Det som kan telles, kan telle

Når man setter sammen en partiledelse er det mange hensyn å ta. Disse skal være representative for medlemmer og velgere man ønsker å tiltrekke seg. By eller land, nord eller sør, etnisitet, kjønn, yrkesbakgrunn. Alt sånt teller. Velgerne skal helst kunne kjenne igjen litt av seg selv eller folk de kjenner i partiets ansikter utad.

Næringsminister Jan Christian Vestre ble fredag innstilt som ny Ap-nestleder sammen med Tonje Brenna. Begge er overlevende fra Utøya, og utvilsomt dyktige politikere. Det står ikke på person, men på representasjon.

I skattelistene for i fjor sto Vestre med en formue på 72 millioner. Ap-leder Jonas Gahr Støre hadde 45 millioner i formue. Vestre vokste opp på Tåsen og bor nå på Nordberg i Oslo, mens Støre holder til noe lenger vest, på Ris. Som Bjørgulv Braanen i Klassekampen skrev i en kommentar, der han problematiserte to millionærer på toppen: Det er sju minutters kjøretur mellom dem.

Arbeiderpartiet må være sitt ansvar bevisst, slik at de som eier de økonomiske privilegiene også blir det.

Vestre har sagt at han forstår at det stilles spørsmål ved millionformuen hans. Muligens bør han ta det et skritt lenger, og være åpen på sine privilegier og at han aldri har opplevd det panikkartede i å ikke kunne betale en regning. Det siste gjør noe med deg. For det er ikke «utfordrende» eller «krevende» med økonomiske problemer. Det er panikkangst, elendig matlyst, mangel på konsentrasjon, søvn, latter og fremtidstro. Det er noe bare de som vet, vet. Arbeiderpartiet bør ha en del folk som vet i sine rekker.

Det har allerede blitt et anstrøk av ironi over «vanlige folks tur», etter en tøff vinter for mange, med renteøkning, økte matpriser og strømpriser. Vi har hatt store Facebookgrupper som etterlyste hjelp i julen og delte av sin krevende hverdag. Vi hadde også en liten runde i påsken, der folk ventet på en annen form for påsketur: kanskje noen i gruppen kunne vippse dem penger til barnas påskeegg? Bilder av statsministeren på skitur med Kvikklunsj ble raskt en snakkis blant ungdommene her på Oslo øst, for også skiutstyr og kunnskap om Nordmarka er en klassemarkør. Det er helt greit det, men representanter for Arbeiderpartiet bør være det bevisst.

Vi snakker lite om økonomisk identitet når vi snakker om representasjon. Klasse. Inntekt, formue og eiendommer. På et besynderlig vis anses det som mer sensitivt enn alle de andre identitetsmarkørene, selv om det privatøkonomiske opplagt er politisk.

I motsetning til fattige, som via sosiale medier eller andre medier kan fortelle hva dårlig råd gjør med både helse og syn på livet, finnes det meg bekjent få grupper der de som har mest bekjenner hva mye penger og stor trygghet gjør med deres helse og syn på livet. Det er opplagt at begge deler påvirker oss, men det er kulturelt og sosialt mer akseptert å snakke om dem som har minst enn mest.

Når folks formue eller inntekt kommer på dagsorden, er det alltid noen som anklager budbringere for misunnelse. Dette er interessant at to grunner. Den første er at man tar for gitt at rikdom er en kollektiv drøm vi alle bærer på, det er bare sånn det er. Implisitt i dette ligger også at den rike man omtaler er en suksessrik (!) person, nær sagt uavhengig av alle andre karaktertrekk eller hvordan hen ble rik. Det avslører en hel del om vår kultur at diskusjoner rundt hvor store formuer våre medmennesker burde ha mulighet til å ha, møtes med påstander om at dette er et privat angrep, fremfor ønsker om en annen fordelingspolitikk, som på ingen måte handler om person. Tvert imot.

Det private er politisk, men det politiske avslører seg også privat.

Det er ikke en øvelse i misunnelse å snakke om det problematiske at noen sitter på to eller tresifrede antall millioner på kontoen. Det er å snakke om rettferd, og all uro som knyttes til økonomisk ulikhet i et samfunn. Det handler ikke om personer, men om et system som tillater denne ulikheten å forekomme mellom folk.

