Det radikaliserte sinnet

(Det følgende er et bearbeidet utdrag fra boka Terror i Europas hjerte, som lanseres denne uka.)

 Den 22. september 2014 oppfordret IS’ talsmann Abou Mohammed al-Adnani alle muslimer til å angripe borgere fra land i den internasjonale koalisjonen mot IS i Syria og Irak.

«Drep den vantro, enten han er sivil eller militær», befalte al-Adnani på flere språk på Twitter. «Slå hodet hans med en sten, skjær halsen over på ham med en kniv, mei ham ned med en bil eller forgift ham». Slik ga IS-talsmannen sine følgere mange muligheter, ikke minst de enkleste. Siden har mange tatt ham på ordet.

Dette var IS-kalifatets store og koordinerte angrep mot Europa og de europeiske frihetsverdiene.

Angrepene i Paris den 13. november 2015 var ikke av den enkle sorten. Terroren mot fotballarenaen Stade de France, der Tyskland og Frankrike spilte en vennskapskamp, konsertstedet Bataclan, der 1500 gjester ble tatt som gisler, samt en rekke fortauskafeer i hjertet av Paris, var finansiert og organisert fra Raqqa. Dette var IS-kalifatets store og koordinerte angrep mot Europa og de europeiske frihetsverdiene.

Hva foregår i hodet på dem som lystrer IS’ ordre blindt? Det er umulig å vite sikkert uten selv å ha blitt radikalisert. Derfor er jihadister den beste kilden til innsikt i det som begår slike grusomheter.

 

Hør Vibeke Knoop-Rachline fortelle om arbeidet med boken i vår podcast: 

Gjenopprette tapt ære

En av dem som har forsøkt å gi en slags forklaring er Ibrahim El Bakraoui, som sprengte seg på Zaventem-flyplassen utenfor Brussel i det cellen bak Paris-terroren var i ferd med å bli avslørt noen måneder etter angrepet. Han spilte inn et telefonopptak til moren sin på hele 33 minutter før han gikk til aksjon.

Her presenterer han jihad som et svar på undertrykkelse av muslimer. Hans egen radikalisering kommer av ydmykelse, opprør og ikke minst utenforskap, et begrep som går igjen hos de aller fleste jihadister.

Gjennom terroren ville de gjenopprette en form for tapt verdighet.

Mohamed Abrini, som var involvert under forberedelsene til Paris-terroren, har også snakket om «massakren» i Palestina. Mange anser palestinerne som sine muslimske brødre som må hevnes. For slike som Abrini og Bakraoui virket opprettelsen av kalifatet 29. juni 2014 som en fullbyrdelse og en oppreisning for muslimske ofre. El Bakraoui forklarte moren sin at kalifatet var en seier etter at muslimene gjennom historien hadde tapt Andalusia, Palestina, Afghanistan, Irak og Syria.

Gjennom terroren ville de gjenopprette en form for tapt verdighet. Hvordan en slik idé kan oppstå, er en av radikaliseringens store gåter.

 

Som å koke en frosk

Forskeren Thomas Hegghammer har sammenliknet jihadistenes radikaliseringsprosess med å koke en frosk: «Putter man den rett i kokende vann, hopper den ut. Legger man den derimot i kaldt vann som varmes opp gradvis, blir den der til den er kokt.

Sånn er det med radikalisering til voldelig ekstremisme også. Det er svært få som kaster seg rett ut i voldshandlinger. Det går gradvis og er resultatet av en serie mindre beslutninger», har han slått fast.

Innerst inne dreier dette seg om å avvise sameksistens som likeverdige mennesker med ulike levesett, kulturer og livssyn.

Hegghammer hevder at det i kjernen av radikalisering ligger en avvisning av ideen om å leve som likeverdige i pluralistiske samfunn. De radikaliserte ønsker et samfunn der gruppen deres er overlegen – og de «andre» enten er kuede, assimilerte eller fjernet, det vil si utvist eller utryddet.

For mange er det likevel tilhørighet til en så sammensveiset gruppe som kan være det viktigste motivet for å slutte seg til IS. De kan ha vært ensomme i sitt tidligere liv, og når de får se videoer med samlinger rundt et bål, diktopplesning og annet, virker det fristende å slutte seg til.

 

Drepe om dagen, gråte om kvelden

Hegghammer har i boken Jihadi Culture. The Art and Social Practices of Militant Islamists vist hvordan IS-soldater kan «halshugge om dagen og gråte om kvelden». Det samme sier den palestinske forfatteren Iyad El-Baghdadi. Radikalisering dreier seg ikke bare om vold. Innerst inne dreier det seg også om å avvise sameksistens som likeverdige mennesker med ulike levesett, kulturer og livssyn. Det dreier seg om våre samfunns helse og bankende hjerter, som han har skrevet i Aftenposten.

