Det verste er ikke lenger umulig

Justisminister Emilie Enger Mehl sa det egentlig godt til NRK på morgenen fredag – det kan bli en «verstefallsituasjon». Krig. Væpnede angrep. Rikets sikkerhet under angrep. Folks liv snudd på hodet. Masseskade og død.

Flere du kjenner vil tjenestegjøre i Sivilforsvaret, flere bygg vil ha tilfluktsrom.

Norge er et trygt og rikt land. Men verden har blitt slik at det ikke lenger kan utelukkes at det verste kan skje også her.

De nye beredskapstiltakene regjeringen la fram i totalberedskapsmeldingen fredag, er et tidsskille for norsk beredskapspolitikk. For det første fordi utfordringsbildet regjeringen tegner opp så tydelig er kriser helt opp til fullskala krig.

For det andre fordi det er et høyt ambisjonsnivå på tiltakene.

Flere av tiltakene vil være kostbare. For eksempel gjeninnføringen av kravet om tilfluktsrom i alle nybygg over 1000 kvadratmeter, økningen av antall tjenestepliktige med over 50 prosent og 100 millioner ekstra til frivillige beredskapsorganisasjoner som Norsk Folkehjelp og Røde Kors.

Fremover er dette beredskapspolitikk folk vil merke i hverdagen. Flere du kjenner vil tjenestegjøre i Sivilforsvaret, flere bygg vil ha tilfluktsrom.

Samtidig ligger djevelen i detaljene, som det heter.

Men noen av de aller viktigste tiltakene for å styrke beredskapen er tiltak som ikke er så synlige. Og fordi en av beredskapens ubestridelige faktum er at det er ingen snorer å klippe for en politiker foran en krise som ikke fant sted, er det så gledelig at meldingen prioriterer høyt å få på plass flere slike strukturer. Ressursene finner hverandre ikke, har vært et omkved om norsk beredskap.

Nå ligger det inne flere tiltak for å bøte på det: En nasjonal sikkerhetsstrategi og egen langtidsplan for sivil beredskap, slik det finnes en for Forsvaret. En ny rådsstruktur på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå hvor beredskapsaktørene kan samarbeide om å forberede seg på og håndtere kriser. Et mer systematisk arbeid med bedre øvelser for beredskapsaktørene.

Det er tiltak som disse som kan rette opp i det.

Samtidig ligger djevelen i detaljene, som det heter.

For eksempel at de kostbare tiltakene faktisk må finansieres. Milliardopptrappingen for den militære beredskapen er forankret i Langtidsplanen for Forsvaret, mens det har manglet systematikk i langsiktige investeringer for sivil beredskap. Her må Stortinget kjenne sin besøkelsestid. For eksempel spiller kommunene en nøkkelrolle i lokal beredskap, mens kommuneøkonomien er svært presset.

På statlig nivå er det tilsvarende en lang rekke aktører som spiller avgjørende beredskapsroller, men hvor det er lettere å prioritere det som brenner her og nå – slik er insentivene i offentlig sektor skrudd sammen.

Det har nå kommet. Totalberedskapsmeldingen er et tidsskille.

Ideelt sett vil strukturen som ligger inne i totalberedskapsmeldingen, med nasjonal sikkerhetsstrategi, langtidsplan for sivil beredskap og rådsstruktur både bidra det både til bedre samordning mellom aktørene, men også gjennom koblingen til det politiske, bidra til langsiktighet i planlegging og finansiering av beredskap. Den politiske viljen avgjørende for hvordan beredskapen styrkes i praksis.

Jeg har over lang tid vært blant dem som har vært kritisk til tilstanden i norsk beredskap. Som i det uforståelige i at det som må kunne sies å være en slags forgjenger til totalberedskapsmeldingen, samfunnssikkerhetsmeldingen fra forrige regjering, knapt inneholdt politiske tiltak. Eller at det enorme løftet for forsvaret som Regjeringen og Stortinget vedtok i 2024, da manglet et tilsvar for den sivile siden av beredskapen.

Det har nå kommet. Totalberedskapsmeldingen er et tidsskille.