Og ja, det er et problem at Arbeiderpartiet, som flere ganger bruker slagordet «yte etter evne og få etter behov», på sett og vis eksemplifiserer via egen partiledelse at noen av deres egne har behov for mange millioner på bok. Det private er politisk, men det politiske avslører seg også privat.

Det er ikke sikkert det betyr noe at Støre og Vestre lever et liv som ligner litt på mitt, men som samtidig er mange nuller på bankkontoen unna. Begge fremstår som både sympatiske og empatiske, dyktige og arbeidsomme. De har valgt å bruke sine krefter på en sosialdemokratisk politikk som hviler på et ønske om velferd for alle.

Dette er ikke et personangrep, man velger ikke å bli en industriarving. Det kan være det er en ønske om å plukke velgere fra Høyre med dette forslag til ledergrupp, og kan hende er det smart. Men det kan også hende det er dumt. Denne skvisen og spagaten og ønsket om å være venner med nesten alle, er nettopp det som kan får Arbeiderpartiet til å revne enda mer. Noen ganger i livet må man rett og slett velge side.

Å kjenne sine privilegier:

Når man har mye penger, ser man verden fra et annet ståsted enn om man ikke har det. Rachel Sherman, har intervjuet velstående folk i New York og skrevet boken «Uneasy Street: The Anxieties of Affluence». Hun skriver at mange rike føler ubehag ved hvor mye penger de har, og ved ikke å snakke om det skyves ubehaget vekk. Intet behov for betroelser i sosiale medier altså, heller det motsatte. Et annet studie viser at om rike møtes med påstander om egne privilegier, kan det bli oppfattet truende dersom man antyder at dette handler om andre ting enn hardt arbeid eller talent. Å slite med empati i møte med andre som har mindre, kan også være en uheldig bivirkning av privat rikdom.

Hvis du er toppleder med millionlønn lever du neppe et liv som ligner på mitt, eller på dine egne arbeidere sitt.

Men hva har dette å gjøre med politisk representasjon? Kanskje ikke noe, men kanskje noe. For utøvelsen av makt formes av ståstedet til dem som har makt, viser en studie fra 2021, særlig når det gjelder felt som fattigdom, kriminalitet, utdannelse og helsevesen. Videre i studien skriver forskerne at dette krever at de med makt og privilegier må være bevisste egne posisjoner, og ikke overse mangelen på valg i livene til andre med et mer uheldig utgangspunkt. Hvis de ikke er bevisste dette, kan de komme til å ta for gitt at folk har mer agens og valg i sine liv enn de faktisk har. Det vil påvirke politikken, ikke minst alt som har med offentlig velferd å gjøre.

Johann Haris bok Lost Connections utforsker blant annet sammenhengene mellom status og lønn på direktørtoppen, med manglende status og lønn lenger ned i hierarkiet. Han viser blant annet til psykologen Paul Gilbert, som mener at depresjon er en del av vårt evolusjonære svar på underkastelse. Noe som kan slå inn i det du, ubevisst kanskje, forteller en lenger opp i hierarkiet (topplederen din) at du nærmest har gitt opp: Jeg er ingen trussel mot deg.

Hari spør: Kan det være sånn at depresjon i vår tid henger sammen med den moderne verdens måte å ydmyke folk på? Alt fra perfekte kjendiser på Instagram eller TV, til sjefen din sin inntekt og livsstil hele tiden forteller deg: Du kan aldri bli som meg. Sjefen har i tillegg en ekstra komponent: Hen bestemmer over deg og dagen din.

Hvis du er toppleder med millionlønn lever du neppe et liv som ligner på mitt, eller på dine egne arbeidere sitt. Hva gjør det med relasjonen mellom oss to, hvis du er sjefen min? Hva gjør det med relasjonen mellom oss og alle andre i et samfunn? Hva gjør det med din og min mentale psyke at vi verdsettes så ulikt, både i inntekt og status?

Vi må også våge å oversette Haris tanker om direktør versus hens arbeidere, til politiker og hens velgere. Hva gjør det med begge parter at den økonomiske ulikheten mellom oss er så enormt stor? Det må vi om ikke annet tørre snakke om.

Arbeiderpartiet må være sitt ansvar bevisst, slik at de som eier de økonomiske privilegiene også blir det.