Franskmannen Farid Benyettou var en overbevist jihadist som holdt flammende prekener for unge muslimer, blant dem gjerningsmennene bak Charlie Hebdo-angrepet. Etter seks år i fengsel angret han dypt og inderlig på det han hadde gjort. Han har beskrevet hvordan det føles i boka Mon djihad.

Den ene kunne begynne på en setning, en annen fullføre den. Så tette var båndene.

Her understreker også han betydningen av samhørigheten i jihadist-grupper. For Benyattou var det av aller største betydning. «Man blir faktisk avhengig av gruppen. Jeg var helt besatt av den i mange år, og var redd for å være alene», skriver han. «Det var denne frykten som gjorde at jeg dro til Afghanistan. Jeg tror jeg kunne ha forlatt alt fra den ene dagen til den andre for å slippe unna ensomheten.»

Selv da han ble løslatt, var Benyattous første tanke å oppsøke «brødrene» sine. Han klarte ikke å la være. Den ene kunne begynne på en setning, en annen fullføre den. Så tette var båndene. Utenforstående skjønte ingen ting av de sterke følelsene som bandt dem sammen.

 

Samme mekanisme for andre ekstremister

Med denne forklaringen er det lettere å forstå de usedvanlig tette båndene i et nettverk som det Salah Abdeslam, den eneste overlevende terroristen fra Paris, tilhørte.

Ønsket om å tilhøre en gruppe er også sterkt i andre ekstreme miljøer, blant annet lengst til høyre i det politiske landskapet. Radikalisering gjelder dermed ikke bare islamske jihadister. Det kan like gjerne forekomme innenfor andre totalitære livssyn og politiske ideologier, enten det er nynazisme, anarkisme eller ulike former for separatistbevegelser. Tenk bare på tyske Rote Arme Fraktion, nordirske IRA eller baskiske ETA.

Fengslene blir som eliteskoler for jihadister.

Anders Behring Breivik tilhørte ikke en fysisk gruppe, men et fellesskap på nettet. Også han var radikalisert, men innen en helt annen ideologi enn jihadistene. Hans strategi, uttrykt i «manifestet» hans, har likevel mye til felles med tankegangen til en Abdeslam, Benyattou, Bakraoui eller Abrini.

Den norske forskeren Jonas Kunst og hans kolleger ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo viser i en studie at det faktisk er de samme mekaniskmene som gjør at muslimer i Midtøsten og ytterliggående innvandringskritikere i Vesten radikaliseres.

Selv Brendan Tarrant, mannen bak massakren mot en moské på New Zealand i mars 2019, fant innbilte venner og fiender på internett. Tarrant var en moderne nerd, som lærte om etno-nasjonalisme av dragen Spyro (på Playstation) og ble drapsmann på grunn av overlevelsespillet Fortnite. På internett fant han frem til Breivks manifest.

 

Eliteskoler for jihadister

Noe særpreger likevel jihadismen. Et stort antall jihadister blir radikalisert i fengsel, der det gjerne finnes en lederskikkelse som sprer den «rette» troen. Det var trolig tilfellet med Salah Abdeslam, og det er et voksende problem i land som Belgia og Frankrike.

Dermed oppstår det en stor utfordring når jihadistiske fremmedkrigere nå kommer hjem fra Syria etter kalifatets fall, ofte til lengre fengselsopphold. Den franske islameksperten Gilles Kepel har sagt at fengslene blir som eliteskoler for jihadister.

 

 

De franske forskerne Xavier Crettiez og Romain Seze har studert nettopp hjemkomne jihadister, og hevder at de ofte minner om såkalte «born agains», altså vekkelseskristne. De oppdager religionen sent. De er oftest selvlærte, i hvert fall i begynnelsen. De søker alene på nettet, og finner der det som er mest hardtslående.

Når de først søker etter informasjon, begynner de snart å se videoer. Det kan starte med filmer om dyreplaging, noe som opprører de fleste. Etter hvert blir videoene mer politiske. Ofte handler det om Palestina, men ikke alltid, ifølge forskerne.

Veldig mange interesserer seg også for konspirasjonsteorier. Andre kan se på turen til kalifatet i Syria som en reise til et perfekt samfunn der den nye troen kan leves ut til fulle.

