Den urovekkende optimismen

Det er ikke Statistisk sentralbyrås oppgave å lage dramatiske overskifter. Det har vi andre til å gjøre. Medier og politikere. Derfor oppleves ofte byråets framleggelse av sine rapporter om konjunkturtendensene som et kjølende brudd på forventningene. Men sannelig klarte ikke SSBs nye administrerende direktør, Christine Meyer, å erte på seg økonomer og kommentatorer med sine uttalelser.

Etter en høst preget av diskusjoner om krise i oljenæringen, massearbeidsløshet. flyktningekatastrofe og politisk gjørmebryting, konkluderer nemlig SSB med at flyktningetilstrømmingen bidrar positivt til norsk økonomi. Det gjør den dels ved at den skaper arbeidsplasser som er nødvendige for å håndtere den store tilstrømmingen og dels ved at alle tiltak i den forbindelse øker det offentlige konsumet.

Det er en oppskrift som lyder bedre i sosialdemokratiske kretser.

Et i utgangspunktet ekspansivt statsbudsjett, ble enda mer ekspansivt etter tilleggsmeldingen og etter stortingsbehandlingen. Noen vil kunne si at den store tilstrømmingen av flyktninger og asylsøkere tvinger regjeringen og allierte til en motkonjunkturpolitikk. Noen ganger i historien har det vist seg å være den rette medisin i nedgangskonjunkturer, at staten bruker mer penger når næringslivet ellers sliters. Men det er en oppskrift som lyder bedre i sosialdemokratiske kretser enn i blåblå.

SSBs konjunkturrapport gir en prognose for de nærmeste tre åra, til og med 2018. Innen den tid tror forskerne ikke at vesentlig mange av de nyankomne og de som kommer neste år har kommet seg i ordinært arbeid. Vekstimpulsen består altså i at strømmen av asylsøkere skaper mye arbeid for folk som er her allerede. Hvorvidt flyktninger og asylsøkere skaper netto vekst når de aktivt skal søke arbeid etter opphold på asylmottak og gjennomgåtte introduksjonskurs, sier rapporten ingen ting om. Dens horisont er 2018.

Likevel utløste Meyer en hissig debatt mellom BI-amanuensis Espen Henriksen og professor Kalle Moene ved UiO i Dagsnytt 18 fredag. Det var fordi hun på pressekonferansen hadde tenkt høyt utenfor boksen. Hun ga uttrykk for at konsekvensene av flyktningestrømmen kan være positive også på lengre sikt, blant annet med henvisning til eldrebølgen som er i anmarsj.

Kanskje de kunne skrive hver sine kronikker?

Dermed bannet hun i den samfunnsøkonomiske kjerka. Mot hennes optimistiske framtidssyn framholdes de regnestykker som to forskere ved SSB, Erling Holmøy og Birger Strøm, gjorde for noen år siden om kostnadene ved økt innvandring i et svært langt perspektiv. Her er åpenbart to skoler i SSB, som vi gjerne hører mer om i den offentlige debatt. Kanskje de kunne skrive hver sine kronikker?

LOs sjeføkonom Stein Reegård og Fafos Jon Erik Dølvik har pekt på problemene med å absorbere flere titalls tusen flyktninger på arbeidsmarkedet. Dølvik har karakterisert tilstrømmingen som det andre “tilbudssjokket” i arbeidsmarkedet i løpet av de siste ti åra. Arbeidsinnvandringen fra østeuropeiske land etter utvidelsen av EU har vært svært stor og har endret det norske arbeidslivet på mange måter.

Mens det i 2003 var bosatt drøyt 6.000 fra tidligere østeuropeiske land i Norge, er tallet nå over 175.000. Svært mange av disse er blitt slust inn i arbeidsmarkedet på norske arbeidsvilkår, uten at arbeidsledigheten har økt vesentlig, når vi ser bort fra det siste året. Det skyldes at konjunkturene har vært gunstige i perioder av de ti årene EØS-innvandringen har skjedd. Det har vært vekst og høy sysselsetting.

Nå er imidlertid arbeidsledigheten stigende, verst i Rogaland, på grunn av halveringen av oljeprisen. Da er det ikke like lett å ta eksempelvis 50.000 flyktninger inn i arbeidsmarkedet på toppen av EØS-innvandring og alle de som står uten arbeid i Norge. Konkurransen om arbeidsplassene hardner til, særlig blant dem med svakest forutsetninger og minst kompetanse. Det er i denne situasjonen Dølvik har lansert det han kaller “milliardkronerspørsmålet”: Hvordan utvikle en strategi for integrering og kompetansebygging som kan løfte nye og gamle grupper med utenforskapsrisiko inn i arbeid?

Det er ren matematikk, uavhengig av godhet og omsorg for flyktninger.

På et Fafo-seminar om arbeidsinnvandring samme dag som SSB la fram sin konjunkturrapport, viste han til at sysselsettingsveksten i Norge fra 1993 har vært på omlag 35.000 årlig. Derfor har det ikke vært problematisk å fange opp dem som har kommet. I åra framover tror Dølvik at det årlig vil bli en sysselsettingsvekst på 20.000, samtidig som tilstrømming av arbeidskraft ganske sikkert vil overstige dette.

Derfor vil flyktningestrømmen bli en “stresstest” av vår samfunnsmodell, der regulert arbeidsliv er en vesentlig bestanddel. “Det blir flere om beinet i kamp om færre ledige jobber. Den enkeltes sjanser for jobb synker med antall ankomne”, ifølge Dølvik. Det er ren matematikk, uavhengig av godhet og omsorg for flyktninger.

Arbeidsmarkedet blir neppe oversvømt.

Så kan det likevel hende at alle har litt bedre tid på seg enn vi har trodd. SSBs prognoser går som nevnt bare fram til 2018. Innen vil de færreste nyankomne ha kommet i arbeid. Politikere og andre myndigheter vil derfor ha mer tid på seg enn vi har kunnet få inntrykk av. Kanskje kan debatten bli mer edruelig. Kanskje vil kartlegging av flyktninger og asylsøkeres kompetanse vise seg å dekke udekkede behov. Kanskje vil Nav i økende grad bistå med skreddersydd opplæring og gode utdanningsløp.

Arbeidsmarkedet blir neppe oversvømt. Norge har bedre muligheter enn andre land til å takle en strøm som for øyeblikket er avtakende. Men at tingene tar tid, bør både politikere, fagforeninger og folk flest belage seg på. Norge har lang erfaring i å ta i mot flyktninger, asylsøkere og arbeidsinnvandrere, men forskningen viser at det tar en del år før de oppnår en relativt høy sysselsettingsgrad.

Fortsatt er ledigheten større blant innvandrere enn innfødte. Og slik vil det trolig være i åra framover. Men når veksten kommer, og det gjør den jo før eller siden, øker sysselsettingen i alle grupper. Inntil da må oppgaven være å kvalifisere folk for arbeid.