Den stille våren

Utenlandske arbeidstakere som i flere tiår har kommet til Norge for å arbeide, trekker sydover. Ikke bare for å besøke familien eller unngå mørketida, men for å bli værende i Polen, Baltikum, Sverige, Danmark eller andre steder.

Gode inntekter i hard norsk valuta var gull for de som kunne komme hit og arbeide.

Etter EUs såkalte «Østutvidelser» i 2004 og 2007, økte bevegeligheten i det europeiske arbeidsmarkedet enormt. Mange i Nord- og Vest-Europa har de siste 20 årene vært sinte på de som har kommet hit for å jobbe.

Selv våre laveste lønninger var attraktive for de som kom fra land der omstillingen etter Sovjetøkonomien hadde fart hardt med vanlige folk og arbeidsledigheten var tosifret i prosent.

Gode inntekter i hard norsk valuta var gull for de som kunne komme hit og arbeide. Mange gårder, hus og bedre liv i Øst-Europa, er finansiert av de som dro hit.

25 år etter murens fall er Øst-Europa veldig annerledes.

Det skapte selvsagt også utfordringer for norske arbeidstakere og ikke minst fagbevegelsen har vært opptatt av å sikre at de som jobber her får norske lønns- og arbeidsvilkår og ikke utnyttes av arbeidsgivere som gladelig ser mellom fingrene med både sosial dumping, lønnstyveri og annen arbeidslivskriminalitet.

Mye av debatten har dreid seg om konfliktene som oppsto der utenlandske arbeidstakere utkonkurrerte norske. Det er fullt forståelig. Særlig i de tilfellene der det var «urent trav», selvsagt. Denne spalten spår at debatten nå vil endre seg til hvordan vi skal klare oss uten dem som drar hjem.

Det jobber hundretusenvis av mennesker i Norge som vokste opp og gikk på skole i land en kort flytur fra oss. Da de reiste hit ble de trukket av langt høyere lønninger enn de kunne håpe på hjemme. Det har endret seg på flere vis. 25 år etter murens fall er Øst-Europa veldig annerledes.

Hvis trekkfuglene ikke kommer tilbake fra Syden, blir det ubehagelig stille.

Flinke folk har nå en helt annen mulighet til å jobbe og tjene gode penger i landet de kjenner som sitt. Der de har familie og venner. Språk og kultur. Det er selvsagt et attraktivt alternativ for mange. Det var ikke på grunn av de vakre fjordene de dro til Norge. Det var for å forsørge seg og familien.

Det andre som har skjedd er at den norske krona har svekket seg radikalt mot Euroen. Det betyr at en arbeider som for ti år siden tok med seg 100.000 kroner «hjem» til et EU-land, kunne veksle dem i 12.500 euro.

I dag får hun bare 8.400 euro for de samme kronene. Legg på reise- og bo-kostnader samt kostnaden ved å være borte fra familien og å jobbe i et land der du ikke mestrer språket, og det er lett å forstå hvorfor det har blitt mer attraktivt å bli i Syden eller Østen.

Vi nordmenn må til gjengjeld finne ut hvordan det blir her når trekkfuglene ikke kommer tilbake. Færre hoder og hender i arbeid betyr at mindre arbeid blir gjort. Hva skal vi ha mindre av? Broer og tunneler? Fiskeoppdrett? Helse? Velferd? Restauranter?

Fuglesang er et tegn på at våren kommer og veksten i jorda begynner.

Med mindre vi klarer å få maskinene til å gjøre jobben for oss, ser det ut som vi må velge bort noe av det vi har vennet oss til å ha tilgjengelig.

Det er det vanskeligste vi mennesker gjør og jeg spår et akutt savn dersom mange av de som i dag jobber i Norge, flyr tilbake dit de en gang kom fra.

Fuglesang er et tegn på at våren kommer og veksten i jorda begynner.

Hvis trekkfuglene ikke kommer tilbake fra Syden, blir det ubehagelig stille.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)