Den moderne liberale familien

Hva skjer med familien når koblingen til biologi kan brytes? Er det hensynet til det ufødte barnet eller ønsket om å bli foreldre som får veie tyngst når vi skal ta stilling til eggdonasjon, sæddonasjon og surrogati? Hvor går grensen mellom private valg og statlig regulering?  Enda mer grunnleggende: hva er en mor? Hva er en far? Og hvem har ansvaret for barn?

Disse svært aktuelle og viktige spørsmålene diskuteres i Øyvind Håbrekkes bok «Den liberale familien». Håbrekke kobler på en god og interessant måte diskusjonen til lovreguleringen. For hvordan lovregulerer vi morskap og farskap i en moderne familie, når mor og far ikke nødvendigvis er biologiske foreldre?

Håbrekke er bekymret for at vi bryter et prinsipp som har vært forankret i norsk lovgivning siden de Castbergske barnelovene av 1915, nemlig at det er biologien som definerer foreldreskap.

Det er visstnok også forskning som viser at det skjer overføring av genetisk arvemateriale under en graviditet.

Rokker vi ved det biologiske prinsippet, er det fare på ferde, mener han. Tillates sæddonasjon, må man tillate eggdonasjon, og så følger også surrogati, ifølge Håbrekke. Tillater man det for heterofile par, må man også tillate det for par av samme kjønn og for enslige. Alfabetprinsippet kaller han det. Det er en skråplanargumentasjon eller «slippery slope»: har man sagt A (som i dette tilfellet er sæddonasjon), så må vi godta B (som er eggdonasjon) og vips så får man resten av alfabetet (inkludert surrogati).

Håbrekke hevder også at det liberale svaret vil være å forby alt dette, fordi et forbud ivaretar det naturlige utgangspunktet som er at foreldreskap bestemmes ut fra biologi. Den liberale familien defineres altså i praksis som den biologiske kjernefamilien. Men det er neppe særlig liberalt.

I begynnelsen var familien

Håbrekke påpeker at hvis man tillater sæddonasjon, så vil man ut fra et prinsipp om likebehandling måtte tillate eggdonasjon. Jeg ser ingen etisk viktig forskjell, og vil derfor være enig i det. Jeg er også enig i at hvis man tillater sæddonasjon for heterofile par, må man også tillate det for homofile par og for enslige, med samme begrunnelse. Den liberale posisjonen her er et min menig denne:

Utgangspunktet er enkeltmenneskets frihet, ikke familien. Alle mennesker skal kunne utvikle seg og leve frie liv. Barn trenger en familie, men den moderne familie er mangfoldig.

Problemet er, ifølge Håbrekke, at et eller annet sted ute i alfabetet begynner det å gå ut over barnets interesser. Jeg klarte ikke helt å lese meg til hvor langt ut i bokstavrekka han mener det skjer, men når det kommer til surrogati sier det klart stopp. Der det ser ut til virkelig å begynne å gjøre vondt for Håbrekke, er når morskapet ikke lenger er biologisk, altså ved eggdonasjon.  Men hvorfor er smertepunktet akkurat her?

Det kommer ikke til å bli sånn at folk løper mann og kvinne av huse for å få sædceller og egg.

Noen bruker hensynet til biologi som et argument for å være for sæddonasjon, men mot eggdonasjon. Men man kan også argumentere motsatt: Ved sæddonasjon brytes koblingen til barnet fullstendig, mens det å bære fram et barn med en annen kvinnes egg likevel knytter fødemoren til barnet. Det er visstnok også forskning som viser at det skjer overføring av genetisk arvemateriale under en graviditet. Epigenetikken har vist oss at genene til et foster skrus av og på både under graviditeten og etter at vi er født.

Kjernefamilien står sterkt

De aller fleste barn i Norge vokser opp i kjernefamilier. Tre av fire barn vokser opp med sin biologiske mor og far, ifølge Håbrekkes egne tall. Så er det skilsmissebarna, som også har en biologisk mor og far, men ikke bor sammen med begge to samtidig. I 2012 ble det registrert 166 barn født med sæddonor. BUF-etat behandlet 31 søknader om stebarnsadopsjon i 2017. Selv om det kan være mørketall, gjelder det altså veldig få barn.

For meg handler frihet om den enkeltes reelle friheten til å leve livet slik man ønsker.

Når det store flertallet altså vokser opp med sin biologiske mor og far, kan vi slå fast at det biologiske prinsippet står sterkt, og fortsatt kommer til å gjøre det. Det er lite som tyder på at det er under særlig press. De fleste vordende foreldre har et sterkt ønske om å få barn på «vanlig» måte, og at barnet har deres arvemateriale. Det er jo også den langt enkleste og minst kostbare måten å få barn på. Det kommer ikke til å bli sånn at folk løper mann og kvinne av huse for å få sædceller og egg.

