Ingvild Kjerkol må bestemme seg: Er hun statsråd i en presset regjering, eller slåss hun bare for seg selv?
Da burde man forvente at Kjerkol også oppfører seg som «en vanlig student». Det har hun ikke gjort.
Å overlate saken til universitetet var sikkert behagelig for noen måneder siden, men det begynner å bli svett nå, når dommens dag er nær.
Ingvild Kjerkol er blitt varm i trøya som helseminister. Hun har gjort flere grep som fortjener applaus, og det vil være synd for Støre å miste henne. Man skal aldri si aldri, men det vil bli politisk kostbart for statsminister Støre å beholde en fuskestraffet helseminister etter alt som er sagt og skrevet de siste månedene om masteroppgaven hennes.
Det spørs om ikke Kjerkol selv dessuten har bidratt til å gjøre det enda vanskeligere å holde på henne.
Det har blitt hevdet at Kjerkol skal behandles som en helt vanlig student. Hele premisset om at statsministeren avventer behandlingen til Nord universitet, hviler på nettopp det. Det er ikke Støre som bestemmer om Kjerkol har fusket eller ikke, det må være opp til den akademiske troverdigheten til Nord universitet.
Kjerkol har leid inn en advokat i saken, som hun betaler for egen regning.
Da burde man forvente at Kjerkol også oppfører seg som «en vanlig student». Det har hun ikke gjort.
Kjerkol har leid inn en advokat i saken, som hun betaler for egen regning. Ifølge TV2 var dette ikke avklart med Statsministerens kontor. Allerede her begynner saken, som var vanskelig nok fra før, å bli enda mer emmen. Kjerkol har altså, privat og på egen kjøl, skaffet seg en advokat.
For all del: Vanlige studenter får også tilbud om advokat i slike saker. De får til og med advokatregningen dekket. Men de pleier sjelden å ende med en advokat av det kaliberet Kjerkol har valgt for å gå i krigen:
Marianne Klausen heter Kjerkols skjold mot fuskeanklagene. Klausen er tidligere leder av Felles klagenemnd, altså den sentrale klagenemnda for fuskesaker i Norge. Hun måtte gå av på grunn av teknikaliteter, men det endrer ikke på faktum: Klausen er kanskje den i Norge som kjenner saksfeltet best.
Alt peker i retning av at hun vil drepe saken før klagenemnda får gjort sin vurdering.
Og hun har vært på jobb for klienten sin. I et brev som TV2 har fått tilgang til, går Klausen langt i å hevde at Nord universitet faktisk ikke har hjemmel til å vurdere oppgaven til Kjerkol og hennes medstudent på nytt. Det framstår som universitetet «mener at de kan ombestemme seg nærmere 3 år etter at sensur ble gitt og uavhengig av forvaltningslovens saksbehandlingsregler», skriver Klausen.
Klausen nøler heller ikke med å bruke sin erfaring fra nemnda for å diskreditere prosessen: «Som tidligere leder av Felles klagenemnd og praktiserende advokat har ikke jeg sett en tilsvarende sak», sa hun til TV2 i forrige uke.
Med andre ord: Alt peker i retning av at hun vil drepe saken før klagenemnda får gjort sin vurdering. Det kan man kanskje forstå når man vet at Nord universitet behandlet 19 fuskesaker i fjor. 18 av dem endte med fellelse.
Samtidig er det flere hensyn som står på spill her for universitet. Det viktigste handler om troverdighet. Man kunne jo for eksempel spørre: Hvordan kunne en oppgave så preget av så mye tekstlikhet passere den interne plagiatkontrollen?
Og her er det vanskelig å komme unna at denne saken lukter vondt på ganske mange vis.
Svaret er at den ikke gjorde det. Nord universitet bruker plagiatprogrammet Ouriginal for å avdekke fusk og tekstlikhet. Ifølge komiteen som har behandlet Ingvild Kjerkols masteroppgave, fant Ouriginal 19 prosent plagiat i teksten.
Programmet konkluderer ikke med fusk eller ikke, men funnene legges til grunn for videre undersøkelser. Men ikke i tilfellet Kjerkol og medstudent for snart tre år siden. Sensorene fant at graden av plagiat ikke var alarmerende, og ga oppgaven karakteren B. B ble til A etter muntlig sensur.
«Nisselueuniversitet», har Nord blitt omtalt som i sosiale medier som følge av den avsløringen. «Nederst på rangeringen» og andre ufine karakteristikker er også tatt i bruk. Saken handler dermed også om Nords omdømme.
Det er ikke folkeopinionen som skal vurdere om Kjerkol har fusket eller ikke. Det kan være flere faktorer i spill her enn offentligheten er kjent med. Den politiske vurderingen, derimot, er vi alle skikket til å gjøre. Og her er det vanskelig å komme unna at denne saken lukter vondt på ganske mange vis.
Det som ser verst ut her og nå, er likevel det som ser ut til å være et solokjør fra Ingvild Kjerkol for å renvaske sitt eget navn.
Hva skulle nå Kjerkol med denne mastergraden, etablert politiker og på full fart inn i statsrådskontorene som hun var på sensommeren 2021? Og hvorfor har vi to statsråder som begge er tatt i slums og fusk – bekreftet med annullering av besvarelsen i tilfellet Sandra Borch, og enn så lenge bare påstått i tilfellet Kjerkol? Sier det noe om vår tid, og om trangen til å pynte seg med formelle titler som dermed mister sin tyngde i dragsuget?
Det som ser verst ut her og nå, er likevel det som ser ut til å være et solokjør fra Ingvild Kjerkol for å renvaske sitt eget navn. Kjerkol er en av de fremste tillitsvalgte i arbeiderbevegelsen, og satt på sin post for å kjempe for vanlige mennesker.
Kommentarer