Det amerikanske hegemoniet bryter sammen foran øynene våre

WASHINGTON D.C.: Den kaotiske krisen i Hormuzstredet har tydeliggjort hvordan makt fungerer i det 21. århundret. Den minner oss om at den største langsiktige trusselen mot USA ikke er Kinas militære opprustning eller russisk aggresjon, men snarere den gradvise fragmenteringen av alliansesystemet som har understøttet landets globale lederskap siden andre verdenskrig.

I åtti år har denne strategiske ressursen vært viktigere enn ren militærmakt, fordi ingen av USAs rivaler har vært i stand til å måle seg med den. Med mer enn femti formelle sikkerhetspolitiske partnere – gjennom traktater og andre avtaler – bygget USA opp det første virkelig globale sikkerhetssystemet i historien.

Kontrasten til dagens situasjon er slående.

Kina har mange handelspartnere, men bare én sikkerhetsalliert (Nord-Korea), mens Russlands fem allierte i hovedsak er knyttet til Kreml gjennom avhengighet og tvang. USA har ledet en verdensomspennende koalisjon av land som i generasjoner frivillig har valgt å knytte sin sikkerhet til denne stormakten – noe som er unikt i moderne historie.

Det er riktignok flere amerikanske presidenter – særlig Donald Trump – som har uttrykt bekymring for kostnadene ved dette alliansesystemet. Men det som ofte omtales som en byrde, har gjentatte ganger gjort det mulig for USA å mobilisere brede koalisjoner når kriser oppstår. I 1991 samlet USA en omfattende flernasjonal styrke for å drive irakiske tropper ut av Kuwait. NATO-allierte, arabiske partnere og flere asiatiske land bidro med styrker, finansiering og logistikk.

Selv under den langt mer splittende Irak-krigen, på 2000-tallet, klarte USA å samle en koalisjon. Fire land deltok i den innledende invasjonen, og nesten 40 land bidro med tropper eller annet personell i løpet av krigen. Mange av bidragene var små; noen besto av noen få hundre soldater eller spesialiserte støtteenheter. Men den politiske og militære realiteten var likevel den samme: selv i kontroversielle kriger utøvde USA sin makt gjennom koalisjoner snarere enn gjennom alenegang (unilateralisme).

Mønsteret er gjenkjennelig – og ikke til å ta feil av.

Kontrasten til dagens situasjon er slående. Mens konflikten med Iran eskalerer og oljeprisene skyter i været, har Trump-administrasjonen bedt allierte om hjelp til å sikre skipstrafikken gjennom Hormuzstredet – en av de viktigste sjøveiene for verdensøkonomien. Nesten en femtedel av verdens olje og flytende naturgass (LNG) passerer gjennom dette smale stredet, som forbinder Persiabukta med internasjonale markeder. Dette gir allierte en direkte interesse i å holde den åpen.

Likevel har responsen fra USAs sikkerhetspolitiske samarbeidspartnere vært dempet, nølende eller negativ. Flere viktige allierte land – deriblant Spania, Italia og Tyskland – har avvist forespørselen om å delta. Australia har sagt at de ikke vil sende skip, mens Canada har utelukket offensive operasjoner.

Frankrike, Japan og Sør-Korea har ikke forpliktet seg til å sende krigsskip til den amerikansk-ledede operasjonen. Storbritannia sier at de diskuterer alternativer med partnere, men har ennå ikke kunngjort om de vil sende skip til området.

Mønsteret er gjenkjennelig – og ikke til å ta feil av. Allierte som en gang sto sammen med USA – og var villige til å mobilisere – virker nå stadig mer motvillige til å ta sin del av sikkerhetsrisikoen under amerikansk ledelse.

En del av denne nølingen gjenspeiler de samlede kostnadene etter mange års erfaring med Trump og hans MAGA-tilhengere, som i full offentlighet har snakket nedsettende om allierte, stilt spørsmål ved amerikanske sikkerhetsforpliktelser og omtalt alliansesystemet som en byrde snarere enn som USAs mest verdifulle strategiske ressurs.

Allianser bryter sjelden plutselig sammen.

Uenighet blant alliansepartnere er ikke noe nytt. NATO har overlevd splittende kriser, fra Suezkrisen i 1956 til Irak-krigen på 2000-tallet – og etter at den forrige Trump-administrasjonen trakk seg fra atomavtalen med Iran i 2018. Men denne gangen dreier det seg om mer enn alliert motvilje. Det er en langt mer dyptgripende endring som nå begynner å ta form.

Viktige partnere som Frankrike og Italia har angivelig begynt å undersøke muligheten for direkte samtaler med Iran for å sikre fri passasje for sine egne handelsskip gjennom Hormuzstredet. Selv om slike samtaler fortsatt er på et tidlig stadium, er det av stor historisk betydning at de i det hele tatt finner sted.

Utviklingen i energimarkedet bidrar til å forklare hvorfor det haster. Oljeprisen har steget til over hundre dollar fatet, og de europeiske gassprisene har økt kraftig etter hvert som skipstrafikken bryter sammen. Europeiske lands myndigheter frykter at en langvarig stenging av stredet kan forsterke de økonomiske utfordringene som allerede tynger økonomiene deres.

Men i stedet for å koordinere en kollektiv respons gjennom alliansesystemet, utforsker flere allierte alternative ordninger med nettopp den staten USA har gått til krig mot.

I flere tiår har den politiske ledelsen i USA motarbeidet nettopp denne typen atferd – basert på forståelsen av at separate avtaler med motstandere ville undergrave det samholdet som allianser er avhengige av. Allianser bygger på kollektiv sikkerhet, der medlemslandene møter trusler i fellesskap.

Det tok generasjoner å bygge opp denne arkitekturen.

Når enkelte lands myndigheter begynner å forhandle frem egne unntak med motstandere, slutter alliansen å fungere som et koordinert sikkerhetsnettverk og blir i stedet en løs samling av nasjonale strategier.

Allianser bryter sjelden plutselig sammen. Det er langt mer vanlig at de gradvis svekkes etter hvert som medlemmene begynner å finne alternative måter å ivareta sin sikkerhet på – utenfor systemet.

Hvis europeiske stater lykkes med å forhandle frem separate garantier med Iran i stedet for å handle gjennom alliansesystemet, vil dette få konsekvenser langt utover det som skjer i Persiabukta. Et slikt utfall vil ramme selve kjernen av amerikansk makt og kan markere begynnelsen på et mer omfattende sammenbrudd i den USA-sentrerte globale sikkerhetsarkitekturen.

Det tok generasjoner å bygge opp denne arkitekturen. Sikkerhetsfragmentering kan rive den ned langt raskere. La det ikke være noen tvil: Hvis USA mister alliansesystemet som forsterker landets makt, vil det ikke bare stå overfor en mindre gjestfri verden, men en ukjent verden – ikke lenger formet av den hegemoniske makten som de fleste amerikanere som lever i dag, alltid har tatt for gitt.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2026.
www.project-syndicate.org