Terrorangrepet i USA 11. september 2001 er for mange noe som fortsatt foregår her og nå.
Vår samtid er preget av kortsiktig tenkning. «The tyranny of now», som Roman Krznaric kaller det i The Good Ancestor. How to Think Long Term in a Short-Term World. Mennesker er egentlig skrudd sammen for å tenke og planlegge langsiktig, det er en av våre fremste styrker sammenlignet med andre pattedyr, men dagens samfunn oppmuntrer oss til å søke her-og-nå-gleder.
En undersøkelse fra Chicago viser at 80 prosent av alle tankene vi gjør oss om framtiden, handler om det som vil skje seinere samme dag eller dagen etter. Kun fjorten prosent av tankevirksomheten handler om det som ligger over et år i framtiden, mens kun seks prosent handler om som vil skje om ti år.
Vi må tenke i tid, men også i rom.
I et slikt perspektiv er det ikke rart at både individer og samfunn mangler evnen til å anskueliggjøre konsekvensene av terrorhandlinger så mye som 10 eller 20 år senere. Men det bør vi forsøke å gjøre. «Det er ikke sånn at det som skjedde, kommer til å bli borte. Det kommer det aldri til å bli», som en 17 år gammel AUF-er formulerte seg i Oslo tingrett våren 2012.
Erfaring fra terrorangrep andre steder i verden viser at den mentale kollapsen kan komme flere år og tiår etter sjokket som utløste det. Det kan også gå i arv til dine barn, viser forskning fra USA. Av de tusenvis som ble rammet av terrorangrepet 11. september 2001, var anslagsvis 1700 gravide, og det er blant disse man finner barn som arvet sine foreldres mareritt. Nevrolog og psykiater Rachel Yehuda behandlet mange av ofrene rett i etterkant av angrepet og bestemte seg for å forske på langtidsvirkningene blant de gravide kvinnene.
Forskerteamet målte de gravide kvinnenes nivå av kortisol (et stresshormon) jevnlig. De fant at de kvinnene som utviklet PTSD, hadde lavere kortisolnivå enn de som ikke utviklet slike symptomer, og oppdaget at dette sammenfalt med barna deres. Lavt kortisolnivå øker risikoen for å få PTSD-symptomer. Forklaringen er blant annet det som kalles epigenetikk, altså «arvbare, reversible endringer i genaktivitet uten at rekkefølgen på DNA-sekvensen endrer seg», som det heter i Store medisinske leksikon.
Miljøet kan påvirke genene og gå i arv til barna. Yehuda har også funnet tilsvarende resultater hos barna til holocaustoverlevende.
Vi må tenke i tid, men også i rom. Mennesker er vant til å dele sin livsverden opp i før eller etter, her eller der, foran eller bak, øst eller vest, med tydelige grenser mellom dem. Derfor sier vi at 22. juli skjedde på Utøya og i regjeringskvartalet. Men det er bare halve virkeligheten.
Er det noe vi kan lære av angrepet på USA 11. september, er det at langtidsvirkningene er omfattende og nærmest uoverskuelige.
På samme måte som brorparten av skadene fra bomben i regjeringskvartalet kom fra lufttrykket som rikosjetterte mellom bygningene, der det på uransakelig vis skiftet retning gjentatte ganger og knuste vinduer flere kilometer unna, har 22. juli rikosjettert vekk fra Tyrifjorden og Grubbegata og truffet andre rom og andre steder i Norge og verden – barndomshjem i Tromsø, landsmøter i AUF på Youngstorget, fengslet i Skien, studentleiligheten i London. Under rettssaken våren 2012 kom det fram at en AUF-er ikke lenger hadde jordbærsyltetøy som favorittpålegg, fordi det minnet om blod som koagulerer.
Da forstår vi at opplevelsene fra 22. juli på Utøya har lagt ut på en lang reise i tid og rom, til lunsjen i kantina på jobben i Oslo i 2015, Kiwi-butikken på hjørnet i Drammen i 2019 og frokostbordet på hotellet i Paris i 2021. Grensene mellom før og etter, her og der, er visket ut, og tilfeldighetene følger deg overalt.
