Det trengs en hel landsby

The Big Short er noe så sjeldent som en gripende film om finansielle instrumenter. Filmen handler om det råtne boligkredittmarkedet i USA og hvordan noen tjente store penger på å skjønne problemet før alle andre. Selv om mange flere burde ha sett og forstått lenge før korthuset raste sammen. Det gir en bitter ettersmak å se filmens helter få rett: Mange mistet alt de hadde.

Finanskrisen som fulgte av kollapsen, førte til strengere regulering i banker og finansaktører. Her i Norge har vi ikke et sekundærmarked for strukturering og videresalg av boliglån. En galopperende boligprisvekst er likevel kilde til bekymring. Noe av boligprisveksten kan forklares av befolkningsvekst og urbanisering, kombinert med lavere boligutbyggingstakt enn mange ønsker seg. Boligutbyggerne mener det bygges for lite.

Til å bo i? Eller til å leie ut?

Men hvis det er så stort behov for folk å bo, burde leieprisene ha steget mer, sier Kari Due-Andresen, sjeføkonom i Handelsbanken, som advarer mot å lene seg for mye på særinteressene. Hun viser til at Oslos befolkningsvekst er avtakende på grunn av avtakende nettoinnvandring. Og at fødselsoverskudd i mindre grad gir seg utslag i økt behov for antall boliger. Det tar jo tross alt en stund før poden skal ha egen leilighet. Boligutbyggerne viser til fulle visninger og interesselister og etterspørsel de ikke kan møte. Spørsmålet er hva alle interessentene skal bruke boligene til. Til å bo i? Eller til å leie ut?

Elisabeth Holvik, sjeføkonom i Sparebank1-gruppen, sier det slik: når bolig går fra noe en kjøper for å bo til noe en kjøper for å investere, da er det fare på ferde. Det er spesielt stor etterspørsel etter sentrumsnære to- og treromsleiligheter, sier utbyggerne. Mon tro hvorfor det. De er i hvert fall fine å ha for å leie ut.

De som har, får mer og de som ikke har får kanskje aldri

To av verdens fremste økonomer gir ytterligere grunn til forståelse – og bekymring. I 2013 skapte Thomas Piketty overskrifter i hele verden med boka Kapitalen i det 21 århundret. Piketty viste empirisk hvordan ulikhet først falt etter andre verdenskrig for deretter å øke. Men han viste også noe ganske logisk, nemlig at dersom avkastningen på kapital er høyere enn avkastning på arbeid, ja da akkumuleres rikdom hos dem som har mest fra før.

De som allerede har, får mer.

Dette er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i for en som ikke er inne i det norske boligmarkedet. Har du ikke vært med på prisfesten i eiendomsmarkedet, skal du ha ganske høy lønn for å klare å komme deg inn. Eller rike foreldre. De som har, får mer og de som ikke har får kanskje aldri.

Befolkningsvekst og urbanisering er naturligvis med på å drive prisene oppover. Men vi har også stilt oss slik at eiendom gir best avkastning på kapital og er et godt investeringsobjekt. Rentefradrag gir skattelette til de som eier bolig. Og verdsettingen av bolig i formuesskatten er en brøkdel av reell verdi. Du betaler ikke skatt på gevinst ved salg av bolig. De som allerede har, får mer, og betaler mindre.

Mye er sagt om skrevet om Piketty. Det er jo slett ikke alltid slik at kapitalavkastning er høyere enn lønnsvekst, og kapital kan være mange ulike ting. Lønnsvekst er også en viktig kilde til ulikhet, og velferdsstaten er en viktig utjevner. Men at eiendom er investering og ikke bare bolig, og at prisveksten i eiendomsmarkedet akkumulerer rikdom i Norge – det er det liten tvil om.

Fra Big short til Big data

Piketty innleder boken sin med at dagens forskere heldigvis har tilgang på en helt annen type data enn tidligere. Før trodde mange at hvis vi bare sørger for nok vekst, vil forskjellene utjevne seg og alle få det bedre. Mye av grunnlaget for en slik antakelse var Kuznetskurven fra 1954. Den viser en omvendt U-formet kurve der ulikheten gjennom industrialisering og vekst først vil øke, og deretter avta når flere får bli med på veksten.

Høy grad av ulikhet reduserer mobiliteten.

Men kurven understøttes ikke av data. Det er motsatt, hevder blant andre John Luke Gallop og ikke minst Piketty selv. Kuznets hadde mye mindre data og enda mindre databehandlingsteknologi da han holdt sitt foredrag for The American Economic Association i 1954.

