Den norske klimafornektelsen

«Vær klimaskeptikere. Folk stoler ikke på ekspertene!»

Slik snakket Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant og medlem av Frps sentralstyre, på partiets landsmøte i mai i år. Partileder og finansminister Siv Jensen bruker ikke slike ord, men så sent som i 2015 sa hun til NRK at hun tvilte på menneskeskapte klimaendringer. Og hun lar Frps klimafornektere snakke høyt og tydelig uten å korrigere dem.

En del år tilbake sto Sylvi Listhaug, som nå er nestleder i Frp, og fylte bensin på SUV-en sin, mens hun ble intervjuet av VG. «Det er ikke bevist at menneskelige CO₂-utslipp fører til klimaendringer» sa hun. «Det er først og fremst en unnskyldning for å innføre mer skatter og avgifter».

Å benekte, ignorere eller feilrepresentere dette, er ikke skepsis, men en form for fornektelse.

I Norge ble klimadebatten innledet av Gro Harlem Brundtlands FN-rapport Vår felles fremtid fra 1987, som beskrev global oppvarming som problem. The Intergovernmental Panel for Climate Change (FNs klimapanel) ble opprettet året etter og i en tid var det mye oppmerksomhet om klimatrusselen.

Når de nevnte klimaholdningene florerer i et regjeringsparti tretti år senere, betyr det da at det er blitt typisk norsk å tvile på klimaforskerne?

I denne artikkelserien vil vi se nærmere på norsk klimafornektelse fra nittitallet til i dag. Selv om klimafornektelse har vært et mer marginalt fenomen i Norge enn i for eksempel USA, der president Trump som kjent avskrev klimavitenskapen som en kinesisk “svindel”, mener vi likevel at det er et fenomen som har påvirket norsk klimapolitikk og av den grunn fortjener større oppmerksomhet enn det hittil har fått.

Skeptikere eller fornektere?

Tradisjonelt har forskjellige typer motstand mot klimavitenskapen blitt betegnet med sekkebegrepet klimaskepsis. Men klimaskeptikere kan være et misvisende navn på de ulike gruppene av folk som benekter behovet for en aktiv politikk for å redusere klimagassutslippene.

Skepsis er et honnørord innen vitenskapen, og beskriver den vitenskapelige grunnholdningen. Forskere skal aldri ta noe for gitt, de skal utfordre rådende vitenskap, teste hypoteser og utvikle ny kunnskap. Det er imidlertid stor forskjell på å ha en skeptisk eller kritisk tilnærming og det å konsekvent avvise fagfellevurdert og seriøs klimaforskning.

Den siste gruppen er kjent som “lukewarmers”, eller de lunkne, og er vel den gruppen som har hatt størst innflytelse i Norge.

FNs klimapanel har samlet solid klimaforskning som viser at den globale temperaturen stiger, at det er «ekstremt sannsynlig» at menneskelig påvirkning har bidratt til mer enn halvparten av temperaturendringene, samt at dette kan ha alvorlige konsekvenser for livet på kloden. Å benekte, ignorere eller feilrepresentere dette, er ikke skepsis, men en form for fornektelse, overlagt uvitenhet eller i beste fall intellektuell uaktsomhet.

I disse artiklene vil vi for enkelhets skyld bruke begrepet klimafornektere, selv om klimavitenskapsfornektere ville vært en mer presis merkelapp.

Tre typer fornektere

Det er vanlig å dele klimafornekterne i tre grupper: De som benekter at endringer finner sted, de som benekter at mennesker er hovedårsak til endringene og de som anerkjenner at mennesker påvirker klimaet, men likevel mener at konsekvensene er usikre og at klimapolitikk kan være kostbart og unødvendig.

Den siste gruppen er kjent som “lukewarmers”, eller de lunkne, og er vel den gruppen som har hatt størst innflytelse i Norge.

Selv om de tre posisjonene er ulike, er fellesnevneren mistro til den vitenskapelige konsensusen om klima (særlig om konsekvensene av global oppvarming) og motstand mot klimapolitikk.