Er det noe vi kan lære av angrepet på USA 11. september, er det at langtidsvirkningene er omfattende og nærmest uoverskuelige, for både den psykiske og den fysiske helsa. Ti år er ikke lang tid. Undersøkelser antyder at mange pårørende og ofre fortsatt har mange tunge år foran seg.
Det var mange likhetstrekk mellom angrepet på Word Trade Center og Pentagon i 2001 og regjeringskvartalet og Utøya i 2011: den politisk motiverte volden, de omfattende sivile skadene, ødelagt bygningsmasse, det kollektive traumet, de individuelle arrene. Den norske terroristen brukte blant annet Al Qaidas angrep med fly mot tvillingtårnene i New York som beveggrunn for sitt angrep. Og en høy andel nordmenn, inkludert eksperter, trodde i starten det var nettopp Al Qaida som sto bak eksplosjonen i Oslo juli 2011.
Det vi kan lære mest av ved å sammenligne terrorangrepene i USA og Norge, gjelder langtidsvirkningene.
Da bomben gikk av i den norske hovedstaden, var det mange som fikk flashback til TV-bildene fra New York høsten 2001. «Norges 11. september» sto det med store bokstaver på forsiden av den britiske avisen The Sun dagen etter. «Vi tenkte på 11. september», fortalte ekspedisjonssjef Katrine Kjærheim Fredwall i Justis- og politidepartementet til VG samme dag. «Vi har fått vårt 9/11», skrev Dagsavisen på lederplass.
Selv tre år etter, i 2014, blandet statsminister Erna Solberg sammen 22. juli med 11. september da hun la fram planene for det nye regjeringskvartalet: «Den hendelsen vi opplevde 11. september, vil alltid være med oss og aldri bli glemt.»
Også fra New York strømmet det ut hundrevis av fortellinger i etterkant om hvordan tilfeldigheter reddet liv: Drosjer som aldri dukket opp, utsatte tannlegetimer, lang kø på Starbucks. En fortalte at hun kom for seint til World Trade Center fordi hun nesten ble påkjørt av skuespilleren Gwyneth Paltrows bil.
Det vi kan lære mest av ved å sammenligne terrorangrepene i USA og Norge, gjelder langtidsvirkningene. Ingen terroranslag er like, og derfor skal man ikke automatisk gå ut fra at senvirkningene som rammet amerikanere eller pariserne, vil være identiske med dem som har rammet eller vil ramme 22. juli-ofrene.
Men hvis man har tilstrekkelig og bred kunnskap, vil sjansen være større for at man kan gjenkjenne symptomer om de skulle dukke opp, noe som igjen vil øke sannsynligheten for at man får riktig diagnose og riktig hjelp. I Norge har det lenge skortet på både kunnskap om og eksperter på PTSD, men det har gradvis bedret seg de siste ti årene.
Ei heller var hun i familie med noen som ble drept eller fysisk skadet.
«Det er ingenting som kan gjøres for å fjerne den dype smerten fra 11. september, men det er verdt å bemerke at framtidige traume-overlevende vil nyte godt av kunnskapen, innstillingen og evnen mange av oss skaffet oss på grunn av hendelsen den skjebnesvangre dagen», skrev den amerikanske psykologen og Yale-professoren Joan Cook i forbindelse med 15-årsmarkeringen av terrorangrepet i USA.
Det samme kunne vært sagt om Norge og 22. juli. Noen av de som sitter på den beste kunnskapen, er ofrene selv. «Å overleve terror er noe som ikke så mange fagfolk har erfaring med. Da mener jeg at de skal være ganske ydmyke og lyttende til oss som faktisk har opplevd dette selv», som en AUF-er formulerte seg over fem år etter han ble forsøkt drept på Utøya.
Hadde vi vendt blikket over Atlanterhavet i 2011, ville vi oppdaget at amerikanerne etter 11. september 2001 satt på mye kunnskap om langtidsvirkningen av terror. Helaina Hovitz var ikke blant de 2 996 som ble drept da selvmordsterroristene kapret fire sivile fly morgenen 11. september og styrtet mot World Trade Center, Pentagon og bakken i Pennsylvania. Hun var heller ikke blant de som ble fysisk skadet. Ei heller var hun i familie med noen som ble drept eller fysisk skadet.
Traumereaksjonene startet kort tid etter 11. september.
