Derfor vinner Kamala

Tirsdag 5. november 2024. Datoen har stirret oss i øynene siden det for snart to år ble klart at Donald Trump likevel ikke var politisk død og begravet, men kom stabbende tilbake inn i manesjen. Og meldte at han var kandidat.

Det var bare dager etter at han for andre gang var utdefinert som amerikansk historie. Som ferdig, som fortid. Kandidater til mellomvalget i november 2022 som hadde danset for tett med ekspresidenten, ble straffet hardt av velgerne. Høyrekreftene i delstatene og i Washington var avvist ved urnene. Folk hadde vel fått nok av løgner om valgresultatet i 2020, nok av angrep på kvinners rettigheter. Donald Trump tapte mot Joe Biden, og nå hadde han tapt igjen.

Du fortjener bedre, forteller Trump til folk på sitt vis.

Selv den Trump-sympatiserende avisa Wall Street Journal var nådeløs: «Trump is the Republican party’s biggest loser − he has now flopped in 2018, 2020, 2021 and 2022». Tre valg og opprøret 6. januar hadde han mislyktes med. Legger man til at fyren fikk færre stemmer selv da han vant mot Hillary Clinton i 2016, var det bildet av en politisk taper. Men fortsatt kan Donald J. Trump le sist. Og best.

Det er til og med sannsynlig. For når det skjebnesvangre presidentvalget nå bare er noen få døgn unna, er det han som vinner. Motkandidat Kamala Harris’ overtak på ettersommeren er sakte snudd til Trumps fordel. Såkalte USA-eksperter, kommentatorer og tallknusere holder nå Trump som favoritt til å bli USAs neste president. Legenden Nate Silvers magefølelse er Trump.

Hva er det taperen Trump lykkes med nå? Han er helt åpenbart svakere både mentalt og fysisk enn han var i 2016. Men han er enda mer skamløs, og en ekspert på å underbygge massenes opplevelse av at alt var bedre før. Det spiller ingen rolle hva tallene − fakta − sier om økonomien velgerne lever sine liv i, hvis alle føler at ting er blitt mye verre. Du fortjener bedre, forteller Trump til folk på sitt vis. Hvem vil ikke være enig i det? Hvem i USA, hvem i hvilket som helst moderne land, vil si at de føler seg nok verdsatt og ikke burde hatt det bedre?

Dette er blitt et univers der det beste argumentet ikke lenger vinner.

Han fisker som ingen andre kan i opprørt hav, og han klarer, som demagoger før han, å rette sinnet for at folk ikke har det så godt som de mener de fortjener mot «de andre». Han peker på sine politiske motstandere, president Biden, Harris og Demokratene. Og han peker på innvandrerne, som kilde til kriminaliteten og volden alle selvsagt frykter. Bare en uke før valget lovet han som valgflesk å deportere 11 millioner av dem. Egoisme, rasisme og frykt funker. Budskapet virker i USA, det gjør det i Norge. Og det har klangbunn rundt hvert lunsjbord i en hel verden som frykter framtida og dyrker fortida.

Ikke siden borgerkrigen på 1860-tallet har USA vært mer splittet. Det er derfor mer en kulturkrig enn et presidentvalg vi står foran. Før kunne ledere vinne hele USA. Da Ronald Reagan ble president i 1980, vant han 49 av 50 stater. Richard Nixon gjorde det samme i 1972, mens Franklin D. Roosevelt vant 46 av 48 stater i 1936. Alle statene var i prinsippet vippestater. Barack Obamas klarte i 2008 å vinne Indiana og Virginia, stater der Demokratene ikke hadde hatt flertallet på 44 år.

Hvem vinner på kaos og et historisk retorisk lavmål?

I 2020 var det 13 stater der utfallet ikke var gitt. Nå er det bare sju stater å slåss om: Arizona, Georgia, Michigan, Nevada, North Carolina, Pennsylvania og Wisconsin. De andre 43 delstatene er enten røde eller blå, avgjort uten valgkamp. Og antallet velgere som ikke har bestemt seg, er bare noen få prosent. USA er sementert i to leire. I et oss og et dem. Og avgrunnen imellom blir bare dypere for hver time.

Dette er blitt et univers der det beste argumentet ikke lenger vinner. Hvilken politisk klan eller kultur du tilhører, avgjør din stemme. Det amerikanske topartisystemet er i ferd med å true republikkens framtid. Likevel kan det være sånn at de få velgerne som ennå ikke har bestemt seg, blir utslagsgivende i det som ser ut til å bli det jevneste presidentvalget noensinne.

Derfor kan disse siste dagene med sirkus kunne bli helt avgjørende. Hvordan slår det ut når man på et Trump-arrangement fleiper om Puerto Rico som en øy av søppel, eller at Kamala Harris kaller Trump fascist? Det er helt sikkert ikke bra at en synlig alderssvekket Joe Biden tar sats og kontrer med å kalle Trumps supportere for «søppel». Trump svarer med å stille opp som søppeltømmer for pressen. Dette er tonen i verdens viktigste demokrati på oppløpssiden.

Klisjeen blir nå sann: Hver eneste stemme kan virkelig vise seg å telle når USAs framtid skal avgjøres i en håndfull delstater.

Er det bra for Harris at Trump dominerer overskriftene, at det er han som snakkes om, han som leder på målingene, slik at det mobiliserer Demokratene? Eller fyrer det opp Trumps følgere slik at han klarer å holde seg foran? Hvem vinner på kaos og et historisk retorisk lavmål?

«Derfor vinner Kamala» står det helt øverst i denne teksten. Det er selvsagt bare sprøyt. Det er ønsketenkning. Det eneste som er sikkert, er at ingenting er sikkert. Det er så jevnt at ingen teorier er overbevisende, ingen tallmodeller troverdige. Men jeg setter min lit til dette: Flere kvinner enn menn stemmer i USA. Abortspørsmålet mobiliserer. Det er mange nye velgere, unge folk, som ikke vil ha 78 år gamle Trump og som meningsmålerne ikke klarer å fange opp og vekte i modellene.

Demokratene er bedre organisert, og skal være dyktigere på å drive valgkamp på grasrota. Det er også et poeng at flertallet i fem av de sju vippestatene for bare to år siden ønsket å bli ledet av en guvernør fra Demokratene. Og til sist, all fornuft tilsier at ethvert sobert, tenkende menneske forstår at Donald Trump − en mann som har motsatt seg fredelig overføring av makt − ikke er skikket til jobben.

Skulle Harris vinne, blir det derfor rikt grunnlag for å dyrke konspirasjonsteorier.

Klisjeen blir nå sann: Hver eneste stemme kan virkelig vise seg å telle når USAs framtid skal avgjøres i en håndfull delstater. Så jevnt er det. Det er også skremmende. For jo lengre tid det tar − sist tok det fire dager og det er ventet å ta lengre tid nå med rekordmange forhåndsstemmer − og jo mindre stemmeovervekt, desto vanskeligere kan nederlaget bli å akseptere. Det er ikke valgnatta som blir nervepirrende, men dagene med venting. Med murring, spekulasjoner og trykk som bygges opp. Trump har gjort alt i sin makt for å undergrave tilliten til valgsystemet og respekten for resultatet.

I fem av de sju svingstatene er altså guvernøren fra Demokratene − «de andre». Skulle Harris vinne, blir det derfor rikt grunnlag for å dyrke konspirasjonsteorier, til å rope ut om urett og et stjålet valg. Og ta ladegrep.

(Først publisert i Dagsavisen.)