Det er stille på Tiananmen

Den 4. juni 1993 var det stille og rolig på Tiananmen, men et merkbart økt politinærvær. Det var gått fire år. Glemselen som kinesiske myndigheter prøver å legge over hendelsene, var begynt å virke.

Det var første gang jeg var der etter massakren fire år tidligere. En økonomistudent som hjalp sin mor med å selge suvenirer til turister, husket ikke at det var noe spesielt med dagen da jeg spurte. Han var mer opptatt av om jeg syntes Kina burde bli med i Verdens handelsorganisasjon WTO. Han tenkte framover, sa han. Han lurte også på om han skulle gå inn i kommunistpartiet. Det ville fremme karrieren.

Prøver du å ta deg fram til Tiananmen-plassen i dag, er det sikkerhetskontroller som på en flyplass når du skal ut av eller inn på t-banen. Deretter er det ny kontroll for å komme inn på den gigantiske plassen. Ingen bråker lenger på Tiananmen.

 

Taushet

I år må man dra til Taiwan, Hongkong og Macao for å finne offentlige minnemarkeringer av den største demokratibevegelsen i Kina siden Folkerepublikkens opprettelse. Dagens makthaver Xi Jinping lar ingen kritikere slippe ustraffet.

Først så hun en soldat som åpnet ild og skjøt hensynsløst inn i en folkemengde.

Aller minst får kinesiske borgere lov til å minnes dagen. Selv private arrangementer der små grupper av venner og bekjente møtes, blir stormet av politiet og oppløst, og deltakerne arrestert. Å legge ut bilder av det som skjedde natten og morgenen til 4. juni 1989 på nettet, er straffbart. Verdens største sensurapparat er i høygir for å stoppe ethvert forsøk på å minne folk om massedrapet for 30 år siden.

En britisk kvinne som var turist i Beijing da massakren skjedde, fortalte BBC hva hun hadde vært vitne til:

Først så hun en soldat som åpnet ild og skjøt hensynsløst inn i en folkemengde. Døde og sårede falt om. Tre kvinnelige studenter løp mot soldaten og kastet seg på kne foran ham med en bønn om å slutte. Sekunder etter var også de drept. Deretter var det en eldre mann som hevet armene over hodet mens han forsøkte å krysse gaten. Så var han skutt og drept, fortalte turist Margaret Holt. Hun så også at soldaten gikk tom for kuler, prøvde å lade om, men ble tatt av mengden og hengt fra et tre i nærheten.

Aktivisten Chen Bing ble i april i år dømt til tre og et halvt års fengsel for å ha laget noen spesielle flasker brennevin som het det samme som lydene i tallene 89.6.4, altså datoen for massakren, melder Amnesty International på sine hjemmesider. Deng Chuanpeng, en annen aktivist, ble fengslet 18. mai for å ha sendt ut en twittermelding om dagen.

En av de siste arrestasjonsbølgene i Kina har rammet uavhengige, marxistiske studiegrupper på noen av Kinas universiteter.

To dager etter ble 82 år gamle Ding Zilin, som mistet sin 17 år gamle sønn den 4. juni for 30 år siden, beordret av politiet til å reise fra hjemmet sitt i Beijing til fødebyen Wuxi i Jiangsu-provinsen, en reise på 1.100 kilometer, skriver Amnesty. Hun er en av grunnleggerne av Tiananmen-mødrene, en gruppe pårørende som mistet familiemedlemmer den samme dagen. Myndighetene sender dem vekk for at de skal være utilgjengelige for pressen. Den kjente aktivisten Hu Jia ble sendt ut av Beijing 28. mai, ifølge Human Rights Watch, en annen menneskerettsorganisasjon.

En undersøkelse gjennomført av Universitetet i Toronto og Universitetet i Hongkong nå i 2019, viste at 3.237 ord og uttrykk som på en eller annen måte kan tenkes å referere til massakren, blir sensurert på kinesisk internett.

 

Viser til Willy Brandt

I en artikkel formulert som et brev til Kinas ledere, ber Tiananmen-mødrene om «sannhet, ansvar og kompensasjon», forteller organisasjonen Human Rights in China.

Mødrene opplyser at de siden 1995 har skrevet til myndighetene to ganger årlig, men aldri fått noe svar eller tegn på at brevene er mottatt. «Som steiner i vannet», beskriver de henvendelsene sine.

I år oppfordrer de Kinas ledere til å ta lærdom av og følge den daværende tyske forbundskansler og sosialdemokrat Willy Brandts eksempel fra 1970. Han besøkte Warszawa og knelte foran minnesmerket for ofrene fra Warszawa-oppstanden. Han ba om unnskyldning for Nazi-Tysklands forbrytelser, forbrytelser det demokratiske Tyskland ikke hadde ansvar for, skriver Tiananmen-mødrene.

