Når verden står og vipper

Dette er et tilrettelagt utdrag fra Verden på vippepunktet av Dag O. Hessen.

Den 10. mars 2020 ble de siste detaljene før lanseringen av boka Verden på vippepunktet diskutert. Selve lanseringen skulle skje noen få dager senere. Meldingene om en ny pandemi, med utspring på et våtmarked i Kina, summet riktignok på nyhetene. Forholdene i Nord-Italia var allerede alarmerende. Likevel tok jeg for gitt at lanseringen ville gå som planlagt.

Under handleturen torsdag den 12. mars, var det første jeg fikk øye på ved kassa da jeg ankom butikken, et ungt par med munnbind og to handlevogner fulle av dopapir og hermetikk. Det rådet også en lettere panisk stemning langs reolene, der folk snappet den siste lapskausboksen foran nestemann. Både skolene og min egen arbeidsplass ble stengt ned. Elever og studenter ble sendt hjem.

I dette øyeblikket var det mulig å ane en «the day after tomorrow»-stemning – før resten av dagen ble fylt med politiske formaninger om samhold og solidaritet. Thomas Hobbes og Jean-Jacques Rosseau ville nok hatt ulike prognoser for utviklingen videre: enhver er seg selv nok eller sammen er vi sterke. Historisk belegg finnes for begge varianter, men selv om hangen til å sikre familiens lager av toalettpapir er påfallende, så er menneskets egentlige adelsmerker sosialitet, empati og samarbeid.

Som en konsekvens av denne solidariteten, ble alle arrangementer satt på vent. Lanseringen på Klimahuset ble avlyst – og jeg holdt istedenfor et digitalt foredrag. Dette markerte, i alle fall for meg, en første erkjennelse av at det også fantes nye muligheter i en ny tid. I kontrast til de tilmålte hundre-og-noen plassene i salen, har lanseringsvideostrømmen i skrivende stund nærmere 10 000 visninger på forlagets Facebook-side.

2019 ble et slags vendepunkt i oppmerksomheten om miljøproblemer. Dels var det en konsekvens av katastrofale skogbranner og flommer, nye rapporter om issmelting og ekstremvarme, flere alarmerende IPCC-rapporter med Greta Thunberg som megafon og katalysator for et bredt engasjement. 2020 skulle deretter bli handlingens år – men så kom altså korona og med det en sjelden oppvisning i politisk handlekraft.

Så kom altså korona og med det en sjelden oppvisning i politisk handlekraft

Allerede den 5. mars 2020 spurte The Guardians kommentator Owen Jones: «Hvorfor behandler vi ikke klimakrisen med samme alvor som korona?» Som han korrekt påpekte, har ikke klimakrisen bare de samme virkningene på helse og økonomi. Klimakrisen vil også fortsette å utvikle seg over tid, mens koronapandemien før eller siden vil ta slutt.

Svaret på Owens spørsmål er likevel rimelig åpenbart. Det har å gjøre med at Covid-19 er en konkret trussel her og nå, visualisert gjennom den ikoniske framstillingen av en kule med røde tentakler. Covid-19 rammet (og rammer) umiddelbart, og sykdommen går utover mennesker vi kjenner. Ja, du og jeg kan bli alvorlig syke og i verste fall dø. Viruskrisen hadde (og har) også en direkte effekt på livene våre gjennom nedstenging av samfunnet, tapte arbeidsplasser, reisebegrensninger, krav om håndvask og munnbind samt generelle innskrenkninger i vår alles frihet. I mange måneder var nyhetene preget av alvorlige politikere og helsetopper som med bekymringsrynker daglig understreket alvoret i situasjonen – noe som bidro til at vi i «en kollektiv dugnad» godtok de formidable begrensningene vi ble pålagt. Ja, selv hytta i påskeferien måtte unnværes.

For de fleste er klimakrisen imidlertid mer diffus, usynlig og lite konkret

For de fleste er klimakrisen imidlertid mer diffus, usynlig og lite konkret. Den kan ramme noen vi ikke kjenner, gjerne bosatt helt andre steder i verden eller i en fjern framtid. Dermed føles den for de aller fleste av oss ikke som en like akutt krise. De kumulative menneskelige lidelsene og de økonomiske kostnadene som følger av klimaendringer og naturtap vil etter alt å dømme sette både koronaen og de fleste andre store og små krisene våre i skyggen. Likevel er handlekraften altså omvendt proporsjonalt med risikoen. Hastigheten – den plutselig forandringen – er avgjørende her: Klimakrisen oppleves tross alt som en langsom og til dels fjern trussel.

Det er ikke merkelig at det er slik. Vi er evolusjonært innrettet mot å håndtere umiddelbar og konkret fare. Ja, både som individer og fellesskap er vi faktisk ganske gode til dette, mens vi er tilsvarende dårlig på forsakelser til beste for framtiden og de ennå ufødte. Winston Churchill tapte i sin tid ikke popularitet ved å love blod, svette og tårer. Han gjorde det imidlertid på et tidspunkt da hele samfunnet befant seg i en krig mot en ytre fiende. En tilsvarende erkjennelse har vi ennå ikke nådd fram til i kampen for natur og miljø. Dels skyldes det at fienden denne gangen er oss selv. Dels er det også grunn til å tro at det fulle omfanget av det vi nå står overfor ennå ikke har sunket helt inn.