Det har til alle tider vært slik at noen barn ikke vet hvem som er deres biologiske foreldre. Tidligere var det oftest slik at barn født utenfor ekteskap ble adoptert bort. Håbrekke starter boka med historien om sin oldemor, så jeg tenkte jeg kunne fortelle om mine barns farmor, altså min svigermor:

Hun ble født i 1930, og ble adoptert bort til en enslig kvinne. Hun har aldri ønsket å vite hvem foreldrene var. Den hun kalte «mor» hadde vært alt en mor kan være for henne. Jeg har heller aldri hørt henne si hun savnet en far. Dette kan selvfølgelig oppfattes svært forskjellig. Poenget med historien er at en mor kan ivareta alle viktige funksjoner for et barn uten at det er barnets biologiske mor.

Vi kan dermed slå fast at biologi er hovedprinsippet for foreldreskap, og vil fortsette å være det. Men biologi er ikke den eneste kilden til foreldreskap, og langt fra den viktigste. Jeg er usikker på om biologi er så avgjørende viktig for barns beste som Håbrekke vil ha det til. Det som betyr noe er en trygg og næromsorgsperson. Barn trenger foreldre, de trenger noen som er uforbeholdent glad i dem, og som er der for dem. Det trenger ikke være biologisk betinget.

En historie om ufrihet

Håbrekkes bok starter med historien om oldemoren hans, Kjerstina Lunde. I 1891 mistet Kjerstina mannen sin i et snøskred. Som enslig mor til to små barn måtte hun flytte fra huset sitt og sende barna fra seg. Vi får høre om Kjerstinas tøffe liv som enslig mor, om hvordan hun endte opp med å få fem barn med fire ulike menn. For Håbrekke er Kjerstina en historie om betydningen av det biologiske prinsippet Casberg senere innførte i lovgivningen. For meg er Kjerstinas historie først og fremst en historie om et liv i stor ufrihet.

Frihet for Håbrekke er at fravær av inngrep – nærmere definert at staten er forsiktig med å gripe inn i det prosjektet det er å danne en familie, vel og merke når dette skjer «naturlig» og ikke ved bruk av metoder som gjør at koblingen til biologi brytes.

For meg handler frihet om den enkeltes reelle friheten til å leve livet slik man ønsker. Mange feminister har vært opptatt av hvordan økonomisk trygghet er en betingelse for reell frihet. Mest kjent er kanskje Virginia Woolfs essay «et eget rom». Etter å ha arvet penger fra en tante skriver Woolf om hvordan økonomisk selvstendighet gir frihet: «Jeg trenger ikke hate noen mann; han kan ikke gjøre meg noe. Jeg trenger ikke smigre noen mann; han har ingenting å gi meg.»

Egentlig kunne barnelovene like gjerne blitt hetende de Anker Møllerske barnelover.

Det er også i dette perspektivet vi burde forstå de Castbergske barnelovene. Håbrekke ser argumenterene for barneloven i et helt annet perspektiv: Det biologiske. Da de Castbergske barnelover kom i 1915, koblet de farskapet til den (de trodde) var den biologiske faren. Barn fikk arverett og de fikk rett til å bære farens navn. Far ble ansvarliggjort. For Håbrekke er dette lover som viser hvor viktig den biologiske faren er.

Men barnelovene må også forstås ut fra de sosioøkonomiske forholdene på den tiden. Det «å havne i uløkka» eller vokse opp som «uekte barn» på begynnelsen av 1900-tallet, var alt annet enn lett. Disse lovene gjorde svært mye for frigjøringen av kvinner, men også for å legge til rette for at barn født utenfor ekteskapet kunne leve friere liv. Det handlet ikke primært om biologi, men om økonomisk trygghet.

Mer enn å gi barn en far, ga lovene barn født utenfor ekteskap og mødrene deres en helt annet økonomisk trygghet, og med det større frihet.

De Anker Møllerske barnelovene

Egentlig kunne barnelovene like gjerne blitt hetende de Anker Møllerske barnelover etter Katti Anker Møller, som var sentral i utformingen av dem. Hun var søsteren til Johan Castbergs kone Karen, og blir av mange regnet som selve arkitekten bak barnelovene.

Moren til Katti Anker Møller fødte ti barn, og døde bare 50 år gammel, utslitt av fødsler og barnepass. Kanskje ikke så rart at Katti engasjerte seg for prevensjon og seksualopplysning. Hun var også opptatt av å sikre mødres økonomi, og i 1919 foreslo hun at kvinner med barn skulle få «mødrelønn» av staten.  Forslaget fikk oppslutning, blant annet fra Det Norske Arbeiderpartiet som nedsatte en komite. Dette var forløperen til barnetrygden.

Jeg liker godt formen denne boka har fått. Den er velskrevet og leservennlig.