Helaina var tolv år og befant seg i et klasserom tre kvartaler fra World Trade Center. Men hun måtte likevel flykte for livet etter at en bombepatrulje hadde stormet skolen og sagt at alle elevene måtte evakuere, gjennom støv, knust glass, aske, blødende sivile, politisperringer og bygningsmaterialer på avveie. Hun hørte lyden av kropper som møtte asfalten, og hun så tårnene falle. «Jeg trodde dette var slutten på verden.»
Det er slik hun gjengir opplevelsen i boka After 9/11: One Girl’s Journey through Darkness to a New Beginning, som utkom i forbindelse med 15-årsmarkeringen av terrorangrepet i 2016. På det tidspunktet var Helaina Hovitz 27 år og hadde først nylig kommet seg ut av et tiår med depresjon og alkoholisme.
Traumereaksjonene startet kort tid etter 11. september. Den fysiske reaksjonen av å høre fly i luften over byen. Angsten for høye lyder. Panikken når T-banen stoppet midt i tunellen. Alltid med nervene ute, alltid sittende ytterst på stolen, alltid et annet sted enn der de andre var.
Det er som om noe er ødelagt i hippocampus, den delen av storhjernen som vi husker med, slik at det som ligger i fortiden, plutselig føles som her og nå.
På videregående startet opprøret og alkoholmisbruket, for å døyve panikken, søvnløsheten og flashbackene. Midlertidig trøst som forverret symptomene. Terapi hjalp ikke, siden hun fikk feil diagnose: depresjon og bipolar lidelse, noe som igjen førte til at hun ble feilmedisinert. Panikkanfallene fortsatte, selvmordstankene vokste. Til hun til slutt fant hun en terapeut som satte riktig ord på symptomene: posttraumatisk stresslidelse, PTSD.
Det ble starten på veien ut. At noen satte riktig ord på det følelsene allerede visste. Samt, naturligvis, at hun la seg inn på rehabilitering for misbruket. Underveis i skriveprosessen tok hun dessuten kontakt med noen tidligere medelever og spurte om de også hadde fått varige psykiske skader av det de hadde sett og opplevd den septemberdager i 2001. Det fikk hun bekreftet. En fortalte at hun kuttet seg og slo hodet i veggen, en annen at hun følte seg ødelagt og gal, en tredje at et problem aldri var et lite problem. Alle følte at de ikke var normale, selv om dette var normalen for disse elevene.
Vonde minner og bilder som stadig vender tilbake, en sentral del av posttraumatisk stresslidelse, er blitt sammenlignet med en ripete LP-plate som stadig gjentar de samme fragmentene i hukommelsen vår. Det er som om noe er ødelagt i hippocampus, den delen av storhjernen som vi husker med, slik at det som ligger i fortiden, plutselig føles som her og nå.
Det er ingen som har komplett oversikt over hvor mange mennesker som fikk alvorlige langtidsplager av terrorangrepet i USA 11. september.
I en undersøkelse gjennomført i oktober og november 2011 kom det frem at 11,2 prosent av innbyggerne i New York viste symptomer på PTSD, mens andelen i resten av landet var 4 prosent. Og prosentandelen var naturlig nok høyere jo nærmere folk var ulykken eller hvor berørt de var. En undersøkelse viste for eksempel at 12,9 prosent av politifolkene som var involvert i angrepet, hadde PTSD over et tiår etterpå.
Senere studier har vist omfattende tilfeller av posttraumatisk stresslidelse og depresjon i den amerikanske befolkningen. Tallene er hentet fra World Trade Center Health Registry og inneholder informasjon om folk som ble rammet av terroren, enten ved at de bodde, jobbet eller gikk på skolen i nærheten, deltok i redningsarbeid, hadde tvillingtårnene som arbeidsplass eller var pårørende til noen som har/hadde det.
Det er frivillig å registrere seg i denne databasen, likevel har flere tusen mennesker valgt å gjøre det for å bidra til å skape et mer helthetlig bilde av langtidskonsekvensene, både fysisk og psykisk. Av de 1 304 registrerte menneskene som var voksne i 2011, hadde 13 prosent PTSD-symptomer 14 år etter terrorangrepet, mens hele 68 prosent hadde vært rammet av depresjon.
