Det Gerhardsen sa

Sommeren 2012, i kjølvannet av rettssaken mot Anders Behring Breivik, fikk jeg en kronikk i innboksen av Rune Gerhardsen, da styreleder i Hvite busser. Det var en klok og balansert tekst om holocaust og 22. juli. Han skrev blant annet:

«Terroren i regjeringskvartalet og på Utøya var annerledes enn i konsentrasjonsleirene, men tankene bak er de samme. Herskertanker hos dem som tror de har rett til å utrydde de som er annerledes og tenker annerledes enn dem. Det er utfordringene vi skal møte. Nye tanker om de Hvite Bussene betyr ikke at vi skal slutte å dra til gamle konsentrasjonsleirene, men kanskje at vi skal dra andre steder også, og at vi må utvide perspektivene for det som fortelles i bussene. Tidsvitnene fra den 2. verdenskrig er ikke så tallrike lenger. Men det finnes vitner fra andre kriger og katastrofe, som har historier å fortelle, og det finnes vitner fra Utøya som så terroren rett i øynene».

Men tiden har jobbet for Gerhardsen.

Gerhardsen ble raskt presset på defensiven etter at NTB lagde en sitatsak på Dagsavisen-kronikken under overskriften «Gerhardsen vil ha Hvite busser til Utøya», som raskt ble etterfulgt av «Holocaust-overlevende: Dårlig idé med Utøya-turer». Samuel Steinmann mente forslaget var en nedgradering av alvoret i holocaust. «Konsentrasjonsleirene og Utøya er to vidt forskjellige ting. Den ene har med jødeforfølgelsen å gjøre, mens den andre var en ren terroraksjon», sa han.

Gerhardsen ble tolket bokstavelig. Han mente ikke at kolonner av hvite busser fysisk skulle fraktes over til Utøya året rundt, men at det var forbindelseslinjer mellom tankegodset bak holocaust og terrorangrepet 22. juli. Men det norske samfunnet var ikke klar for å tenke i slike baner. Vi var fortsatt opphengt i ideen om at 22. juli var et angrep på demokratiet og alle nordmenn og at Breivik var en soloterrorist, som på det tidspunktet (før dommen) kanskje var riv ruskende gal.

Ikke minst er det klokt å tenke i nye baner nå som korona forhindrer elevene fra å reise til konsentrasjonsleirene.

Men tiden har jobbet for Gerhardsen. 22. juli-senteret i Oslo har tatt imot hundrevis av skoleklasser siden det åpnet i 2015. Året etter åpnet demokrativerkstedet på Utøya, som også tar imot hundrevis av ungdommer fra Norge og utlandet, der de gjennom tre dager reflekterer over demokratiets bærebjelker. Etter lang tids kamp er nå også 22. juli blitt en del av skolepensumet.

Dette, er jeg overbevist om, var hva Gerhardsen mente med «Hvite busser til Utøya» sommeren 2012. Om bussen er reelle eller metaforiske, om de reiser til et fysisk sted eller blir i klasserommet, er ikke hovedspørsmålet. Det viktigste er at vi har kommet dit at vi ikke lenger betrakter 22. juli som «en ren terroraksjon», men et målrettet forsøk på å drepe, kneble og terrorisere hundrevis av mennesker fordi disse trodde på andre verdier enn massemorderen.

I min nye bok, «Ingen fred å finne. 22. juli 10 år etter», har jeg blant annet intervjuet Gaute Børstad Skjervø. 22. juli 2011 var han 16 år og landets yngste fylkesleder på Utøya. I dag er han nestleder i ungdomsorganisasjon. I boka forklarer han hva kravet om «oppgjør» i forbindelse med tiårsmarkeringen handler om. Samme dag jeg intervjuet ham, var det tilfeldigvis 78 år siden 532 jøder ble deportert ut av Norge med skipet MS Donau til Auschwitz. Bare ni kom tilbake. Min Facebook-feed var dominert av bekjente som tente lys og pusset snublesteiner som er lagt ned rundt omkring i norske byer, med navn på drepte norske jøder. Mange av disse bekjente var AUF-ere. «Det er fordi vi ser sammenhengen», sa Skjervø til meg.

Så, i hvert fall sett fra AUF-ernes ståsted i 2021, hadde Gerhardsen mer rett enn Steinmann.

Det skyldes ikke det bare de opplagte koblingene, som for eksempel at Breivik valgte å «konvertere» til nasjonalsosialismen høsten 2014 eller at noen brøt seg inn i Hegnhuset våren 2016 og tegnet hakekors i taket, Skjervø sikter til alle tankesett som skaper skiller mellom «oss» og «de andre» eller høytstående og lavtstående kulturer. Vi må aldri snakke om holocaust eller folkemordene i Rwanda eller i Srebrenica som om det bare er historie og tilhører fortiden, vi må vise overføringsverdien til vårt samfunn, sa AUF-eren og nevnte eksplisitt dagens muslimhat.

«Det er en del krefter i det norske samfunnet det er vanskelig å snakke om, for eksempel ideen om at Norge er et annerledesland og at nordmenn er best i verden. Under der ligger det et lag med skumle holdninger som noen kan fremprovosere. Uten å snakke om dette er det umulig å forstå 22. juli», mente Skjervø.

Så, i hvert fall sett fra AUF-ernes ståsted i 2021, hadde Gerhardsen mer rett enn Steinmann. Ikke minst er det klokt å tenke i nye baner nå som korona forhindrer elevene fra å reise til konsentrasjonsleirene. Det vi må diskutere er hvordan de hvite bussen skal se ut i 2021 og hvordan organiseringen skal foregå. Målet må være at all norsk skoleungdom minst en gang gjennom skoleløpet besøker Utøya eller 22. juli-senteret. Vi blir ikke immune mot ekstremisme, rasisme og hatvold før alle er immune.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen 31. mai 2021.)