Det er feil å gjøre vekst til det viktigste målet i den økonomiske politikken

(London): Bekymring knyttet til økonomisk vekst gjør seg gjeldende over alt og kommer til uttrykk i politisk debatt på høyt nivå, i politiske proklamasjoner og i den daglige nyhetsdekningen.

I Tyskland blir behovet for sterkere økonomisk vekst pekt på som en viktig prioritet i regjeringens siste budsjett. I India har den politiske ledelsen et sterkt ønske om å gjenvinne posisjonen som verdens raskeste økonomi. I Kina, der faren for deflasjon henger over økonomien, er myndighetene utvilsomt bekymret for at de ikke vil nå målet om fem prosent vekst i 2023.

Hva skal vi med en høy vekstrate dersom det som skal til for å oppnå dette er dårlige arbeidsforhold eller en fossilindustri i vekst?

I Storbritannia har Keir Starmer, leder av opposisjonspartiet Labour, lovet å sørge for den høyeste vedvarende veksten blant G7-landene hvis han kommer til makten. Og det regjerende konservative partiet har gitt utrykk for tilsvarende ambisjoner. (Tenk tilbake på tidligere statsminister Liz Truss og hennes nå beryktede mantra: «vekst, vekst og vekst».)

Men det er feil å gjøre vekst til det viktigste målet i den økonomiske politikken. Selv om økonomisk vekst er viktig, er vekst på et teoretisk nivå verken et logisk mål eller et sammenhengende samfunnsoppdrag. Før man gir løfter om å nå visse mål (enten det er snakk om BNP-vekst, produksjonsnivå eller andre mål), bør myndighetene vektlegge hvilken retning økonomien bør ta. For hva skal vi med en høy vekstrate dersom det som skal til for å oppnå dette er dårlige arbeidsforhold eller en fossilindustri i vekst?

Myndigheter har også fungert best som katalysator for vekst når de har fremmet andre mål – ikke når vekst har vært målet i seg selv. NASAs oppdrag – å lande på månen med et bemannet fartøy (og bringe mannskapet tilbake til jorda) – førte til innovasjon innen romfart, materialer, elektronikk, kosthold og programvare som senere ville gi betydelig økonomisk og kommersiell verdi. Men det var ikke NASAs mål å skape denne teknologien med disse anvendelsene. Og NASA ville sannsynligvis aldri ha utviklet denne teknologien dersom oppdraget bare hadde vært å øke produksjonsnivået i økonomien.

For å oppnå inkluderende vekst, må vi innse at arbeidstakere er de virkelige verdiskaperne.

Tilsvarende: Internett vokste fram som følge av behovet for å få satellitter til å kommunisere med hverandre. Som følge av den utstrakte bruken, har digitalt BNP vokst 2,5 ganger raskere enn fysisk BNP det siste tiåret. Og den digitale økonomien er, ifølge beregninger, på vei til å bli verdt 20 800 milliarder innen 2025. Igjen: Slike veksttall kom som følge av aktiv innsats for å benytte seg av de muligheter digitaliseringen gir; vekst var ikke målet i seg selv.

Framfor å vektlegge tiltagende digital BNP-vekst, bør myndigheter i stedet ha som mål å tette det digitale gapet og sørge for at dagens og framtidens vekst ikke er basert på at de store teknologiselskapene misbruker sin markedsmakt. Med tanke på hvor raskt kunstig intelligens utvikler seg, har vi et presserende behov for myndigheter som former den neste teknologiske revolusjonen ut fra allmennhetens interesse.

Mer generelt kan vi si at dersom vi skal forsøke å styre veksten i en mer inkluderende retning, må vi gå bort fra finansialiseringen av økonomisk aktivitet og på ny forplikte oss til å investere i realøkonomien. Slik situasjonen er nå, bruker altfor mange ikke-finansielle foretak (inkludert industribedrifter) mer penger på å kjøpe tilbake aksjer og betale ut utbytte enn på humankapital, maskiner og forskning og utvikling. Selv om slike aktiviteter kan høyne bedriftenes aksjekurs på kort sikt, reduserer de ressursene som er disponible til å reinvestere i arbeidstakerne, noe som bidrar til å øke gapet mellom de som kontrollerer kapitalen og de som ikke gjør det.