Stadig færre nordmenn tilhører den første gruppen. En undersøkelse fra Cicero Senter for klimaforskning publisert våren 2019, viser at bare fire prosent av oss mener at det ikke pågår klimaendringer. 80 prosent er overbevist om at det skjer, mens 16 prosent svarer at de ikke vet.

Dette har vært bekvemt for oljenasjonen Norge.

Bildet endrer seg litt når det blir snakk om menneskers bidrag til klimaendringer. Én av ti nordmenn (11 prosent) mener at menneskelig aktivitet ikke påvirker klimaet, mens sju av ti (68 prosent) mener at menneskeskapte klimaendringer er en realitet. Dette resultatet er i tråd med det forbruksforskningsinstituttet SIFO fant i 2012.

Størrelsen på gruppen som mener at klimaendringer ikke har noen negative konsekvenser, er et sted midt mellom de to første gruppene av fornektere. Rundt åtte prosent har denne holdningen, ifølge Cicero. Et overveldende flertall anerkjenner med andre ord klimavitenskapen, og stoler på klimaforskernes advarsler.

Klimafornektelsens rolle i USA

Blant vestlige land stikker USA seg ut som unntaket, med en langt høyere andel klimafornektere, særlig i gruppene som ikke tror at menneskene er hovedårsak til endringene som finner sted.

En av årsakene til dette er at den mektige olje- og gass-industrien i tre tiår målrettet har motarbeidet klimapolitikk ved å undergrave vitenskapen. Trass i at Exxons forskere var blant de første til å beskrive global oppvarming på begynnelsen av åttitallet, valgte det amerikanske selskapet å begrave kunnskapen og sponse systematisk og omfattende klimafornektelse.

Fremgangsmåten er blant annet beskrevet i boken og filmen Merchants of Doubt (Tvilens kjøpmenn) av vitenskapshistorikerne Naomi Oreskes og Erik Conway. En sentral aktør er bransjeorganisasjonen The American Petroleum Institute, som blant annet brukte millioner av dollar på å motarbeide Kyoto-avtalen, som til slutt ble vedtatt i 1997.

Instituttets mål var å så tvil om vitenskapen, slik at “anerkjennelsen av usikkerhet (i klimavitenskapen) blir etablert kunnskap (og) de som arbeider for Kyoto-avtalen fremstår som virkelighetsfjerne.”[1]

Skepsis ble kunstig produsert for å hindre politisk handling. Instituttet har også brukt store penger på å støtte oljevennlige kandidater til valg, hovedsakelig fra Det republikanske partiet.

Den blå fornektelsen henger sammen med støtte til petroleumsvirksomheten.

Konsekvensen av at USA i tre tiår har vært en klimasinke, kan knapt overvurderes. Selv om enkelte bedrifter, byer og stater i USA har vært offensive de siste årene, har USA totalt sett stått i veien for en større internasjonal klimadugnad.

Dette har vært bekvemt for oljenasjonen Norge, som i samarbeid med amerikanerne var en forkjemper for kvoteregimet som ble en del av Kyoto-avtalen. Dermed kunne vi kjøpe kvoter fra bedrifter og land som reduserte sine utslipp. Kvotehandelens grunnidé er å få størst mulig klimakutt for pengene, men den har samtidig gjort det mulig for oss å øke utslippene på hjemmebane.

Skepsis på høyresiden

Selv om klimafornektelsen er relativt liten i den norske befolkningen, har den hatt betydning i enkelte miljøer, noe som kommer til syne i hvilke partier fornekterne stemmer. Motstanden mot klimavitenskap har ifølge SIFO-undersøkelsen fra 2012 vært sterkest i Fremskrittspartiet, som lenge avviste klimaendringene i sitt partiprogram. Mer overraskende er det kanskje at Høyre-velgere var mer skeptiske til vitenskapen enn resten.

Som statsviter Jostein Brobakk har skrevet, har flere undersøkelser vist at det er en sammenheng mellom ideologi og holdninger til klimaendringer og klimatiltak. Selv om mange politikere og velgere på høyresiden er opptatt av å redusere klimagassutslipp, er det generelt slik at nordmenn med individualistiske og konservative verdier er mer klimaskeptiske enn andre.

Hvorfor Høyre er blitt særlig preget av klimafornektende strømninger, er tema for tredje artikkel i denne serien.