En tegneseriestripe fra våren 2020 fanger dermed noe essensielt ved situasjonen: To menn i hvit frakk betrakter de velkjente koronakurvene. Den ene bemerker til den andre at «jeg skal være glad når dette er over». Det ingen av dem ser, er de langt mer dramatiske klimakurvene som reiser seg som flodbølger bak ryggene deres. Kanskje er vi ikke mentalt utrustet for å ha oppmerksomheten festet på mer enn én krise om gangen, og da trekker koronakrisen det lengste strået. Det er høyst menneskelig å konsentrere seg om de mest konkrete, personlige og nærliggende utfordringene, men av og til bør man likevel heve blikket – eller altså kikke seg over skulderen.

Klimakrisen oppleves tross alt som en langsom og til dels fjern trussel

Spørsmålet som snart ble reist, var om koronabølgen kunne gi drahjelp til en slik perspektivforskyvning. Kunne vi ikke – når vi var på vei «tilbake til normalen» – endelig slå inn på en ny kurs? Antakelsen om er rask retur til en velkjent normalitet, som de fleste både håpet og trodde på, viste seg etter hvert å være naiv.

Nedstengningen nådde sin maksimale effekt den 7. april 2020. I løpet av koronakrisen var dette bunnpunktet for CO₂-utslipp og økonomisk aktivitet, men toppunktet for miljøet. Denne dagen hadde CO₂-utslippene falt med 17 prosent globalt i forhold til gjennomsnittet for 2019, noe som tilsvarte de samlede utslippene våre i 2006. Enkelte land hadde på det meste 30 prosent reduksjon relativt til 2019. Den største nedgangen fant sted i USA, mye takket være redusert transport, samt i Kina og India, som følge av redusert industriaktivitet og energibruk i disse landene. Kinas reduksjon var i løpet av de første fire måneder av 2020 på 315 millioner tonn CO₂, like mye som Frankrikes årlige utslipp.

Fra dette punktet har utslippene riktignok krøpet oppover igjen, slik at den totale nedgangen fra 2019 til 2020 trolig vil lande et sted mellom fem og åtte prosent. Dette ville likevel vært bra, dersom det var begynnelsen på en ny æra med synkende utslipp. Skal vi holde oss under 1,5 graders temperaturøkning globalt, kreves imidlertid tilsvarende reduksjoner hvert eneste år helt fram til 2050.

Noen ser koronaepidemien som vår tids syndflod, med den forskjell at det ikke nå er Gud som straffer menneskelig dårskap og ulydighet, men «naturen selv». Den slår tilbake mot vår tids ødeleggelse av kloden. Selv om det hersker usikkerhet om både årsaker og konsekvenser av Covid-19, så kan vi være sikre på at naturen er fri for metafysiske intensjoner av denne typen. Helt tilfeldig er epidemien likevel ikke. Koronaviruset er en av mange zoonoser – infeksjoner som smitter fra dyr til oss mennesker. Disse er drevet frem av tett omgang med dyr, og trolig har svært mange av våre sykdommer sin bakgrunn i vårt husdyrhold. Både bakterier og virus står på lista, men mange av de farligste og vanskeligste epidemiene skyldes virus. At vi trenger inn i stadig nye regnskogsområder, der vi presser flaggermus, aper og andre arter vekk fra sine leveområder, er en viktig kilde til farlige forbindelser.

Slike problemstillinger er på ingen måte nye, og det har vært advart mot både dyremarkeder, «bushmeat» og naturødeleggelser generelt i en årrekke. Både ebola, aids og rabies samt en akronymrik gruppe av sykdommer som MERS, SARS, H1N1 og Nipah, kan spores tilbake til tett kontakt mellom mennesker og dyr. Likevel måtte det altså en koronapandemi til før problemet ble tatt på alvor. Kostnadene knyttet til naturødeleggelser er betydelige på alle vis, men Covid-19 har med all tydelighet vist hvordan pandemier kan bidra til at den helsemessige og økonomiske prisen blir astronomisk. Dermed er Covid-19 enda et argument for bevaring av uberørte naturområder.

Verden står og vipper, og Covid-19-pandemien har tydeliggjort vippepunktet

Vi befinner oss i en slags 50/50 situasjon. Verden står og vipper, og Covid-19-pandemien har tydeliggjort vippepunktet. Det er altså rimelig å tro at vi vil endre deler av atferden vår. Vi vil fly mindre, og – for de som har tilgang til det – velge kortreist natur og flere næropplevelser. Alt dette er vel og bra, men noe verdimessig systemskifte kan vi likevel ikke snakke om. Det umiddelbare fallet i CO₂-utslipp og annen forurensning kom dessuten med samfunnsmessige kostnader som ingen ønsker. Koronatiltakene viste hva som er mulig å få til av reduksjoner om man må, og avslørte også en villighet til å ta store ofre når det føles nødvendig. Men foreløpig vet vi ikke om historien vil berette om dette som begynnelsen på en ny tid.

Covid-19 og virusets framtidige avleggere og slektninger er kommet for å bli, ser det ut til. Spørsmålet om hva pandemien vil bety for klima og natur, er imidlertid like aktuelt – og fortsatt ubesvart. Det er ennå lov å håpe at pandemien kan vippe sporveksleren. Dette er fortsatt opp til oss.

Boka «Verden på vippepunktet» er utgitt på forlaget Res Publica, som er del av samme selskap som Agenda Magasin. Les mer her.