Bedre data, og ikke minst bedre databehandlingskapasitet, gir oss bedre analyser. Det virkelige beviset på dette er de enorme datasettene til Raj Chetty, Stanfords stjerneøkonom og Mr. Big Data, som kommer til Norge i oktober. Chetty har, sammen med flere forskerkolleger, studert hvordan barns oppvekstvilkår påvirker deres framtidige muligheter.

I sitt første prosjekt brukte Chetty skattedata fra 2011-12 for millioner av amerikanere født i 1980-82. Målet var å finne ut om USA er mulighetenes land – altså om det er slik at man kan ved å jobbe hardt kan få utdanning og god inntekt selv om foreldre ikke nødvendigvis har det. Mange har stilt spørsmål ved den amerikanske drømmen, blant dem Robert Putnam.

Gode skoler øker mobilitet.

Chetty har telt. Hans forskning viser at muligheter avhenger av foreldres inntekt og ikke er like for alle – men også at variasjonene er store mellom ulike geografiske områder. Noen områder har mobilitet på høyde med Danmark, mens andre ligger under ethvert utviklingsland det finnes data for.

Og det er ikke bare inntektene mellom generasjoner som samvarierer. Det er sterk sammenheng mellom den enkeltes collegedeltakelse, sannsynlighet for tenåringsgraviditet, og lønnsmobilitet mellom generasjoner. Det vil si at sjansen for å bevege seg oppover fra foreldrenes inntektsnivå også henger sammen med ting som skjer før man inntrer arbeidslivet, noe forskerne tolker som at mobilitet er påvirket av oppvekst.

Variasjonene er størst for gutter.

Hvor mye barnas senere inntekt likner foreldrenes, avhenger av flere faktorer ved stedet der de vokste opp. Høy grad av ulikhet reduserer mobiliteten. Gode skoler øker mobilitet. Familiestruktur også. Sosial kapital, målt i deltakelse i frivillighet og religiøse lag, virker også positivt på mobiliteten. Og i noen grad skatt og offentlige utgifter.

Barn fra familier med lav inntekt har altså større sjanse for å lykkes i livet dersom de vokser opp i et område med mindre konsentrasjon av fattigdom, lavere ulikhet, bedre skoler og sterk sosial kapital. Variasjonene er størst for gutter. Dårlige oppvekstvilkår har langt sterkere negative konsekvenser for guttene enn jentene.

Høna eller egget? Høna

Man kunne jo tenke seg at de faktorene som trekker ned mobiliteten, altså mulighetene, nettopp er systematiske kjennetegn ved dem som bor der. Men hva skjer hvis vi plasserer de samme menneskene i nye omgivelser? I en studie av fem millioner husholdninger, deres flyttemønstre, data på barna som flytte til og barna som bodde der fra før, viser Chetty tydelige mønstre.

Effekter på framtidig inntekt og sosiale indikatorer ved å flytte til et nabolag med høyere framtidige gjennomsnittsinntekter – målt ved barna som bodde der fra før – er positiv og øker med antall år i barndommen på det bedre bostedet. Etter 13 år er kostnaden av å skifte omgivelser høyere enn gevinsten av bedre omgivelser. Komplisert? Ja, men også solid.

Chettys forskning viser hva bolig i barndommen betyr.

Funnene fra denne studien brukte Chetty til å studere et naturlig eksperiment: prosjektet Moving to Opportunity (MTO), implementert av amerikanske myndigheter på nittitallet. Tilfeldig utvalgte familier fikk den gangen hjelp til å flytte til nabolag med bedre skår på variablene over. Flere evalueringer har vist positive effekter på sosiale forhold, men ikke på framtidig inntekt. Men når familiene deles etter barnas alder på flyttetidspunktet, endrer bildet seg. Før fylte 13 år har flyttingen betydelig effekt på framtidig inntekt. Kvaliteten på omgivelsene i tidlige barneår har betydning hele livet. Jo tidligere, desto bedre.

It takes a village

Chettys forskning viser hva bolig i barndommen betyr. Omgivelser preget av fordeling, tillit og stabilitet gir bedre vekstvilkår for den amerikanske drømmen. Det trengs en hel landsby. Chetty konkluderer med at politikk som sørger for at familier med små barn kan bosette seg i bedre nabolag kan øke sosial mobilitet og fremtidige skatteinntekter. Det er mulig å lykkes bedre enn egne foreldre. Men det kommer altså an på hvilken landsby foreldrene får mulighet til å bo i.