Finansialisering dreier seg som oftest om verdiekstrahering og kortsiktig profittmaksimering framfor verdiskapning som kommer hele samfunnet til gode. For å oppnå inkluderende vekst, må vi innse at arbeidstakere er de virkelige verdiskaperne. Og deres interesser bør i høyeste grad vektlegges når vi diskuterer fordeling av inntekt og formue.

Økonomien vil ikke vokse i en sosialt ønskelig retning av seg selv.

Med tanke på dette, gir den nye holdningen britiske Labour har til arbeidstakeres rettigheter grunn til bekymring. I et lite gjennomtenkt forsøk på å appellere til bedriftsledere og tilbakevise påstander om at partiet er «næringsfiendtlig», har Labour moderert sine tidligere uttalelser der de ga løfter om bedre beskyttelse av «gig»-arbeidere. Men investeringsdreven vekst og arbeidstakeres rettigheter bør ikke ses på som rivaliserende prioriteringer. Å balansere bedrifters interesser opp om løfter om bedre arbeidsforhold er ikke bare helt nødvendig for å oppnå inkluderende vekst; det har allerede vist seg å føre til høyere produktivitet og vekst på lang sikt.

Økonomien vil ikke vokse i en sosialt ønskelig retning av seg selv. Som jeg la vekt på for ti år siden, har staten en viktig rolle å spille som entreprenør. Etter å ha vært vitne til hvordan ulike lands myndigheter har forsøkt å kickstarte sine økonomier etter pandemien, er det åpenbart at vi fortsatt trenger ny tekning om hvordan vi skal oppnå vekst som ikke bare er «smart», men som også er grønn og inkluderende.

Myndigheter trenger «veikart» for den økonomiske politikken med klare mål basert på det som betyr mest for planeten og dens innbyggere. Det bør knyttes visse betingelser til offentlig støtte av bedrifter – krav om nye investeringer som vil «build forward better» i retning av en grønnere og mer inkluderende realøkonomi.

Enda verre er det at offentlig sektor har blitt mer mottakelig for å bli kapret av kapitalinteressene.

Tenk på USAs CHIPS and Science Act. Målet er å styrke den nasjonale mikrobrikkeindustrien. Loven forbyr bedrifter å bruke disse midlene til å kjøpe tilbake egne aksjer. Og man kan lett se for seg ytterligere vilkår som krever at framtidig profitt blir reinvestert og brukt til opplæring av arbeidsstyrken.

Men for å bidra til å styre veksten i riktig retning, må myndigheter også investere målrettet i egne evner, redskaper og institusjoner. Utkontraktering av kjernekompetanse har underminert myndighetenes evne til å svare på endrede behov og omstendigheter, noe som i siste instans vil svekke deres muligheter til å skape målrettet vekst og verdier som kommer hele samfunnet til nytte over tid. Enda verre er det at offentlig sektor har blitt mer mottakelig for å bli kapret av kapitalinteressene.

Kun med rett kompetanse og utførelsesevne kan myndigheter klare å mobilisere ressurser og koordinere tiltak med bedrifter som er villige til å arbeide i retning av felles mål. En oppdragsorientert næringsstrategi krever at offentlig og privat sektor samarbeider symbiotisk. Dersom det gjøres riktig, kan en slik tilnærming maksimere langsiktig samfunnsnytte og verdier på vegne av ulike interessentgrupper: Innovasjonsdreven vekst blir synonymt med inkluderende vekst.

Spørsmålet vi bør stille er ikke hvor høy vekst vi kan oppnå, men hva slags vekst. For å oppnå en økonomisk utvikling som ikke bare gir høyere produksjon, men som også er inkluderende og bærekraftig, må myndigheter innse og realisere sin mulige rolle som verdiskapere og som en mektig kraft som kan forme økonomien. Dersom vi reorienterer offentlige organisasjoner rundt ambisiøse oppdrag – framfor å legge alt for stor vekt på snevre vekstmål – kan vi klare å håndtere de store utfordringene vi står overfor dette århundret og sørge for at økonomien vokser og utvikler seg i riktig retning.

 

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2023.