Den stille turen til valglokalet

De av oss som stemmer på valgdagen i år skal rusle, jobbe, sykle, kjøre, busse eller ta båt til et valglokale. I dag avgjør vi endelig hvilken retning Norge skal ta fram mot 2030.

De siste årene har jeg forhåndsstemt på vei fra jobb. Effektivt. Legg ut et bilde på sosiale medier for å minne venner på å bruke stemmeretten. Men i år har jeg en date.

Jeg skal derfor ta på meg fine klær, og rusle rolig gjennom sideveiene på Nesodden, fram til den lokale barneskolen og avgi stemmen på gamlemåten.

Det kribler i magen, jeg er litt spent ved å tenke på det. Det er noe høytid over det. For jeg skal stemme sammen med datteren min. Hun er nitten, og stemmer for første gang.

Men kanskje vi skal snakke litt om takknemlighet?

Vi kommer til å gå langs de samme veiene hun gikk alene vinterstid med skolesekk og åpent blikk da vi først flyttet hit. Forbi pianolæreren sitt hus. (Det ble ikke mange timene).

Jeg kommer til å snakke med henne om fortid og fremtid. Det er liksom foreldrenes svøpe. «Å, husker du når det skjedde» eller «Hva tenker du om å søke på den utdanningen?»

Enten skal vi tenke på det som var. Eller så skal vi liksom hjelpe barna å tenke på det som kommer. Men det ungene våre vil aller mest, er jo at vi skal være her og nå.

Sånn er det fremdeles med nittenåringen min. Så hun kommer til å peke på trærne, og snakke om hvordan høsten er her. Eplene er snart modne. Bladene skifter farge. Det kunne være spennende å male dem. (Ja, det ble mange timer med kunst i stedet).

Kanskje vi rett og slett skal snakke litt om demokrati?

Og så skal vi sikkert snakke litt om valget. Men ikke om hva vi stemmer. Hvis det er en anledning jeg skal skru av knappen som forsøker å påvirke noe som helst, så er det i dag. Det vil ikke komme et argument ut av munnen på denne pratsomme bergenseren.

Men kanskje vi skal snakke litt om takknemlighet?

For at vi kan gå der, på denne høstdagen. Og at valgkampen, til tross for at det er en krevende øvelse, også er helt nødvendig i et demokrati.

Jeg skal si noe om at jeg er glad for de som har vært uenig med meg. For uten denne uenigheten hadde vi ikke hatt noe å velge mellom.

Og selv om det er sider ved valgkampen som ikke har vært bra: for mye penger, for mye falske nyheter, for mye troll-kontoer på sosiale medier, ja, for mye av mangt. Så er vi fremdeles et godt fungerende demokrati, som i dag går til valg mellom to samfunnsretninger.

Hva gjør vi når vi lever i en slik tid?

Kanskje vi rett og slett skal snakke litt om demokrati? Om hvordan John Stuart Mill skrev om at samfunn bare kan utvikle seg når meninger brytes mot hverandre, for da blir vi tvunget til å se saker fra flere sider?

Eller om Hannah Arendt, som minnet oss på at demokratiet hviler på vår evne til å ta plass i fellesskapet. Med vår mangelfulle kunnskap, med våre noen ganger motstridende ønsker. Vi er ikke feilfrie. Vi er medborgere.

Noen ganger har jeg mislikt tonen i valgkampen. Men tross alt er ubehaget og krangelen bedre enn stillheten.

Vi må definitivt innom det Winston Churchill sa: «Demokrati er den verste styreformen – bortsett fra alle de andre som har vært forsøkt.»

For det er et alvor over det å gå og stemme nå, i vår tid. I menneskehetens lange historie er det parlamentariske demokratiet kun et unntak. Det aller aller meste av historien har vært preget av helt andre styreformer. Med makt på få hender.

Vi lever i en tid med mange dårlige ledere: Trump, Putin, Netanyahu. Dette er den tiden hun er på vei inn i. Dette er tiden min datter skal avlegge sin første stemme i.

Ja, i smått og stort, bruke tiden og stemmeretten, på noe større enn deg selv.

Kanskje vi kan avslutte turen med å snakke om noe jeg har tenkt mye på i det siste. Hva gjør vi når vi lever i en slik tid?

Jeg tror mye av svaret, i en tid med dårlige ledere, handler om å selv ta ledelse. Det finnes det uendelig mange muligheter til. Hver dag byr på en slik. Det kan være bare i måten du forholder deg til folk rundt deg, på nett, og ikke minst, i virkeligheten.

Men først og fremst gjennom å rekke opp hånden på det foreldremøtet, melde deg inn i den organisasjonen eller partiet, stille opp for den kollegaen, melde deg til det tillitsvalgt-vervet eller følge den ideen og starte et selskap. Aller helst uten å tenke at du skal bli så rik at du da ikke trenger fellesskapet lengre, men tvert imot, planlegge for hvordan du vil gi tilbake til fellesskapet.

Ja, i smått og stort, bruke tiden og stemmeretten, på noe større enn deg selv.