på at pasifismen forsvant sammen med dem.

Det er total galskap.

Og vi mistet dette: De norske sivilarbeiderne hadde et eget magasin: Balder, en uavhengig fredspublikasjon drevet av sivilarbeidere helt fra 1961, men i praksis et forum for flere enn bare dem, der også andre fredsrelaterte grupper kunne møtes og diskutere ikkevold og pasifisme. Flere av redaktørene av Balder ble senere anerkjente journalister eller forfattere.

Å være militærnekter er ikke et angrep på venner som velger en militær karriere. Det er en kritikk av et system som tvinner nasjonalstaten sammen med et militærvesen med den største selvfølge. Det er også en viktig kritikk av dette:

Militærindustrien.

I 2020 ble det brukt to trillioner dollar på militærindustrien globalt, en økning på 2.6 prosent fra 2019. Én trillion er én million million million, altså 1000.000.000.000.000.000.

Hvis noen husker at Elon Musk i 2021 utfordret FN på at han gjerne skulle gi dem alle pengene de trengte på å utrydde verdens sult, dersom FN kunne beskrive hvordan. Det kan vi, sa FN, så ja takk, gi oss 6,6 milliarder dollar, slik at 42 millioner mennesker kan overleve 2022. En milliard har ni nuller. En billion har 18. Det er total galskap.

Pasifisme handler derfor om en bredere kritikk, enn at en selv skal få slippe å drepe.

Det samme året som det pasifistiske magasinet Balder så dagens lys i Norge, advarte den amerikanske generalen og president Dwight Eisenhower i sin avskjedstale i 1961 mot det han kalte «det militærindustrielle kompleks». Han pekte på sterke bindinger mellom en enorm våpenindustri og høyt plasserte militære og politiske ledere, som vil tjene på hverandre:

Den ene part får våpen, den andre part leverer dem. I vår tid har dette komplekset enda flere aktører på banen, som lobbyistene fra våpenindustrien, og de private militære aktørene (PMC) som for eksempel Blackwater eller GS4, som har et mål: Å tjene penger på krig.

Retten til militærnekting ble i 2006 anerkjent som sivil rettighet av FN, og dette innebar en viktig seier for ikkevoldstilhengere. Retten til fritak fra militærtjeneste er anerkjent i alle vestlige land. Det finnes en bismak i dette søte vedtaket. Soldater er ikke nødvendigvis det viktigste innen krigføring i en postmoderne krig. Stater trenger våre skattepenger til å utvikle og produsere høyteknologiske våpen og nye former for angrep fra maskin fremfor menneske. Pasifisme handler derfor om en bredere kritikk, enn at en selv skal få slippe å drepe.

Det er bare ingen synlige militærnektere som utfordrer oss inn i debatten.

Hvem advarer oss mot alt dette på et prinsipielt nivå i dag og tar et synlig antimilitaristisk standpunkt – og tvinger dagens debatter ut i dilemmaer, dilemmaer som også finnes i pasifismen. Noen ganger oppstår konflikter der vold og krig kan se ut som eneste løsning for et utsatt folk.

Men pasifisme kan være et ideal. Utvikling av ikkevold og fredsløsninger kunne også mottatt massiv offentlig støtte. Vi kunne hatt en fredsskatt, vi kunne hatt 18 dollarnuller globalt til fredsforsøk, og hatt ikkevoldelige løsninger som en mye større del av forskning, utdanning, partiers politikk, kunst og kultur.

Det er bare ingen synlige militærnektere som utfordrer oss inn i debatten. Det er kanskje litt for mye fred rundt krigerske løsninger i vår tid.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)