 

Studenter og arbeidere

En av de siste arrestasjonsbølgene i Kina har rammet uavhengige, marxistiske studiegrupper på noen av Kinas universiteter. De straffes for sitt støttearbeid for streikende arbeidere i Shenzhen i Sør-Kina. Befolkningen skal bare ikke få greie på det. Myndighetene misliker studenter og arbeidere i samarbeid.

Åpenlyse kidnappinger er skjedd i fullt dagslys fra eliteuniversiteter.

I april gikk det derfor et direktiv ut til kinesiske medier fra myndighetene om at straffene ikke skulle omtales. Direktivet ble likevel lekket til omverdenen av den engelskspråklige nettavisen China Digital Times:

«Alle nettsteder: Når dommene for den andre gruppen folk involvert i Jasic-arbeidernes rettsforsvar begynner, (gjelder følgende) uten unntak: ikke rapporter, ikke gjengi andres meldinger, og ingen kommentarer.»

Arbeideraktivister og studenter er siden i fjor blitt arrestert, anklaget for kriminelle forhold, eller har rett og slett forsvunnet. Åpenlyse kidnappinger er skjedd i fullt dagslys fra eliteuniversiteter. Uroen springer ut av en konflikt på bedriften Jasic Technology i Shenzhen.

 

En mektig nasjon

Kinesiske myndigheter knuste demokratibevegelsen for å redde reformene og åpningen mot verden. Det har vært den offisielle versjonen, og er det fortsatt. Den åpenbare selvmotsigelsen har gått godt hjem hos mange som har ment at kinesisk kapitalisme ville føre til kinesisk demokrati, og som gjerne ville utnytte det enorme kinesiske markedet.

Knappe tre uker etter at Den himmelske freds plass, Tiananmen, var ryddet for alt som var av protesterende studenter og andre demokratitilhengere, holdt sentralkomiteen i Kinas kommunistiske parti plenumsmøte for å oppsummere alt som var skjedd siden april, tvinge fram en enhetlig linje blant landets ledere og velge en delvis ny ledelse.

Li Peng, stesønnen til tidligere statsminister Zhou Enlai, oppsummerte for de flere hundre toppene hovedpunktet på møtet 23. juni 1989:

«De fire grunnprinsippene er fundamentene som staten bygger på og må absolutt bli opprettholdt fra begynnelse til slutt, uten den minste vakling. Reform og åpning er veien til en mektig nasjon og må bli utført med den fasteste besluttsomhet», sa Li.

De fire grunnprinsippene var å holde fast ved kommunistpartiets ledelse, den sosialistiske veien, folkets demokratiske diktatur og marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning. De ideologiske læresetningene var formulert av Deng Xiaoping og varslet ikke akkurat politiske reformer i vestlig, demokratisk retning.

Å si rett ut at hovedmålet med reform og åpning mot verden var å skape en «mektig nasjon», en kinesisk stormakt, var derimot en formulering å legge merke til.

 

Hvem bryr seg?

Deng hadde vært inne på noe av det samme i en tale til medlemmene av den nye, stående komiteen i politbyrået som skulle innsettes, en uke tidligere:

«Hovedsaken nå er å tillate risiko og ikke være redde for tap. Hvis noe ser bra ut på lang sikt, så gjør det! Vi må gjøre mer for reform og åpning. Fellesbedrifter med utenlandsk kapital er bra, alle utviklingssonene er i gang. Tiltrekk dere utenlandsk kapital. Utlendingene profiterer, ja, men på lang sikt profiterer også vi», sa Deng.

Troverdige tall på hvor mange som ble drept i morgentimene natt til 4. juni, er aldri blitt gitt av kinesiske myndigheter.

Han fortsatte med å kommentere spørsmålet om politiske reformer.

«Jeg sier til amerikanerne at Kinas hovedinteresse er stabilitet. Alt som bidrar til stabilitet er bra. Jeg gir aldri en tomme i noe som berører de fire grunnprinsippene. Aldri! Amerikanerne går i taket og sprer rykter, men hvem bryr seg?»

Å heve folkets levestandard var en nødvendig og god effekt, men ikke selve målet, bare en vei til målet. 30 år etter at demokratibevegelsen ble knust, er supermakten Kina oppe og går. Diktaturet lever i beste velgående.

 

10.000 eller 241?

Troverdige tall på hvor mange som ble drept i morgentimene natt til 4. juni, er aldri blitt gitt av kinesiske myndigheter. Det er gitt et offisielt tall på 241 drepte og «cirka 7.000» sårede, men disse tallene tror få på, blant annet fordi myndighetene aldri har offentliggjort navnene på de 241 drepte. Dermed er det ikke mulig å kontrollere tallet.

Den britiske kringkastingen BBC publiserte 23. desember 2017 innholdet i en konfidensiell melding fra den britiske ambassadøren i Beijing i 1989 til britisk UD. Ifølge ambassadør Sir Alan Donald hadde han fått opplyst at «over 10.000 mennesker» var blitt drept. Kilden ble oppgitt å være enn venn av et medlem av Kinas regjering.

