Det eneste han ønsket seg var en solskinnsdag

I disse dager runder Jonas Gahr Støres regjering en milepæl når den passerer hundre dager ved makten. Det føles fryktelig lenge siden de nitten statsrådene gikk ut på Slottsplassen i 14. oktober i fjor. Siden den gang har det stort sett bare vært mørke skyer for Støre-regjeringen.

Strømprisene har gått til himmels, en stortingspresident fra Arbeiderpartiet har gått av etter en skandale og omikronvarianten av koronaviruset har jaget oss tilbake til hjemmekontoret og hentet den beryktede meteren frem fra fortrengelsen. På toppen av det hele vil Jens Stoltenberg bli sentralbanksjef.

Men så var denne strømmen, da.

Ser man på meningsmålingene skulle man nesten tro at regjeringen har sittet i drøye tre år, og ikke tre måneder. Velgere tilsvarende nesten hele Bergen kommunes befolkning har flyktet fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet siden slutten av oktober. Det er et spektakulært fall. Siden 2005 har nye regjeringer i Norge hatt stabil oppslutning gjennom hele sin første høst ved kongens bord – eventuelle endringer har vært godt innenfor feilmarginene. Hvordan kunne dette skje?

 

Holder det de lover – nesten

En regjering skal først og fremst bedømmes på politikken den fører. Før sommerferien i fjor la Støre frem en liste med 40 løfter som skulle innfris innen hundre dager, dersom han ble statsminister. Fasiten sier at regjeringen har innfridd rett over halvparten av løftene, 10 er delvis innfridd og resten er altså ikke innfridd.

Det er en kinkig situasjon for regjeringen, fordi det gjør at SV alltid vil få siste ord i viktige saker.

Utover disse løftene, som tross alt var et soloutspill fra Arbeiderpartiet, bør regjeringen bedømmes etter hva den har gjort ut fra de hovedretningene de staket ut i Hurdalsplattformen – som et mer rettferdig arbeidsliv, mer satsning på distriktene og mer å rutte med for folk som tjener under 700 000 kroner i året.

Regjeringen meldte nylig at den vil forby innleid arbeidskraft på byggeplasser på Østlandet, og har tidligere foreslått å lovfeste retten til heltid i arbeidslivet. Flere fylker ser ut til å bli oppløst, og det er ventet flere distriktstiltak blant annet innenfor domstolene og politiet. Skattene ble i statsbudsjettet for i år myket opp for dem som tjener under 700 000 kroner i året.

Men så var denne strømmen, da.

 

Krise på krise

Det spiller kanskje ikke så stor rolle hvor mange løfter regjeringen innfrir hvis det er det etterlatte inntrykket av kriser som sitter lengst fremme i pannebrasken når meningsmålerne ringer deg og spør hva du ville stemt om det var stortingsvalg i morgen.

De høye strømprisene og omikron er de sakene som har påvirket regjeringen i størst grad, og problemet for regjeringen er at krisene har vært langvarige. Samtidig har også regjeringen litt seg selv å takke. Tiltakene for kompensasjon for de høye strømprisene kom først godt ut i desember – da hadde både saken i seg selv og irritasjonen over at regjeringen somlet hatt god tid på å vokse seg stor og brysom.

Somlingen gjorde at regjeringen havnet bakpå i en sak som går direkte inn i økonomien til hver eneste husholdning i landet. Det er oppskriften på velgerflukt. Regjeringen skjøv altfor lenge reduseringen i elavgiften fremfor seg som et bevis på at de allerede hadde gjort noe, men det monnet langt fra nok til at kritikken mot regjeringen stilnet.

Imidlertid tror jeg at forholdet til SV som forhandlingspartner i budsjettspørsmål vil fortsette å være en hodepine for regjeringen resten av perioden.

Dessuten sliter regjeringen med at den ikke har flertall i stortinget, og heller ikke en formell samarbeidsavtale som i sum gir flertall. Både i forbindelse med statsbudsjettet og med kompensasjonspakkene for strømkrisen og koronatiltakene, har SV forsterket pakkene som regjeringen har foreslått. Til og med et av løftene i den nevnte hundredagersplanen til Arbeiderpartiet, nemlig gjeninnføring av brillestøtte for barn, måtte SV «hjelpe» inn i statsbudsjettet.

Det er en kinkig situasjon for regjeringen, fordi det gjør at SV alltid vil få siste ord i viktige saker. Dette er virkelig den store konsekvensen av at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke ga SV nok seire under sonderingene i Hurdal i høst. Dermed lekker også spesielt Arbeiderpartiet mye velgere til SV, mens de mer høyreorienterte Senterparti-velgerne hopper over i fanget til Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug.

 

Du må tru på vår

Det eneste som er sikkert med kriser, er at de før eller siden vil gå over. Regjeringen vil sannsynligvis kunne sole seg i glansen av en «Gjenåpning 2.0» en gang i løpet av våren. Spørsmålet er om krisehøsten har gjort permanent skade på velgernes inntrykk av regjeringen, eller om det vil bedre seg under mer normale omstendigheter.

Solberg-regjeringen fikk tidlig et stempel på seg for å finansiere skatteletter med det som ble oppfattet som smålige kutt, som blant annet brillestøtten for barn. Det stemplet klarte de borgerlige regjeringspartiene aldri helt å bli kvitt. Om høsten vi nå har lagt bak oss har bidratt til å gi et inntrykk av regjeringen som noe veik i møte med uforutsette hendelser, vil tiden vise.

Imidlertid tror jeg at forholdet til SV som forhandlingspartner i budsjettspørsmål vil fortsette å være en hodepine for regjeringen resten av perioden.

Våren vil både bidra til at bølgen med koronaviruset og strømprisene vil roe seg noe ned. Med mindre det dukker opp nye kriser fra det store intet, er det håp for regjeringen at den kan få noen solskinnsdager – før eller siden.