Den magiske stigen

Årets lønnsforhandlinger er i gang og de er et naturlig samtaletema for noen av oss. Her en kveld ble jeg sittende og prate med en kamerat om dem i mer generelle vendinger. Det ble cirka sånn:

Egentlig er lønnsforhandlingene et kjempestort samarbeidsprosjekt om å klatre på en magisk stige samtidig som man bygger den, ble vi enige om. Magisk fordi stigen vokser.

Det er litt av et prosjekt å bygge en stige mens man står på den.

Noen har nettopp begynt klatringen og er frustrerende langt nede på stigen. Noen er nær toppen. De er frustrerte over at stigen ikke er lengre. Andre er halvveis oppe og er frustrerte over at de ikke får klatret forbi de som er rett over dem. Andre igjen opplever at de blir klatret forbi gang på gang. Også frustrerende.

Alle har blikket festet på et trinn som er høyere enn det de selv står på. Den menneskelige anatomi fungerer sånn. Klatre opp i en stige og prøv selv, så vil du se.

Etter en stund mangler det kanskje både to og tre trinn midt på stigen.

Det er litt av et prosjekt å bygge en stige mens man står på den. Det krever enormt med koordinasjon å sørge for at alle kan komme seg høyere. Måten å gjøre det på, er å løsne det nederste trinnet og sende det oppover slik at de på toppen kan sette det fast der oppe. Når det er gjort, kan alle ta et skritt opp.

Men for at det skal være mulig å sende trinnet oppover, må det nederste trinnet først bli ledig. Det blir det når alle som stod der har kommet seg til trinnet over.

Noen klatrer alene. Noen i grupper. Noen grupper har klart å klatre fortere og høyere enn andre. Da kan det skje at det oppstår avstand og at blir et ledig trinn ikke nederst, men midt på stigen.

Det er jo klart det blir fristende for de i den øverste delen å løsne det ledige trinnet rett under seg selv og ta det med seg oppover. For de som allerede er høyt på stigen, vil det bety at de kan klatre fortere. De sjøl er tjent med det. I hvert fall på kort sikt.

Det vil være ganske forståelig hvis de nærmest bakken bestemte seg for å riste i stigen.

De på undersiden derimot, må jo da feste det neste trinnet som kommer fra bunnen, midt på stigen i stedet for å sende det videre helt opp. Avstanden mellom de to lagene kommer til å øke. Etter en stund mangler det kanskje både to og tre trinn midt på stigen.

Det blir vanskelig for de i den nederste gruppen å lukke gapet. Samtidig krever det ikke mye fantasi å se for seg at de på oversiden av gapet snart slutter å tenke at de deltar i samme byggeprosjekt som resten. De klarer seg selv og oppfatter ikke at det som skjer der nede påvirker dem. Alle som står på en stige har jo blikket rettet opp og fram. Da ser du ikke de lenger ned.

Men de ser deg.

Og de ser at det går saktere å løfte bunnen når ikke alle er med. Det er rett og slett mindre effektivt totalt sett å bygge stigen i to omganger, selv om det lønner seg for de som allerede er i høyden.

Alle ønsker å bli sett. Det er menneskelig.

Det skal ikke mye fantasi til for å forstå hva de i den nederste, største gruppen tenker når muligheten til å komme seg opp blir svekket. Når de i tillegg innser at den mindre gruppen som klatrer fra dem der oppe ikke engang ser dem, vil frustrasjonen vokse.

Alle ønsker å bli sett. Det er menneskelig. Det vil være ganske forståelig hvis de nærmest bakken bestemte seg for å riste i stigen. Det er en garantert måte å få oppmerksomheten til de der oppe på.

Vel slik kan tankene fly. Lykke til med forhandlingene.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 14/3-2022.)