Etter massakren i Beijing var studenter og arbeidere over hele Kina målløse og svimeslått, men ikke mer enn at det nokså umiddelbart ble igangsatt store protester.

Tallet 241 drepte var det som en intern undersøkelseskommisjon i kommunistpartiet presenterte på et utvidet møte i partiets politbyrå 19. juni -89, ifølge boka The Tiananmen Papers. Av de døde var 23 soldater og 218 sivile. En annen rapport, fra politiet i Beijing, opplyste at de drepte besto av universitetsprofessorer, teknikere, offentlig ansatte, arbeidere, eiere av småbedrifter, pensjonerte arbeidere, elever fra videregående skoler og grunnskoler. Det yngste drapsofferet var ei jente på 9 år.

«Hvis man tar spredningen på ofrenes alder og yrker i betraktning, fra pensjonerte, eldre damer til et ni år gammelt barn, er det sannsynlig at ingen av disse kan ha begått noen forbrytelser», kommenterer redaktørene av dokumentsamlingen, Andrew J. Nathan og Perry Link. Den offisielle propagandaen i Kina beskriver de som protesterte mot den militære framrykkingen i Beijing som «kontrarevolusjonære kriminelle».

 

Fordømt i hele Kina

Etter massakren i Beijing var studenter og arbeidere over hele Kina målløse og svimeslått, men ikke mer enn at det nokså umiddelbart ble igangsatt store protester. Tallene stammer fra interne, daglige rapporter fra kommunistpartiets provinsledelser og provinsmyndigheter, gjengitt i The Tiananmen Papers.

I alt ble det rapportert om protester mot massakren i 181 kinesiske byer i dagene 5.-10. juni. Det må ha vært millioner på gatene, for myndighetene på provinsnivå rapporterte heller for lave tall enn for høye. Et eksempel: Den 27. april innførte politiet i Beijing en bestemmelse om at det ikke lenger bare var å marsjere i vei hvis man ville demonstrere for eller imot noe. Man måtte først få tillatelse fra politiet. Bestemmelsen ble med en gang møtt av en ny og stor studentdemonstrasjon. 50.000, ifølge Beijing-politiets interne rapport. 100.000-150.000, ifølge Norges ambassades egen telling.

Men mange fortsatte å nekte å ha med myndighetene å gjøre.

I Shanghai brøt trafikken sammen totalt etter at 30.000 studenter overtok 1.200 busser og stilte dem som veisperringer og blokkeringer i hele sentrum. I forstedene møtte færre en 30 prosent av arbeiderne på jobb denne 5. juni. Samme dag protesterte nesten 20.000 studenter i Harbin med å sette opp veisperringer og marsjerte om morgenen. sammen med minst 2.000 arbeidere. I Changchun, også i nord, var over 10.000 på beina i en sørgemarsj i regnet. På kvelden demonstrerte rundt 50.000 innbyggere og studenter. Også i Taiyuan deltok over 50.000 på et protestmøte om kvelden.

 

Herjinger

I Chengdu kom det til alvorlige ødeleggelser da grupper av rasende innbyggere brente ned et 15.000 kvadratmeter stort kjøpesenter, en kjent restaurant, og kastet brannbomber inn i en kino og to politistasjoner. Aksjonistene herjet også i to av byens beste hoteller, angrep gjester, rev en vegg i en bygning der lokale myndigheter holdt til og satte fyr på 14 brannbiler som tilhørte opprørspolitiet. I Guangzhou var 50.000 på beina i protest, i Shenzhen rundt 20.000.

Etter 10. juni var det en utbredt oppfatning at myndighetene igjen hadde kontroll.

Myndighetene i Shanghai sendte ut 6.500 arbeidere for å fjerne 120 veisperringer tidlig om morgenen 6. juni, men etter kort tid var også 10.000 studenter ute for å sette opp 145 nye. Protestene fortsatte også i de andre byene, med varierende styrke. I Changchun var over 100.000 med på en protest forbi det lokale partihovedkvarteret. I Jinan deltok over 10.000 studenter i protestmarsj, og rundt 4.000 av dem stilte seg opp på gatehjørner over hele byen for å fortelle hva som var skjedd i Beijing. På kvelden ble en politistasjon stormet.

I Taiyuan oppfordret studentene alle enheter av hæren til å dra til Beijing for å knuse de militære styrkene som de mente hadde begått massakren. «Knus den 27. armé, og heng Deng (Xiaoping), Li (Peng) og Yang (Shangkun)! Skynd dere, skynd dere, skynd dere!».

Gradvis ble studentene svekket. Lederne for studentprotestene ble arrestert, og de fleste valgte å forlate universitetene og reise hjem. De uavhengige student- og arbeiderforeningene ble oppløst. Men mange fortsatte å nekte å ha med myndighetene å gjøre. Etter 10. juni var det en utbredt oppfatning at myndighetene igjen hadde kontroll.