Bygg opp staten igjen

LONDON: COVID-19-vaksiner ble utviklet på under et år. Det er åpenbart en stor bragd. Men vaksinasjonsprogrammet har vært langt fra perfekt. I USA nådde man produksjonsmålene til Operation Warp Speed, men klarte ikke å koordinere de første forsendelsene av vaksiner. Det manglet en klar prioriteringsrekkefølge, og myndighetene gikk heller ikke langt nok i å håndtere befolkningsmessige skjevheter (knyttet til etnisitet) ved fordelingen av vaksiner.

Utviklingen av sikre og effektive vaksiner og utformingen av et rettferdig vaksinasjonsprogram er åpenbart to forskjellige ting. USAs oppdragsorienterte innovasjonsbyråer, spesielt DARPA (Defense Advanced Research Projects Agency) og BARDA (Biomedical Advanced Research and Development Authority), spilte en avgjørende rolle i utviklingen av de banebrytende mRNA-vaksinene. Men er det teknologiske oppdraget til Warp Speed koblet sammen med helseoppdraget — å sørge for en «folkevaksine»?

Biden-administrasjonen må skille mellom disse to tingene når man nå skal «build back better» og på ny styrke finansieringen av forskning og teknologi etter fire år med forakt for forskere og tilsidesetting av vitenskap under Donald Trump. Vaksinasjonsprogrammet i USA — og i enda større grad i Europa — viser at det ikke er tilstrekkelig med ambisiøse mål. Man må også ha en plan for hvordan offentlig og privat sektor skal samarbeide.

Dette bidro til at romkappløpet ble drevet av vitenskapelig nysgjerrighet, framfor grådighet og spekulering.

I min nye bok, En ny økonomi: Hvordan månelandingen inspirerer til å endre økonomien, hevder jeg at vi fortsatt kan lære av NASAs måneprogram, spesielt med tanke på hvordan vi kan igangsette og styre samarbeidsprosjekter mellom offentlig og privat sektor — som kan gi gode resultater. Apollo-programmet kostet skattebetalerne det som i dag tilsvarer 283 milliarder dollar og stimulerte til innovasjon i flere sektorer — fra luftfart og næringsmidler til elektronikk og programvare — samtidig som programmet bidro til å styrke kapasiteten i offentlig sektor.

NASA betalte flere hundre millioner dollar til selskaper som General Motors, Pratt & Whitney (på den tiden kjent som United Aircraft) og Honeywell for at de skulle utvikle nytt drivstoff og drivkraftteknologi, samt nye stabiliseringssystemer til de legendariske Saturn V-rakettene. Denne offentlige finansierte teknologien ledet så til mange biprodukter som vi fortsatt bruker i dag, deriblant morsmelkerstatning (fra astronautenes tørrmat) og trådløse støvsugere (fra maskinene som ble brukt på månens overflate). De integrerte kretsene som ble brukt til navigering, er en grunnstein i moderne datateknologi.

NASA forsikret seg om at myndighetene inngikk gode avtaler. Bedrifter ble tilbudt «fastprisavtaler» som tvang dem til å operere effektivt samtidig som de ble gitt incentiver til kontinuerlige kvalitetsforbedringer. Kontraktene inneholdt også klausuler som skulle begrense profitten. Dette bidro til at romkappløpet ble drevet av vitenskapelig nysgjerrighet, framfor grådighet og spekulering.

Vi må fremme verdiskaping framfor profittekstrahering

Like viktig var det at NASA unngikk å støtte seg for mye på privat sektor. Hadde byrået satt bort sin styringsrolle, kunne man ha blitt utsatt for det den daværende innkjøpssjefen kalte «brochuremanship». Det vil si at motparten i privat sektor dikterer hva som er «best». Fordi NASA hadde utviklet egen ekspertise, visste ansatte ved byrået like mye om teknologien som kontraktørene i privat sektor. NASA-ansatte var dermed godt rustet til å forhandle fram og håndtere sine avtaler.

Ved å styrke kapasiteten i offentlig sektor og ved å skissere klare målsettinger for samarbeid mellom aktører i offentlig og privat sektor, kan Biden-administrasjonen både skape økonomisk vekst og bidra til å takle noen av vår tids største utfordringer — fra ulikhet og svake helsesystemer til global oppvarming.

Disse problemene er langt mer komplekse og mangesidige enn å sende en mann til månen. Men man må passe på de samme tingene: effektiv strategisk styring av rommet der offentlig finansiering møter det private næringslivet. For å ta et eksempel: De store farmasøytiske selskapene omtaler ofte offentlig sektor som en ren forbruker av legemidler. Men oppdagelsen av disse medisinene starter gjerne med offentlig finansiert forskning.

