Den gode spiralen

Amerikansk fagbevegelses krav, “Fight for fifteen” er omsider lagt på bordet. President Biden har bedt kongressen om gradvis å øke minstelønna for amerikanske arbeidstakere, til 15 dollar i timen, i 2025. Det vil bety et vesentlig lønnshopp for mange som i dag må ha både to og tre jobber for å klare seg på dagens minstelønn som er på magre 7,25 dollar i timen.

Fagbevegelsen argumenterer med folks verdighet, og med at lønningene over flere tiår har mistet kjøpekraft. Men også med at økte lønninger vil være bra for alle. Inkludert for arbeidsgiverne. Når folk får bedre råd, bruker de mere penger på restauranter, klær, ferier og annet. Dermed økes omsetningen til de som eier disse bedriftene. En god spiral settes i rotasjon. Alle vinner.

Resultatet er at store grupper arbeidstakere får dårlig råd.

Men: Hvis det hadde vært så enkelt at bedriftene tjente mer penger hvis de bare satt opp lønningene hadde de vel gjort det for lengst? Kapitalister er mange ting, inkludert ofte grådige, kortsiktige og egoistiske. Men de er ikke dumme.

Det er et samarbeidsproblem. Det beste for alle er at alle arbeidstakere har gode lønninger og bruker mye penger. Men: Det beste for én enkelt arbeidsgiver er at alle hennes konkurrenten setter opp lønningene, men at hun selv lar være å gjøre det. Da tjener hun mer enn før. I motsatt ende: Det verste som kan skje en kapitalist er at hun alene øker sine ansattes lønninger, men at alle konkurrentene lar være. Da taper hun penger.

Så i redsel for å være den ene som betaler mer, ender alle sammen opp med å betale så lite som mulig. I et land som USA der det sosiale sikkerhetsnettet er spent svært lavt, viser det seg at “så lite som mulig” er ganske lite. Der alternativet er å sulte eller fryse, er folk villige til å selge sin arbeidskraft uhyre billig. Det har mennesket tusener av år med erfaring med.

Dette er grunnen til at erfarne norske arbeidsgivere tross alt er glade i vårt system med kollektive forhandlinger og tarifflønn, i stedet for en politisk bestemt minstelønn.

Derfor sitter godt betalte politikere med universitetsutdanning i USA og vedtar om den som flipper burgere på McDonalds skal tjene sju eller åtte dollar i timen. Resultatet er at alle arbeidsgivere som kan, legger seg nøyaktig på minstelønna. Uavhengig av bedriftens eller sektorens faktiske lønnsevne og lønnsomhet. Resultatet er at store grupper arbeidstakere får dårlig råd, og at bedriftene fokuserer mer på kostnadskutt enn på nyskapning.

Dette er grunnen til at erfarne norske arbeidsgivere tross alt er glade i vårt system med kollektive forhandlinger og tarifflønn i stedet for en politisk bestemt minstelønn. Ved at det er de som både eier, og jobber i bedriftene som forhandler, vet de at resultatet blir til å leve med for begge parter. Lønningene settes ikke så høyt at gode bedrifter går konkurs men heller ikke så lavt at dårlige bedrifter overlever. Det gir et resultat som er bærekraftig for de mange, og det forebygger at enkeltbedrifter lar være å sette opp lønningene og dermed starter en nedadgående lønnsspiral.

Det gjenstår å se om president Biden får med kongressen på å sette opp lønningene. Motstanden er sterk. Men det er nok mange forretningsfolk, ikke minst i handels- og servicenæringene som håper på det, selv om ikke alle tør å si det høyt. Millioner av arbeidstakere som får bedre råd vil ikke gjøre som rikingene, investere i ting som stiger i pris og sitte rolig vente på gevinsten. De vil kjøpe varer og tjenester for pengene sine. Alle vil tjene på det.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 1. februar 2021.)