Det Forsvaret ikke kan forsvare

I 2009 fortalte mediene om at kvinner løp tre ganger større risiko for å bli utsatt for seksuell trakassering i Forsvaret enn i andre yrker. Det var en medarbeiderundersøkelse som avdekket dette, etter at det kom fram at kvinner hadde følt seg mobbet i Forsvaret. For å finne ut mer om årsakene og finne tiltak for å stoppe trakasseringen, satte Forsvaret av en million kroner til et prosjekt i samarbeid med Universitetet i Bergen.

Snart 15 år har gått, og som vi vet: fortsatt opplever en stor andel kvinnelige soldater seksuell trakassering. I helgen fortalte Silje Falmår om hva hun ble utsatt for under førstegangstjenesten: Det startet med seksualiserte kommentarer, så ble hun utsatt for uønsket fysisk kontakt. Til slutt ble hun voldtatt. Falmår varslet, men ble ikke tatt på alvor. Ledelsen bagatelliserte varslene, og Falmår opplevde utestenging og ekskludering. Hun følte hun ble straffet for å varsle.

I Forsvaret er det kollegaen din som trakasserer deg. Eller lederen din.

De fleste som blir utsatt for seksuell trakassering i arbeidslivet, blir trakassert av andre enn kollegaer og ledere. I service- og omsorgsyrker er seksuell trakassering utbredt, og her er det kunder, klienter og andre som ikke er ansatt som står for trakasseringen. I Forsvaret er det annerledes. En undersøkelse fra 2020 viste at 63 prosent av kvinnene under 30 år hadde opplevd seksuell trakassering fra «en som tjenestegjør i Forsvaret», som det sto i spørsmålsformuleringen. I Forsvaret er det kollegaen din som trakasserer deg. Eller lederen din.

I 2009 var det 8 prosent kvinner i Forsvaret. I dag er det fire ganger så mange, etter at kjønnsnøytral verneplikt ble innført i 2016. En undersøkelse fra 2018 viste at Forsvaret ikke hadde maktet å få bukt med seksuell trakassering. En macho-kultur med seksualisert språk, er noe av forklaringen.

«Tallene indikerer at dette er et dramatisk større problem i Forsvaret enn på en vanlig arbeidsplass», kommenterte BI-professor Stig Berge Matthiesen. Men daværende forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen ville ikke gå med på at det eksisterte noen ukultur. Da måtte omfanget være større, mente han ifølge NRK. Større enn at 160 personer hadde blitt voldtatt eller forsøkt voldtatt det siste året? Større enn at 15 prosent av kvinnene hadde opplevd støtende eller ubehagelig fysisk kontakt? I ettertid er det åpenbart at ledelsen på toppen ikke har tatt problemet nok på alvor.

Du må velge mellom å akseptere trakasseringen for å bli inkludert, eller si fra om at det ikke er greit – og bli ekskludert.

At seksuell trakassering finner sted, er en ting. At den får lov til å fortsette å finne sted, er noe annet. Det første er et problem. Det andre er et ledelsesproblem.

Lars Erik Lund, konserndirektør for strategi og bærekraft i Veidekke, påpeker med henvisning til psykologen John Amaechi at det ikke er atferden til flertallet som definerer kulturen på en arbeidsplass: «Det som definerer en organisasjonskultur er den verste adferden vi aksepterer. Det som definerer ‘ukulturen’ i forsvaret er ikke de få som bryter reglene. Det som skaper den problematiske kulturen er den manglende reaksjonen fra forsvarsledelsen», skriver han.

Er det noe #metoo bør ha lært oss, så er det at hvert enkelt tilfelle av seksuell trakassering ikke kan behandles som dette: enkelttilfeller. Kommer det ett varsel, bør det settes i gang undersøkelser, det bør stilles spørsmål om dette er et problem, en del av en ukultur. For det er ikke nødvendigvis slik at den første som varsler, er den første som har opplevd trakassering. Gang etter gang har vi sett det motsatte, at når en tør å stå fram, følger flere etter.

Vi vet at kvinner i mannsdominerte yrker er mer utsatt for seksuell trakassering enn andre.

Det er ikke lett å varsle, og ofte kan det å si fra om trakassering og mobbing ha store omkostninger for varsleren selv. Silje Falmår sa det slik i Debatten på NRK: Du må velge mellom å akseptere trakasseringen for å bli inkludert, eller si fra om at det ikke er greit – og bli ekskludert. Forsvarets egen undersøkelse viser at bare 20 prosent av dem som utsettes for mobbing og seksuell trakassering, varsler om det. Flere av dem som varsler, velger å slutte. Flere av dem som det varsles mot, slipper unna.

Vi vet at kvinner i mannsdominerte yrker er mer utsatt for seksuell trakassering enn andre. Denne kunnskapen burde ha bidratt til at Forsvaret tok allerede de første varslene på stort alvor.

I 2021 kom nok en undersøkelse av temaet. Tilfellende av seksuell trakassering hadde gått noe ned, men ikke nok, og minst blant de yngste som fra før av var mest utsatt. «Arbeidet mot mobbing og trakassering er et langsiktig arbeid. Det tar tid», sa forsvarssjefen da. Nå har det gått ytterligere to år.

Men problemet har altså vært kjent lenge, også for Forsvarets øverste ledelse.

En kan jo lure på om noe hadde skjedd om ikke 22-årige Silje Falmår hadde orket å fortelle sin historie. Det er påfallende at det måtte en mediesak til. Brått kom forsvarsministeren på banen, innkalte til møte med ledelse og tillitsvalgte, som om det Silje Falmår fortalte var noe nytt, noe som brått hadde oppstått. Men problemet har altså vært kjent lenge, også for Forsvarets øverste ledelse, og da er spørsmålet: Er det trakasseringen av kvinnelige soldater de er bekymret for, eller omdømmet? Nå skal tiltak igangsettes. Akkurat som i 2018. Akkurat som i 2009. Jeg er redd de ikke har mye for seg uten at Forsvaret anerkjenner at det har et kulturproblem.

Ifølge de tallene som har kommet fram de siste årene, synes det å være større sjanse for at datteren din blir utsatt for seksuell trakassering hvis hun avtjener førstegangstjeneste, enn at hun ikke blir det. Silje Falmår var tydelig på hva som er konsekvensen da hun stilte i Debatten på NRK. Hun satte blikket i forsvarssjef Erik Kristoffersen og sa: «Det er ikke jeg som mister deg. Det er du som mister meg.»