Den blå fornektelsen henger sammen med støtte til petroleumsvirksomheten. Ifølge Ciceros klimaundersøkelse er Høyre og Frp de eneste partiene der et stort flertall mener at Norge bør øke oljeproduksjonen. Hos alle de andre partiene avviser de fleste velgerne slikt mål. Det er også blant Høyre- og Frp-velgerne man finner størst andel velgere som er imot en økning av prisen på fossile energikilder som olje, diesel og bensin.

Klimafornektelse synes ganske enkelt å korrelere med motstand mot klimapolitikk.

Samtidig er det liten forskjell på Høyre-velgere og velgerne til Ap, Sp og KrF når det kommer til hvor bekymret de er for klimaendringer. I Ciceros undersøkelse er det SV-, V- og MDG-velgerne som virkelig er bekymret, mens Frp-velgerne er minst bekymret.

 Vestlandet tar avstand

Oljeindustrien har sitt hjerte i vest, og det er klare regionale forskjeller i klimaholdningene. Ciceros forskere viser at Oslo og Akershus står på den ene ytterkanten, med størst støtte til klimavitenskapen og størst motvilje mot økt oljeproduksjon, mens sørvest-landet er på den andre ytterkanten.

Medborgerundersøkelsen fra Universitetet i Bergen har vist at Vestlandet er den eneste regionen i Norge der et flertall vil ha økt petroleumsvirksomhet eller status quo. I resten av landet er det flertall for å redusere eller avvikle petroleumsvirksomheten. De regionale forskjellene i bompengeopprøret, som har preget Norge forsommeren 2019, føyer seg inn i dette mønsteret.

Klimafornektelse synes ganske enkelt å korrelere med motstand mot klimapolitikk.

Klimafornektelse i norske medier

Selv om klimafornektelse altså ikke er særlig utbredt i befolkningen, tyder forskning på at deler av norske medier underspiller graden av alvor i vitenskapen. De siste par årene har de globale utslippene igjen økt, noe som gjør det mindre sannsynlig at målene i Paris-avtalen vil nås.

I skrivende stund beveger kloden seg mot en oppvarming på 3-4 grader innen utgangen av dette århundret. Hva det kan innebære er beskrevet av regjeringens klimarisikoutvalg:

“Større økosystemer (korallrev, våtmarker og skoger) ødelegges. Tørkeperioder uten historisk presedens inntreffer, og rammer områder som Midtvesten i Nord-Amerika, Øst-Europa og Russland samtidig. Dette resulterer i sterkt stigende matvarepriser og redusert matsikkerhet. Tropiske sykloner med ekstrem styrke og stormflo ødelegger lavtliggende kystområder, som deler av Florida og Bangladesh.

Fattigdom, sult og konflikt øker vesentlig i omfang. Over lang tid endres værsystemene og havsirkulasjonen, og mye av livet på land og i havet dør ut. Forstyrrelser i systemene for mat- og vanntilgang, ekstremvær og hetebølger gjør deler av jorden nær ulevelig for avanserte livsformer. All is smelter og havet stiger titalls meter over noen århundrer. Det er høyst usikkert om det vil være mulig for menneskeheten å tilpasse seg slike endringer.”

Optimismen er apati i forkledning.

En undersøkelse av klimadekningen i blant andre Bergens Tidende og næringlivsnettavisen Sysla, fant at fokus var på grønn innovasjon og muligheten for at teknologiske fremskritt vil endre bildet. Dette var i tråd med undersøkelser som viser at et flertall av nordmenn tror at vitenskap og teknologi vil løse klimaproblemet. Forskeren mente at media ofte gjenga synspunkter til interessegrupper og dermed underspilte behovet for politisk handling.

Selv om klimaendringer er akseptert som fakta, er konsekvensene av krisen mindre kjent. Optimismen er apati i forkledning.