Dersom man skal skape en ny og bedre økonomi, må man gjøre mer enn å endre måten vi tenker på.

Tenk f.eks. på pengene — 40 milliarder dollar — som amerikanske myndigheter investerer hvert år i det nasjonale helseinstituttet (NIH). NIH (sammen med Department of Veterans Affairs) støttet legemidlet sofosbuvir (brukt mot hepatitt C) med skattefinansiert forskning i mer enn ti år. Men da det private bioteknologiselskapet Gilead Sciences hadde utviklet legemiddelet, ble pillene priset til 84.000 dollar for en 12-ukers kur. Likeledes ble en av de første antivirale behandlingene av COVID-19, Remdesivir, finansiert med rundt 70 millioner dollar i offentlige midler mellom 2002 og 2020. I dag tar Gilead 3.120 dollar for en fem dagers kur.

Dette tyder på et parasittisk framfor et symbiotisk partnerskap. NIH må gjøre mer for å sikre rettferdige priser og tilgang til innovasjon som instituttet finansierer, framfor å uthule sin egen maktstilling, slik det gjorde i 1995 da klausulen om rettferdige priser ble fjernet fra instituttets samarbeidsavtaler om forskning og utvikling. Oppdragsorienterte byråer som DARPA, BARDA og det nylig foreslåtte, helserelaterte ARPA-H (Advanced Research Projects Agency-Health) bør vurdere å sette klare betingelser for hvordan innovasjonen skal foregå.

Under pandemien har ulike lands myndigheter brukt 8,5 milliarder dollar på utviklingen av vaksiner som nå blir produsert og solgt av amerikanske selskaper som Johnson & Johnson, Pfizer, Novavax og Moderna. Spørsmålet er om vaksinekunnskapen vil deles med så mange land som mulig for å få en slutt på pandemien. Vil NIH bli med i en frivillig teknologisammenslutning opprettet av Verdens helseorganisasjon med nettopp dette formålet?

Denne formen for visjonært lederskap er i dag ikke et valg, men en nødvendighet.

I møte med en post-pandemisk verden, innebærer Bidens løfte om «build back better» mer enn å gå tilbake til «normalen». Dersom man skal skape en ny og bedre økonomi, må man gjøre mer enn å endre måten vi tenker på. Vi trenger også en ny samfunnskontrakt. Vi må fremme verdiskaping framfor profittekstrahering. Vi må sosialisere risiko så vel som gevinst. Og vi trenger en samfunnskontrakt som gjør at vi investerer i det som er til det felles beste, framfor bare i spesifikke selskaper eller sektorer.

Den første amerikanske koronakrisepakken (CARES Act) satte noen betingelser til bedriftene som søkte om støtte — for at man skulle beholde arbeidsplassene. Den nye krisepakken (American Rescue Plan) på 1900 milliarder dollar og den foreslåtte infrastrukturpakken (American Jobs Plan) på 2000 milliarder dollar må gå lenger. Man må sørge for at offentlige investeringer skjer samtidig som man omformer relasjonen mellom offentlig og privat sektor.

Vi trenger styring ovenfra for å utløse innovasjon og investeringer på tvers av økonomien.

Her kan man lære av Europa. I Frankrike sørget president Emmanuel Macron for at flyselskaper og bilprodusenter måtte kutte i karbonutslipp for å få krisehjelp. Og i Østerrike og Danmark har bedrifter måttet love å ikke ta i bruk skatteparadiser dersom de skal motta krisehjelp.

Biden-administrasjonen må forsøke å utvise lederskap for de samfunnsoppdrag som vil prege utviklingen de neste tiårene, ikke minst kampen mot klimaendringene. I 1962 sa president John F. Kennedy at man valgte «å dra til månen dette tiåret og gjøre andre ting, ikke fordi de er enkle, men fordi de er vanskelige». Denne formen for visjonært lederskap er i dag ikke et valg, men en nødvendighet.

Vi trenger styring ovenfra for å utløse innovasjon og investeringer på tvers av økonomien. Og Apollo-æraens eksempler på statlig lederskap, djerve avtaler i offentlighetens interesse og dynamikken i offentlig sektor er et verdifullt forbilde og en viktig modell. Med mindre vi anvender denne modellen, vil «build back better» aldri bli mer enn et slagord.

Oversatt av Marius Gustavson