Hva er poenget med å nevne Katti Anker Møller?  På denne tiden var det far i huset som var garantisten for økonomisk trygghet. Problemet var altså ikke primært biologi, men økonomi: disse barna og mødrene deres hadde ikke økonomisk trygghet og beskyttelse. De manglet en pater familias – en far som kunne legge sin beskyttende hånd over dem.

Heldigvis er det ikke slik lenger i Norge i dag. Fortsatt kommer selvsagt biologi inn som en viktig faktor, ved at den biologiske faren holdes ansvarlig for å ha satt et barn til verden, han pålegges å betale bidrag, og barnet har rett på arv. Men poenget er altså at den gangen var fedre selve nøkkelen til trygghet. I moderne samfunn der kvinner jobber og velferdsstaten har gode støtteordninger, er ikke det lenger på samme måte tilfelle.

Familie er ingen koffert på et samlebånd

Jeg liker godt formen denne boka har fått. Den er velskrevet og leservennlig, og den fører oss inn i de vanskelige spørsmålene gjennom treffende eksempler. Et unntak må likevel nevnes: for å skape et bilde, sammenligner Håbrekke familien med en koffert på et samlebånd på flyplassen: alle må ta ansvar for sin egen bagasje (altså sitt barn). Det virker drøyt å fremstille familien som en lukket og låst boks, og oppvekstsvilkår og barneoppdragelsen som noe som vi overlater helt og holdent til familiens private sfære. Vårt felles ansvar for barn stopper ikke på dørterskelen.

Hvor mye biologi har å si, er det mindre enighet om.

Det liberale tar alltid utgangspunkt i enkeltmenneskers frihet, ikke grupper eller kollektivers frihet. Det vil tvert imot ofte være en iboende spenning mellom hva som skal bestemmes av enkeltindividet, hva som skal reguleres og bestemmes av familien, og hva som skal bestemmes av storsamfunnet.

Morsrollen og farsrollen framstår som noe som er klart definert i Håbrekkes bok, og han setter den inn i en firefelts-tabell. Far-sønn, far-datter, mor-sønn, mor-datter. Vi kan diskutere oss i hjel om hva som er forskjellene mellom kvinner og menn, men se deg rundt og du vil straks oppdage at morsrollen og farsrollen tolkes nokså forskjellig. For meg blir det både illiberalt og begrensende dersom hva det vil si å være mor og far skulle defineres og forklares så entydig med biologi.

Forskning på barn og unge er ganske entydig når det gjelder betydningen av nære og gode omsorgspersoner for barns helse og trivsel, og for hvordan det går med dem som voksne. Hvor mye biologi har å si, er det mindre enighet om. Det som ser ut til å bety mest, er om barnet har trygge, stabile og nære relasjoner, og noen de kan kalle «mor» eller «far».

Likevel leser jeg det som at det det er den biologiske kjernefamilien som er den foretrukne.

Her finner jeg en dobbelthet i Håbrekkes argumentasjon. Han presiserer flere steder i boka at barn kan ha god oppvekst i ulike typer familier. Samtidig tolker jeg Håbrekke dit at han mener barns beste vil si å vokse opp i en biologisk kjernefamilie. Men dersom barns beste per definisjon er å vokse opp med en mor og en far, blir det lavt under taket i den liberale familien.

Frihet til mangfold

Selv om biologisk foreldreskap er hovedregelen, kan begrepet foreldre i mange tilfeller erstattes med begrep som nærmeste omsorgspersoner (som det gjøres i mye av litteraturen om forskning på barn) eller foresatte (som de gjør i skolen). Det gir større plass og rom for andre samlivsformer.

Hverken vi som samfunn eller barna er tjent med at vi setter den biologiske kjernefamilien opp på en pidestall, og lar alle andre varianter av familie være avvik fra en tenkt perfekt modell. Det opplever jeg heller ikke at denne boka ønsker å gjøre. Det står mye her om at barn opplever dårlige oppvekstsvilkår også i klassiske kjernefamilier, og at barn kan ha det bedre med sine sosiale foreldre enn de ville hatt med sine biologiske. Likevel leser jeg det som at det det er den biologiske kjernefamilien som er den foretrukne.

Men kan Håbrekke som verdikonservativ, men også som tolerant liberaler erkjenne mangfoldet – og utvide begrepet familie til også å omfatte alenemor og et barn, alenefar og et barn, to mødre og et barn, to fedre og et barn, og alle de andre variantene vi vet fungerer som familier i beste velgående? Først da mener jeg at tittelen «Den liberale familie» lar seg forsvare.

Da vil den liberale familie være den moderne familie, og favne alle barn, både de i og utenfor kjernefamilien.

(Dette er en lengre versjon av en tekst som først ble publisert i Morgenbladet.)