 

Et sverd over nakken

Crettiez og Seze har delt de radikaliserte inn i grupper og har offentliggjort sitater fra samtalene de førte med en lang rekke ekstremister. Eksemplene her er fra jihadist-gruppen de intervjuet. Igjen får man et unikt innblikk i radikaliseringens mysterier fra de radikaliserte selv.

For «Abdel», en av dem forskerne snakket med, er den religiøse teksten et hele som man må følge blindt uten å forkorte noe eller endre meningsinnholdet i: «Når det står ‘ta sverdet ditt og slå ham over nakken’, kan man endevende det så mye man vil, men et sverd er et sverd og en nakke en nakke», sier han. «For oss muslimer er vold legitimt, ja rettferdig. Det som gjør at så mange drar til Syria, det er et religiøst dogme.»

For Amara begynte det, som for så mange andre, med et nederlag.

«Achir», en annen av dem andre forskerne intervjuet, hevder at jihadistiske attentater forhindrer muslimer fra å dø: «Da jeg så det som skjedde fredag 13. november i Paris, tenkte jeg de hadde funnet mål for anslagene der det ikke kom til å være mange muslimer. Muslimer går ikke på barer og støtter ikke Frankrikes fotballag. Å ramme en rockekonsert, fortauskafeer og alkohol […] det vil ikke sjokkere en Araber fra Midtøsten. Han vil synes det er normalt,» sier han.

 

Han spiste IS, levde IS

En tidligere fransk militær, Djebril Amara, har også gitt en sjelden, detaljert beskrivelse av radikaliseringsprosessen til fransk etterretning, gjengitt i Le Monde. For Amara begynte det, som for så mange andre, med et nederlag. Han ble dimittert, og etter det deprimert. I islam fant han en ny mening med livet. Neste skritt var å skrive seg inn på et nettsted for «vanlige» dataspill, kalt jeuxvideo.com. Her finnes alt fra tegneserier til jihadistiske videoer, knyttet til forumer som renner over av islamistiske appeller.

«Jeg var fascinert av måten terroristene laget sine videoer på. Hver av dem varte mer enn en time og handlet om forskjellige temaer: Palestina, Syria, Bin Laden, muslimenes plass i Vesten», har han fortalt.

Amara lærte også å be og å gå i moskeen, den som lå nærmest fotballbanen der han spilte. I moskeen fikk han sjokk. Imamen der var imot jihad, og sa at terroristene var muslimer som gjorde opprør.

Amara våknet om morgenen med IS i hodet, han spiste IS, levde IS.

Da lette Amara frem de franske videoene som «snakket til ham». De sa han måtte dra til Syria i stedet for å leve blant vantro.

Amara våknet om morgenen med IS i hodet, han spiste IS, levde IS. «Jeg var ikke lenger muslim. Jeg var IS», sa han til avisen. Han kuttet ut familien og venner, bortsett fra de han traff i forumet. Sammen planla de et attentat mot hans tidligere militærleir. Meningen var å slå til nyttårsaften, kappe hodet av kommandanten, filme angrepet og legge det ut på nettet – men det ble ikke noe av.

Langsomt, langsomt har Amara blitt avvent, mye takket være imamen som fordømte jihadplanene. Han ble dømt til ni års fengsel for terrorsammensvergelse, men deler altså også av kunnskapen sin om radikalisering for å hindre at andre går den veien.

 

De tror de gjør noe godt

Som alle radikaliserte jihadister ble Amara overbevist om at det var nødvendig å bruke vold. Krig ble både en religiøs plikt og et politisk virkemiddel. Ifølge den franske spesialisten David Thomson, er jihadistene overbevist om at de gjør noe godt selv når de dreper.

Den fransk-amerikanske sosiologen Scott Altran går enda lenger. For ham er IS en revolusjon og tilhengerne revolusjonære. Hans forskningsteam har foretatt flere titalls intervjuer med jihadister i Paris, London og Barcelona, samt fengslede IS-tilhengere i Irak. Altrans konklusjon er at radikal islam ikke kan reduseres til en form for nihilisme, men tvert imot utgjør et attraktivt og dyptgripende prosjekt for å endre samfunnet.

Kanskje var det mest skremmende med Paris-attentatene at de fortalte om en indre vold?

Altran analyserte terrorisme igjen i 2019. «Den fragmenterer det sosiale samholdet i verden. Det er nettopp det som er målet: å skape en tomhet som vil bli fylt av en ny verden der det ikke lenger vil bli plass til noen uskyldige på den ene siden eller de fra den grå sonen i midten, det vil si størstedelen av menneskeheten», har han sagt.

