Den som stemmer, bestemmer

Året etter at jeg ble født, falt Berlinmuren – en tydelig milepæl i den demokratiske utviklingen vi så i tiårene etter andre verdenskrig. For ti år siden snudde denne utviklingen. Vi er nå vitne til en verdensorden i revers, der flere demokratiske land har fått autoritære regimer. Og igjen er det krig i Europa. Det gjør noe med folk. Unge som vokser opp i dag tror ikke på at de vil få det bedre enn sine foreldre.

Likevel er det norske demokratiet i bedre stand enn i mange andre land.  Valgdeltakelsen er betydelig høyere enn det europeiske snittet, men lavere enn i Sverige og Danmark. Tilliten til politikere er stabilt høy i Norge.

Unge som vokser opp i dag tror ikke på at de vil få det bedre enn sine foreldre.

Imidlertid er verken tillit eller deltakelse i demokratiet jevnt fordelt i befolkningen. Unge stemmer i mindre grad enn eldre. Innvandrere stemmer i mindre grad enn personer uten innvandrerbakgrunn. Ulikhet i utdanning og arbeidsliv har stor betydning for valgdeltakelse og for tillit til politikere. Folk med kort utdanning, lav inntekt, praktiske yrker eller som er utenfor arbeidslivet, stemmer mindre og har lavere politisk tillit. De med lang utdanning, høy inntekt og akademiske yrker, stemmer i valg og har høy tillit til politikere. Vi vet også at valgdeltakelsen og den politiske tilliten er størst i sentrale strøk.

Demokratisk deltakelse kan riktignok også skje på andre måter enn gjennom stemmeseddelen. For eksempel er dagens unge svært engasjerte, og deltar i demonstrasjoner og gjennom ulike kampanjer i langt større grad enn voksne. Men heller ikke demonstrasjonstog er noen folkesport, og den direkte innflytelsen av slikt engasjement er vanskelig å måle.

Ulikhet i utdanning og arbeidsliv har stor betydning for valgdeltakelse og for tillit til politikere.

Manglende valgdeltakelse blant dem med minst politisk tillit kan derfor fort bli en selvoppfyllende profeti.

Tidligere var valgdeltakelsen høyere blant de unge. Sosial bakgrunn hadde mindre å si. Folk med lav utdannelse stemte på lik linje som de med høy utdannelse. Nå er forskjellene basert på både alder og sosioøkonomiske faktorer mye større.

Systematiske skjevheter i valgdeltakelsen er uheldig. En større gruppe velgere med lav utdanning og inntekt, lite fremtidshåp og som ikke bruker stemmeretten, er sosialt sprengstoff og en demokratisk utfordring.

Og dessuten: Den som stemmer, bestemmer. Manglende valgdeltakelse blant dem med minst politisk tillit kan derfor fort bli en selvoppfyllende profeti. Det kan svekke tilliten ytterligere og undergrave demokratiets legitimitet. Derfor bør det være en målsetting å jevne ut forskjellene i valgdeltakelse mellom grupper.

Politiske partier må bli flinkere til å mobilisere flere til å bruke stemmeretten sin.

Mange potensielle tiltak handler om ting som ikke er direkte knyttet til selve gjennomføringen av valgene. Om å sørge for at folk føler seg hørt og sett, at ikke veien til makten blir for lang og forholdet for skjevt. Slik Tankesmien Agenda peker på i notatet «Demokrati under press», trenger vi derfor en ny maktutredning, utprøving av nye inkluderende demokratiske systemer og et sterkere lokaldemokrati. Vi trenger også langt større utjevning av forskjeller mellom folk.

Men kan vi også gjøre noen grep knyttet til selve valget? Nylig lanserte Tankesmien Agenda notatet «Demokratiguider – hvordan øke valgdeltakelsen blant unge». En ting vi peker på er hvordan manglende valgdeltakelse delvis skyldes helt trivielle grunner, som manglende kunnskap om at man kan stemme utenfor kommunen man kommer fra og lignende. Deltakelse i valg innebærer både planlegging og kunnskap om eksempelvis prosedyrene for forhåndsstemming.

Politiske partier må bli flinkere til å mobilisere flere til å bruke stemmeretten sin. Fagbevegelsen har også historisk spilt en enorm viktig rolle for mobilisering av folk – å øke organisasjonsgraden er derfor også demokratibygging. Men offentlige myndigheter kan gjøre mer, spesielt kommunene. De må informere sine innbyggere bedre om valg, samt gjøre stemmegivningen så lett og tilgjengelig som mulig.

Arbeidet for å få opp valgdeltakelsen må starte nå.

Kommuner kan nå ut med nøytral informasjon om valget gjennom personlig kontakt. I det ferske notatet vi på Fredrikstad kommune som case. I forbindelse med kommunevalget i 2019 engasjerte de 12 unge demokratiguider for å informere og motivere underrepresenterte grupper til å bruke stemmeretten sin. Målgruppene var både unge og personer med innvandrerbakgrunn i kretser med lavest valgdeltakelse.

Demokratiguidene hadde en egen «uniform» i valgets farge (oransje) med kommunens logo og påskriften «demokratiguide». Standsene hadde også «beachflagg» med samme profil. Dette synliggjorde at demokratiguidene representerte kommunen og ikke politiske partier. Brosjyrene de deler ut er trykket av kommunen eller Valgdirektoratet, og informasjonen og veiledningen de gir er basert på opplæringen de har fått fra kommunen. I etterkant opplevde kommunen økt valgdeltakelse blant de gruppene de forsøkte å mobilisere.

Kommuner kan nå ut med nøytral informasjon om valget gjennom personlig kontakt.

Flere norske kommuner bør gjøre som Fredrikstad. Vi trenger også en større kartlegging av lignende tiltak og dessuten systematisk forskning rundt slike prosjekter, så vi kan identifisere hva som faktisk har effekt.

Skal vi ta vare på demokratiet, må vi vedlikeholde og styrke oppslutningen om valgene og jobbe for at ikke store grupper faller utenfor. Det neste kommunevalget skjer om litt over et år. Arbeidet for å få opp valgdeltakelsen må starte nå.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 20. juni 2022.)