Den nye oljen

Eller, Marx og Marx. Jeg sitter strengt tatt igjen med følelsen av at Karl Marx var himmelropende naiv i sine beskrivelser av kapitalismens utvikling. Om gamle Marx hadde hatt sett hvor det bar, ville han gitt opp filosofien på flekken. Kanskje ville han tenkt at opium tross alt var mer potente saker enn religion og gått inn for å bli kjent med de tyske bulene på fulltid.

Det er åpningsfilmen fra Equinor som får tankene til å vandre i retning opioider og kommunisme.

Så hva er denne unike energikilden som ingenting annet kan måle seg med?

Bilder av norsk industrihistorie dundrer over skjermen. Fosser. Vannkraft. Industri. Norsk sokkel. Velstand. Energi.

Men hva er nå egentlig den viktigste formen for energi? Svaret er ikke åpenbart. Heller ikke i oljeindustrien.

En må nemlig ikke la seg forlede til reduksjonistiske svar på dette spørsmålet. Livet er ikke så enkelt at en olje- og gassprodusent nødvendigvis synes olje og gass er særlig viktig.

Ja, hva er verdens viktigste energikilde? Spør Equinor.

Heldigvis nøyer de seg ikke med spørsmålet.

Men svaret er ikke vann eller vind. Eller olje og gass.

Eller kjernekraft eller bølgekraft.

En entusiastisk programleder spiller videre på budskapet og avkrever håndsopprekning.

Det er ingen kjent energikilde som når helt til topps i denne uoffisielle kåringen.

Så hva er denne unike energikilden som ingenting annet kan måle seg med?

Equnior har svaret.

• Holdninger

Det er holdninger som vår viktigste energikilde. Eller «attitude» på engelsk. Det går naturligvis på engelsk i holdningsbransjen.

Jeg rekker knapt å tenke på hvordan eksportdelen av denne overlegne energikilden bør organiseres før tankestrømmen avbrytes. En entusiastisk programleder spiller videre på budskapet og avkrever håndsopprekning.

Fremmedgjøring var stikkordet. Og det er, om ikke annet, beskrivende for følelsen jeg sitter igjen med.

For de gammeldagse vel og merke. De som tror olje og gass er viktige energikilder får avfinne seg med å velge mellom en eller to hender i været.

Annerledes er det for de som er på lag med fremtiden. De som forstår at det er holdninger som er viktigst, får reise seg. Entusiastisk. Seremonielt. De har skjønt det.

Jeg blir sittende sammen med en håndfull dissidenter. Vi må nok jobbe med holdningen.

Marx er tilbake i pannebrasken. Jeg skylder på en fortid med ungsosialisme og studiesirkler i klamme gymsaler. Kanskje var han inne på noe likevel?

For dette hadde vel Marx sagt noe om?

Jeg trøster meg med at Equinor sikkert har betalt for gildet selv.

Fremmedgjøring var stikkordet. Og det er, om ikke annet, beskrivende for følelsen jeg sitter igjen med.

Arbeiderklassen blir fremmedgjort fra produksjonen i samfunnet, mente Marx. I dagens seminar-Norge er det imidlertid langt flere enn arbeiderklassen som er fremmedgjort.

Norges største industriselskap har nettopp revet sitt materielle grunnlag til fillebiter i en slags postmodernistisk poseringsøvelse.

Grepet er ikke unikt. Tusenvis av uskyldige rammes av denne typen konferansespråk på ukentlig basis.

Jeg plages ikke nevneverdig. Alt drukner i alt i et postindustrielt parallellsamfunn. Slagord, samfunnsoppdrag, visjoner, AI ditt, digitalisering datt. Nye slagord. Flere floskler. Drivkraft. Skapertrang. Grundergen. Gasellegalopp. Holdning. Den beste power pointen vinner verden.

Arbeiderklassen er ikke de eneste som er fremmedgjort.

Eller en post på statsbudsjettet. Jeg trøster meg med at Equinor sikkert har betalt for gildet selv.

Men jeg sender fortsatt vennlige tanker til gamle Marx. Han fikk så rett at han tok feil.

Arbeiderklassen er ikke de eneste som er fremmedgjort.

Kapitalen er så fremmedgjort fra seg selv at den har glemt hva den driver med.

Produksjonen er kanskje langt borte.

Men seminaret er tross alt her.

Og her produseres ingenting mer effektivt enn floskler.