Det samme sier den franske islameksperten Olivier Roy. «Problemet er ungdomsopprøret», har han hevdet. «Det er ikke islam som radikaliseres, men radikalitet som islamiseres.»

Kanskje var det mest skremmende med Paris-attentatene at de fortalte om en slik «indre vold», som IS skapte konkret rom for? Olivier Roy mener det: «Det dreier seg om unge mennesker som er helt investert i dagens ungdomskultur, med nattklubber, alkohol, jenter, narkotika etc. En betydelig del av dem er også småkriminelle», har han påpekt. «Bruddpunktet inntreffer i et gitt øyeblikk når den unge festgruppen lar skjegget vokse, begynner å snakke om islam og så videre. Veldig raskt, ofte bare noen få uker eller måneder senere, begår de en voldelig handling.»

 

Negative helter

De utsatte unge er altså på sidelinjen i samfunnet, inntil det skjer en brå overgang til vold. Roy ser et ønske om å hevde seg som helter hos denne typen terrorrekrutter. De ser på seg selv som negative helter, som trosser samfunnet og handler med utgangspunkt i en dyp personlig frustrasjon. Takket være volden blir de vinnere, ikke lenger tapere. De får hevn.

«De er radikale som i islam finner en måte å etablere sin radikalitet på», sier Roy. Han anbefaler å studere Koranen mindre, og heller se hva andre vestlige ungdommer gjør, om man vil forstå terrorfenomenet.

Nå finnes det mange former for, og ikke minst grader av, radikalisering. En av de franske politietterforskerne avhørte en gang en fremtidig jihadist. «Koranen? Den driter jeg i. Det er jihad som interesserer meg», sa han.

Deres identitet var bygget opp på en fortelling om undertrykkelse og forfølgelse.

Salah Abdeslam og vennene fra bydelen Molenbeek i Brussel i Belgia kunne ha sagt nøyaktig det samme. Deres identitet var bygget opp på en fortelling om undertrykkelse og forfølgelse, altså inntok de en offerrolle.

Urettferdighet er en sterk motivasjonsfaktor for mange unge. De hater et samfunn som de føler har gjort dem en eller annen form for urett. Utenforskapet er som et synlig stigma i ansiktet deres, og de føler seg uverdige i forhold til andre. Selvforakten deres utvikler seg til hat.

I jihadismen blir hatet deres sakralisert, og de får noe å tro på som «islams riddere». De blir til helter i en skjebnekamp mot vantro som ikke fortjener å leve, og kan dermed høste berømmelse hvis de ender som martyrer.

 

Ismaels kompleks

Det er altså ikke en fascinasjon for «intet» som overbeviser en jihadist, men et helt frigjøringsprosjekt. Kalifatet hadde stor tiltrekningskraft, så lenge det eksisterte, nettopp av denne grunnen. Det var ikke bare en drøm, men en oase i en åndelig ørken av en verden for et radikalisert sinn. Drivkraften er for mange et håp om rettferdighet. Åndelig jihad gir tilgang til et fellesskap av troende som skal forenes etter eksplosjonen.

De siste blir slik plutselig de første. Det er Ismaels kompleks, arvet etter en svært gammel tradisjon. Ismael, Abrahams eldste sønn med den egyptiske slavinnen Hagar, nevnes 14 ganger i Koranen. Han ble forvist og gjort arveløs, men hjalp senere sin far med å gjenreise Kaba, muslimenes viktigste helligdom i Mekka, og ble stamfar til det arabiske folket.

Skal terroren engang stoppe, må vi skjønne hvordan det kunne gå til.

Det som skiller Salah Abdeslam fra de fleste andre jihadister, er at han til syvende og sist ikke virket helt overbevist om at han måtte ofre sitt liv. Han ville leve. I siste øyeblikk, på konkret oppdrag i Paris, ble livet viktigere for ham enn det å lystre ordrene han hadde fått, samt en Koran han aldri hadde lest.

Sin egen historie har han imidlertid selv nektet helt å dele. Men i påvente av rettssaken mot ham, har vi alle noe å lære av å granske hvordan han kunne ende opp der han endte: Som en tidligere småkriminell festløve fra en fattig bydel med et sterkt stigma rettet mot seg, befant han seg plutselig i Europas hjerte med et selvmordsbeltet rundt magen og ordre fra Raqqa om å angripe vantro.

Skal terroren engang stoppe, må vi skjønne hvordan det kunne gå til – for Salah som for så alt for mange andre.

(Det du nå har lest er et bearbeidet utdrag fra boka Terror i Europas hjerte, som lanseres denne uka.)