Det er ingen som har komplett oversikt over hvor mange mennesker som fikk alvorlige langtidsplager av terrorangrepet i USA 11. september. I forbindelse med tiårsmarkeringen i 2011 skrev The New York Times en grundig artikkel i et forsøk på å kartlegge omfanget. De intervjuet også folk som hadde fått påvist PTSD. For eksempel den 64 år gamle legen Margaret Dessau, som hadde utsikt til tårnene fra verandaen sin og så folk som hoppet eller falt ut av de brennende bygningene. I etterkant gikk hun dramatisk ned i vekt, sluttet å møte venner og var konstant på alerten.
De sitter fast i negative følelser, som sinne, frykt, skam, skyldfølelse og tristhet.
Og den 58 år gamle frilansskribenten Stanley Mieses, som i dagene etter tårnkollapsen opplevde at restene av menneskelik kom susende inn i leiligheten. Siden har han hatt null energi og plages av minnene daglig. Og Earl Holland, en 48 år gammel ambulansesjåfør som var på jobb 11. september. Han stengte seg inn på soverommet, nektet å snakke med barn og kone og tilbrakte timer foran bilder av de kollapsede bygningene. Til slutt greide han ikke å jobbe og var ti år seinere sykemeldt. Alle har de samme symptomene: søvnløshet, mareritt, hjelpeløshet, skyldfølelse, isolasjon og nervøsitet.
Ifølge tall samlet inn fra leger og psykologer som har behandlet politimenn, brannmenn og sivile ved de offentlige sykehusene, er det snakk om rundt 10 000 pasienter i New York som ble rammet av posttraumatisk stresslidelse i tiden etter 11. september, og rundt 3600 hadde det fortsatt, ti år etter.
New Yorks egne helsemyndigheter opererer dog med betydelig høyere tall for «sannsynlig» PTSD, anslagsvis 61 000 mennesker av de 409 000 som befant seg i «katastrofeområdet» 11. september. Den britiske avisa The Guardian opererer med enda høyere tall og hevder at hele 530 000 New York-innbyggere hadde symptomer på PTSD i månedene etter angrepet.
Tilsvarende høye tall finner vi hvis vi beveger oss tilbake til vårt kontinent og fram i tid, til Paris 13. og 14. november 2015. 130 mennesker ble drept da 6 ulike steder ble angrepet av terrorister med gevær, granater og eksplosiver, deriblant teateret Bataclan, hvor det foregikk en konsert med bandet Eagles of Death Metal. Når det er konsertlokaler, idrettsarenaer og restauranter som angripes, er det klart at antall ofre blir ekstremt høyt.
I etterkant var det vanskelig å bevege seg rundt i den franske hovedstaden uten å bli minnet på terroren.
Fire år etter angrepet hadde fondet for terrorofre (FGTI) akseptert hele 2 659 søknader fra folk som hadde fått fysiske og psykiske skader av terrorangrepet. Majoriteten tok kontakt rett i etterkant, men mange kom også til senere, når de oppdaget at noe var galt. Hele 81 i 2018, og 50 fram til november 2019. Fristen for å søke går ut etter ti år.
Thierry Baubet, en psykiater som har arbeidet med ofrene, anslår at rundt 50 prosent av de som var i konsertlokalet Bataclan, har utviklet en eller annen form for posttraumatisk stresslidelse: Folk gjenopplever hendelsen med like stor intensitet som opprinnelig, de unngår mennesker og steder som minner om hendelsen, de er konstant på alerten, slik at det blir vanskelig å sove og konsentrere seg, og til slutt: De sitter fast i negative følelser, som sinne, frykt, skam, skyldfølelse og tristhet.
Posttraumatiske reaksjoner som rammer privat og individuelt, vil kunne gå raskere over enn tilfellet ofte er med store terrorangrep, spesielt når de er så omfattende i tid og rom som november-angrepene i Paris, og skaper så store samfunnsomveltninger. I etterkant var det vanskelig å bevege seg rundt i den franske hovedstaden uten å bli minnet på terroren – fra avisforsidene til det store politioppbudet til blomsterbukettene som ble lagt ned overalt. Og den vanskeligste fasen kommer gjerne når oppmerksomheten forsvinner.
Kommentarer