Det er noe muffens med makta

«Venstrevri i pressen – hvorfor snakker vi ikke om det?», spurte journalist Haakon Eliassen for et par uker siden. Utgangspunktet er den årlige Medieundersøkelsen, som ifølge ham viser at journalister står til venstre for folk flest. Noen dager seinere fikk imidlertid Eliassen svar fra Amedias Lars Lager Espevalen, som med utgangspunkt i de samme tallene konkluderte med at hele 58 prosent av norske journalister plasserer seg i sentrum eller til høyre.

Når bransjekolleger ikke en gang kan enes om fakta, er det ikke rart diskusjonen går i loop – år etter år.

Uansett finnes det noe som er viktigere enn fargen på journalistikken, og det er kvaliteten.

Manifest analyse har også nylig levert sitt bidrag. Tankesmien har laget en rapport om politisk representasjon blant kommentatorer i Dagsnytt atten og på Politisk kvarter. Ikke overraskende er deres konklusjon at blå blokk er overrepresentert. Premisset er imidlertid at kommentatorer som jobber i medier som Vårt Land er sentrumhøyre, mens kommentatorer i Klassekampen tilhører venstresiden.

Eierskap og formålsparagraf er ikke uvesentlig. Vi har en overvekt av høyreorienterte medier i Norge. Kun Dagsavisen og Klassekampen bekjenner seg til venstresiden. Men journalister og kommentatorer nå til dags beveger seg uanstrengt mellom mediehus. VGs debattredaktør jobbet tidligere i Klassekampen. Var han rød da eller blå nå? Uansett finnes det noe som er viktigere enn fargen på journalistikken, og det er kvaliteten.

Tidlig på 1990-tallet ble jeg undervist i journalistikk på en folkehøgskole. Selv om den var eid av LO, var det aldri snakk om at vi skulle bruke yrket til å drive propaganda. I stedet ble vi bedt om å grave, stille kritiske spørsmål, følge pengene, til vi fant det man da kalte «en sak». Altså en nyhet. Nyhet var det journalister drev med før de begynte å jakte på oppsiktsvekkende sjokk akkurat nå. Kravene var strengere i gamle dager. Vinklingen skulle være balansert og bidra til å gjøre leserne klokere. Vi måtte alltid slippe til motstemmer, og ha flere kilder. Samtidig var målet å samle på mektige fiender slik andre samlet på frimerker. Vi skulle sparke oppover. Hardt.

Seinere på 1990-tallet skrev jeg en mellomfagsoppgave om essaysjangeren. Overskriften «Det er noe muffens med makta» var inspirert av professor Arild Linnebergs hypotese om at denne litterære sjangeren var iboende maktkritisk, opprørsk og kjettersk. Et essay, ifølge Linneberg, er alltid godt. «Et dårlig essay er ikke et essay, men noe annet: artikkel, kronikk, kåseri». Overført til medieverdenen: Journalistikk er alltid viktig og samfunnsrelevant. Hvis ikke er det noe annet – sladder, sutring, synsing.

Å være journalist er å være maktkritisk og ta den lille mann i forsvar.

Noen år seinere jobbet jeg med dokumentarlitteratur i et større forlag. Første dag på jobb fikk jeg utlevert Henrik Groths artikkel «Har forleggerne sjel?». Svaret er nei. Forlagsredaktøren er en formidler og en forløser, nøytral og pregløs. «Er forleggeren tilfeldigvis utstyrt med sjel, blir den en privatsak. Merkes sjelen i arbeidet, som subjektiv vilje og målbevisst livsanskuelse, blir den en legemsfeil». Carl I. Hagen og Gerd-Liv Valla skal alltid få lik behandling av redaktøren. Samtidig har også forlagene et samfunnsansvar som kan minne om pressens. «I forlagenes rolle som garantist for ytringsfrihet ligger viljen til å utfordre fastlåste forestillinger, sikre samfunnets hukommelse og gi rom for ny kunnskap, kritisk opposisjon og kunstnerisk nyskaping», som det heter i forlagenes etiske retningslinjer.

Felles for alle disse erfaringene er at de bidro til å skape en høy fag-, sjanger- og rollebevissthet. Uansett hva jeg privat måtte ha av esoterisk overbevisning, var – og er – de underordnet budene i journalistikkens «bibel» (Vær varsom-plakaten), som at jeg må verne om min «uavhengighet, integritet og troverdighet».

Hvem som eier maktmidlene er aldri irrelevant, men høy standard på journalistikken er et like sterkt bolverk mot populisme og ekstremisme som eierskap. Derfor burde pressefolk konsentrere seg om å bygge et sterkere forsvar mot trusselen som over alt i verden rammer den uavhengige journalistikken: Fake news, innblanding fra autokratiske politikere, utvisking av skillet mellom reklame og redaksjonelt stoff, likestilling av redaktørstyrte medier og blogger, for å nevne noe. Da jeg lærte faget, var amerikansk journalistikk selve Fyrtårnet. I dag er det en stor, feit varseltrekant.

Journalistikk er for viktig til å bli redusert til politikk.

Å være journalist er å være maktkritisk og ta den lille mann i forsvar. Pressen skal «beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser» og «avdekke kritikkverdige forhold.» Journalister skal vise «respekt for menneskers egenart og identitet» og være varsomme med «bruk av begreper som kan virke stigmatiserende».

I et slikt perspektiv er det ikke rart om mange journalister stemmer politisk korrekt. Det er faktisk mer oppsiktsvekkende at noen stemmer på elitens partier. Men det har som sagt ikke noe med saken å gjøre. Journalistikken er overordnet. Som den amerikanske presidenten Thomas Jefferson sa på tampen av 1700-tallet: «Hvis jeg måtte velge mellom en regjering, men ingen aviser, og aviser, men ingen regjering, så ville jeg valgt det siste».

Journalistikk er for viktig til å bli redusert til politikk.

(Også publisert i Dagsavisen 31,mai 2025.)