Dersom alt fortsetter som før, trenger Nasjonal samling bare å ha is i magen, se på en regjering som ikke får utrettet så mye og før eller siden vinne alt.
PARIS: Ved å utlyse et hasteparlamentsvalg etter nederlaget i Europaparlamentsvalget i juni, håpet president Emmanuel Macron å «avklare» den politiske situasjonen i Frankrike til sin egen fordel. Han mislyktes åpenbart med dette.
Valget resulterte ikke i et parlamentarisk flertall, kun i ytterligere forvirring. Med mange tapere og svært få vinnere, er dette det mest overraskende valget i landets moderne historie.
Blant de mange taperne er Nasjonal samling (Rassemblement National), ytre høyre-partiet som oppnådde en avgjørende og sjokkerende seier i Europaparlamentsvalget bare noen uker tidligere.
Selv om Nasjonal samling har fått flere seter i parlamentet (og blitt det største partiet i nasjonalforsamlingen), svarte ikke resultatet til forventningene. I den andre runden ble det mobilisert kraftig mot ytre høyre, ettersom velgerne stemte taktisk og skiftet fra sentrum til venstre og fra høyre til sentrum.
Dessuten er venstrealliansen en løs koalisjon.
Under valgkampen konkluderte tydeligvis mange franske velgere med at Nasjonal samlings kandidater neppe er klare til å inneha makten.
De fleste eksperter har den siste tiden trodd at det franske valgsystemet ikke lenger hadde naturlig immunitet mot ytre høyre. Men valget motbeviste dette. Selv om ytre høyre nå er landets ledende politiske kraft, kan ikke ytre høyre-politikere få gjennomslag for sin politikk uten allierte – og de har ingen.
Den andre taperen er Macron. Partiet til presidenten tapte rundt 100 seter. Før valget hadde Macrons sentrumsallianse (Ensemble) sikret seg et relativt flertall i parlamentet. Nå er sentrum overskygget av venstrealliansen Ny folkefront (Nouveau Front Populaire), som vant flest seter samlet sett.
Men selv om Macron sannsynligvis vil bli nødt til å utnevne en ny statsminister fra venstresiden, er Ny folkefront fortsatt rundt 100 seter fra et absolutt flertall.
Dessuten er venstrealliansen en løs koalisjon. Dens medlemmer er uenige om mye. Og lederen for koalisjonen, Jean-Luc Mélenchon fra Det ukuelige Frankrike (La France Insoumise), har kun ett mål: å radikalisere den offentlige debatten og legge forholdene til rette for et oppgjør mellom ham og Marine Le Pen fra Nasjonal samling under presidentvalget i 2027.
Men med Macron på defensiven og uten et parlamentarisk flertall, vil Frankrike befinne seg i ukjent farvann.
Dermed er det ikke nødvendigvis i Mélenchons interesse at en venstreorientert regjering (under en annen frontfigur) skal lykkes.
For at det skal gagne Mélenchon personlig, må NFP være i stand til å gjennomføre hele sitt valgprogram. Men det vil aldri skje uten et absolutt flertall. Dessuten vil den neste regjeringen – uansett hvilken form den tar – snart måtte svare for Europakommisjonen, som nylig iverksatte en budsjettunderskuddskorreksjonsprosedyre (en såkalt «excessive deficit procedure» som blir iverksatt når underskuddet på statsbudsjettet til et EU-land er for stort).
Likevel er det lite sannsynlig at NFP vil gå i oppløsning med det første. Selv om sosialistene og de grønne fikk mye kritikk for å alliere seg med Mélenchon, til tross for at de er grunnleggende uenige med ham på mange områder, lønnet avtalen seg valgmessig.
Alle de 40 ekstra setene som venstresiden vant, gikk til sosialistene og de grønne, mens Det ukuelige Frankrike ikke vant noen nye seter.
Dette kan minne om venstreunionen som François Mitterrand ledet etter at han ble valgt som fransk president i 1981. Ved å inngå en allianse med kommunistene, var det lettere for ham å svekke dem på et senere tidspunkt.
Frankrikes fragmenterte politikk er ikke så forskjellig fra det politiske landskapet i andre europeiske land.
Ser man framover, er det mest sannsynlige scenariet at en moderat mindretallsregjering vil bli dannet og fungere som en overgangsregjering det neste året. (Presidenten kan ikke oppløse nasjonalforsamlingen igjen før juni 2025). Men med Macron på defensiven og uten et parlamentarisk flertall, vil Frankrike befinne seg i ukjent farvann.
Profilerte politiske personligheter vil komme til å spille en langt større rolle enn merkelapper som «venstre», «høyre» eller «sentrum». Som i ethvert politisk system, ønsker noen franske politikere å fremme stabilitet og inngå kompromisser, mens andre er fast bestemt på å knuse det de anser som sine fiender.
Dermed vil det kommende året være preget av stor politisk usikkerhet, noe som kan forverre Frankrikes økonomiske utsikter. Den neste regjeringens koalisjonspartnere må uansett bli enige seg imellom om budsjettet for 2025 i løpet av de neste månedene.
Kanskje den nye nasjonalforsamlingen vil enes om en valgreform. Den nåværende to-runders prosedyren er tilpasset et politisk system med to poler, men dette valget ga ytterligere bekreftelse på at fransk politikk nå er preget av tre poler.
Gitt framveksten av klare politiske blokker til venstre, høyre og i sentrum, er den eneste løsningen å innføre proporsjonal representasjon, der hvert parti når sitt respektive nivå og deretter inngår i frivillige koalisjoner etter at stemmene er talt.
Vil dette valgresultatet få franske politikere til å se ting på en annen måte?
På venstresiden vil for eksempel ikke sosialistene måtte knytte seg til Det ukuelige Frankrike for å bli valgt. Og de vil kunne danne allianser med andre – som Macrons parti – etter at de har blitt innvalgt i parlamentet.
Frankrikes fragmenterte politikk er ikke så forskjellig fra det politiske landskapet i andre europeiske land. Men Frankrikes politiske kultur og institusjoner er unike fordi de fremmer konfrontasjon framfor koalisjonsbygging.
Vil dette valgresultatet få franske politikere til å se ting på en annen måte? Eller vil alle bare fortsette å oppføre seg som de alltid har gjort?
Dersom alt fortsetter som før, trenger Nasjonal samling bare å ha is i magen, se på en regjering som ikke får utrettet så mye og før eller siden vinne alt.
Oversatt av Marius Gustavson
Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org
Kommentarer