Det var en gang et helt menneske

Hvorfor diskuterer vi sykelønn igjen? Det er da vitterlig hundre andre viktigere ting i denne gale verden å sette på dagsorden når vi våkner til 2025.

Ser de virkelig ikke at dette handler om noe mye større?

Svaret er dette: Vi diskuterer det, og jeg skriver om det her, fordi vi er med på premisset til arbeidsgiverne og den politiske høyresiden. Det premisset er mye større og mer alvorlig enn statistikk over syke nordmenn. Problemet med sykelønnen, for dem, er at den er en del av problemet velferdsstaten, og dermed et viktig skritt på veien mot å demontere den og gjøre det så liten og helst så privat som mulig.

Det er kanskje venstresiden som tradisjonelt flagger rødt, men at arbeidsgiverne insisterer på å mase om sykepengene igjen og igjen er virkelig et rødt flagg i dette arrangerte ekteskapet med arbeidstakerne, og gir oss en advarsel om at det er en større agenda her.

De kan strategi på høyresiden, og de vet hvordan å sette premisser for debatt. Det hjelper å ha makt nok til dramatisk å ødelegge en viktig IA-avtale. Det hjelper også at NHO har såpass mye penger at man ikke bare fyller Oslo Spektrum (!) under årskonferansen, men også evner å få statskanalen NRK til å diskutere hvor viktig det er for folk å sitte ved samme bord som direktøren under middagen etterpå. Og før, mellom og etter alt: Sykelønn.

Det triste er ikke bare at deler av venstresiden går med debatten om at sykefraværet er for høyt, i stedet for å heve blikket og innse at andre land med mer elendige ordninger «gjemmer» sine syke i annen statistikk: Fattigdom, sosialhjelp, arbeidsløshet, utenforskap.

Vi skal ikke forsvare sykelønnen. Vi skal utvide den.

Det triste er også hvordan venstresiden har det med å tilegne seg det samme språket, begrepene, bekymringene – og med det beveger seg mot politisk høyre enten det var planen eller ikke. Se på Arbeiderpartiet nå. Hvorfor blir det sånn igjen, at selv Arbeiderpartiet med selvfølge sier at antall sykmeldte må ned, og at det skal skje via en holdningskampanje, eller som nestleder Tonje Brenna sier: Folk må skjerpe seg.

Ser de virkelig ikke at dette handler om noe mye større?

Ser de ikke, som Rødts Marie Sneve Martinussen sa på Politisk Kvarter onsdag denne uken: Dette er en klassekrig fra de rike på NHOs premisser, mens vi glemmer at NHO er en part i arbeidslivet; en interesseorganisasjon for sjefer og for bedriftseiere. Dette rene og helt opplagte fakta, sånn er det i et demokrati der grupper står for ulikt og kjemper for ulikt. Men da er også greit for oss borgere at det gjøres tydelig. Sånn sett er det bra at både LO og Rødt står stødig som påler i saken, men LO kunne godt tatt den et skritt videre.

LO burde ikke stå i forsvarssonen. De burde løpe inn i angrep, skyte hardt og score på målet, som burde være: Sykelønnsordningen skal utvides, bli tryggere og ivareta alle borgere, også de som er i yrker hvor det ikke tilbys fast jobb, for eksempel.

Etterpå tenkte alle på han som en kjeltring.

Vi skal ikke forsvare sykelønnen. Vi skal utvide den. Frilansere og næringsdrivende som meg selv eller budbilsjåfører og andre i den løse økonomien, er fremdeles elendig ivaretatt av velferdsstaten om vi blir syke. Vi blir faktisk aldri syke, selv om vi er syke. Selv om vi betaler inn titusenvis, gjennom årene hundretusenvis, til NAV i private ordninger, skal det mye til at vi får ut en eneste krone, siden forsikringen gjelder fra 17. arbeidsdag, og de heldige av oss blir aldri så syke at vi kommer dit.

De 15 + 2 dagene i mellomrommet betaler vi selv. Det vil si at noen av oss setter fysisk og mental helse i spill for å klare å betale regninger. Det er sånne ting som er utfordringen med sykelønnen, om vi først skal snakke om det.

Nei. Folk må ikke skjerpe seg. Men sosialdemokrater som biter på høyresiden agn gang på gang må det. For er det ikke litt tankevekkende at sosialdemokrater som aldri jaget nyliberalismes ånd av sitt hus, tror at de vinner velgere ved å flytte seg bittelitt mot høyre, og akseptere høyresidens retorikk?

Den over 20 år gamle boken av George Lakoff, Don’t Think of an Elephant!: Know Your Values and Frame the Debate – The Essential Guide for Progressives, som i sin helhet ligger ute på internett, burde være obligatorisk lesestoff for alle som lurer på hvorfor venstresiden gang på gang ender opp med å debattere på høyresidens premisser.

Ikke tenk på en elefant.

I åpningen av boken beskriver Lakoff hvordan han i sin undervisning på universitet i Berkeley alltid ber studentene om absolutt ikke å tenke på en elefant. «Jeg har aldri møtt en student som klarte dette», skriver han, og forklarer hvordan tidligere president Richard Nixon i 1974 etter Watergateskandalen talte til nasjonen på TV og sa: Jeg er ingen kjeltring.

Etterpå tenkte alle på han som en kjeltring.

Dette er eksempler på hvordan ord kan ramme inn en hel historie, mener Lakoff, og det betyr ikke alltid at ordet gir den innrammingen du skulle ønske. For Nixon for eksempel.

Hva skjer når partier på venstresiden snakker om «skattelette» (betyr det da at skatt er en byrde?), «få antall sykmeldte ned» (tror til og med arbeidernes parti at syke arbeidere later som?) eller når man snakker om velferdsstaten innenfor økonomiske rammer, som at skoler eller sykehus går med under- eller overskudd. Da har man ikke bare bitt på agnet, men slukt det.

Det er dette som er innramming: Å finne et språk som passer inn i måten du ser verden på. Folk må skjerpe seg. Våpen er veien til fred. Slike ord bærer ideer med seg, de utvikler og setter i verk ideer til å bli praktisk politikk, skriver Lokoff.

Det hjelper ikke alltid med argumenter i sak, når problemet er premiss og innramming. Da er det premiss og innramming som må endres.

Ikke tenk på hvor fin fremtiden kan bli.

Ikke tenk på en elefant.

Ikke tenk på en omsorgsfull, etisk fundert velferdsstat. Ikke tenk på at mennesker lever 100 prosent liv og stort sett gjør så godt de kan. Ikke tenk på at mennesker tappert kommer seg ut av en varm dyne og går på jobb for fellesskapet hver dag. Ikke tenk på at skatt er en skatt som har laget den fine skolen til barna dine, bussen som kommer hver dag, og som betaler fastlegen din.

Ikke tenk på den kjempefine sykelønnen som gjør at din syke venn kan bli frisk uten å dø av økonomiske bekymringer. Ikke tenk på det vakre i at vi bærer hverandres bør. Ikke tenk på at vi kan få mer offentlig luksus hvis vi vil, og mer privat måtehold hvis vi velger politikere som vil det.

Ikke tenk på hvor fin fremtiden kan bli.

Ikke gjør det.