En årsak til at dette er at kriseforståelsen som ligger i Klimarisikoutvalgets fremtidsbilde over, i liten grad formidles av norske medier. Et eksempel på manglende presisjon, blant mange, er en kommentar i VG med tittelen “Erna koker ikke kloden” fra juni i år, som forsøker å finne en slags mellomposisjon i klimadebatten. Her gjengis Klimarisikoutvalgets 3-4 graders scenario på følgende måte:

“(Klimarisikoutvalget) skriver at jorden kan bli «nær ulevelig for avanserte livsformer». Og det er katastrofe. Men dette er ikke veldig sannsynlig fordi det vil kreve total politisk svikt, null teknologiutvikling og fyring bare med kull.”

For alle mennesker er det naturlig å forsvare sine egne valg.

VG-kommentatoren har forhåpentlig rett i at scenariet ikke er veldig sannsynlig, men det er altså dit vi er på vei på tross av at grønn teknologiutvikling og klimapolitikk har medført betydelig omstilling de siste årene: Fornybare energikilder er i bratt vekst og effektiviseringstiltak har redusert utslipp mange steder, for eksempel i EU. Det er bare det at det ikke er nok.

For øvrig tar kommentatoren feil når hun sier at scenariet er basert utelukkende på fyring med kull, og “politisk svikt” er dessverre beskrivelsen av situasjonen slik den er og har vært de siste tiårene – det er ikke en usannsynlig mulighet i fremtiden.

Kognitiv dissonans

For alle mennesker er det naturlig å forsvare sine egne valg. Vi ønsker å framstå som fornuftige, så når vi får vite at vi gjør noe dumt, prøver vi å underkjenne informasjonen. Dette handler om kognitiv dissonans: Vi får høre at vi påvirker klimaet med klimagassutslippene våre – og at det får store konsekvenser, hovedsakelig negative – men vi liker ikke å innrømme at vi gjør noe galt. Da må vi finne strategier for å forsvare valgene våre.

Men kanskje er en slik posisjon den aller skumleste?

Kanskje denne enkle forklaringen er grunnen til at noen fyller bensin på SUV-en mens de avfeier klimavitenskapen, eller at noen latterliggjør klimastreikende ungdom og omtaler Greta Thunberg som “GretaRD”.

For flertallet i befolkningen kan klimafornekterne ha en heldig funksjon. De få ekstreme kan gi mange av oss andre god samvittighet, ettersom vi godtar klimavitenskapen og heier på Greta Thunberg. Om vi ikke gjør så mye for klimaet, så er vi i alle fall ikke klimafornektere. Men kanskje er en slik posisjon den aller skumleste?

Når du vet hva som foregår, og du forstår alvoret, har du all grunn til å ta grep. Likevel gjør de fleste av oss lite, og vi stiller få krav til politikerne. Mange av oss motarbeider også klimatiltak som rammer oss selv.

En utstrakt form for “whataboutism” preger den norske klimadebatten. De som flyr og ikke liker tanken på flyskam, peker gjerne på andre utslippskilder: Tenk på cruiseskipene! Og de som jobber i oljebransjen viser gjerne til hvor lite de forurenser sammenlignet med kullkraftverk i Kina.

Vi gjør ikke det som trengs, enda vi vet hvor alvorlig situasjonen er.

De samme mekanismene ser vi når det kommer til klimaløsningene. Folk vil helst at noen andre skal ta ansvar. De som vil kjøre bil som før uten å måtte betale så mye i bompenger, peker på staten: Kan ikke bare staten betale? De som demonstrerer mot vindkraft peker på energisparing: Kan vi ikke bare få ned utslippene ved å bruke mindre strøm i stedet?

Og de som er motstandere av kabler som skal gi mer ren strøm til utlandet, peker blant annet på CO₂-håndtering: Kan vi ikke heller satse mer på å samle CO₂ og lagre den på sokkelen der den kom fra?

Problemet er at vi trenger veldig mange ulike løsninger, så selv om uviljen i hver enkelt sak kan være forståelig, blir summen av all motstand for stor. Vår samlede uvilje mot klimatiltak bærer derfor i seg en egen form for fornektelse:

Vi gjør ikke det som trengs, enda vi vet hvor alvorlig situasjonen er.

(Neste artikkel i serien kommer neste lørdag.)

 [1] Steve Coll, Private Empire, Exxon Mobil and American Power, Allen Lane 2012, ss. 85-86.